søndag 30. oktober 2011

30. oktober 1911 - Amundsen igjen

Roald Amundsen humra fornøyd i den rimete barten (som ikke syns på bildet...). Alt hadde gått som smurt de siste dagene og de sto nå her ved depotet på 81 grader sør, som de nådde ved 2-tida for hundre år sida i dag. De kunne se kasseborda som depotet var merka med på lang avstand, kursen var bare en anelse for langt øst. Alt var i fineste orden og flagget på toppen hang og blafra og så helt nystrøkent ut. Det virka ikke som det hadde vært noen nedbør i det hele tatt, i motsetning til oppe ved 80-gradersdepotet, som hadde vært helt nedføyka. Bare drøye 4 dager hadde de brukt mellom de to depota. Skulle det gå i samme tempo hele veien, ville de nå målet den 5. desember. Men det var matematikk. Virkeligheten var noe annet.

De var nå nede i 48 hunder, siden Hanssen måtte skyte Bone (som det står i memoarene eller Bamse som det står i dagboka) fordi bikkja bare hang i selene og var til hinder. Han hadde gått av for aldersgrensen, blei partert og lagt i depot under en av snøvardene som blei bygd for hver 9. kilometer, og skulle siden bli til stor fornøyelse for artsfrendene sine.

De fire sledene var nå ganske likt utstyrt med proviant i 3 kasser, hvorav den første inneholdt ca. 5300 kjeks, den andre 112 rasjoner hundepemmikan, 11 pølser tørrmelk, sjokolade og kjeks, den tredje 124 rasjoner hundepemmikan, 10 pølser tørrmelk og kjeks, til sammen 303,2 kg netto. Annet utstyr var mer ujevnt fordelt: 2 sekstanter, 3 kunstige horisonter, hvorav 2 i glass og 1 med kvikksølv. Dernest et hypsometer for høydemåling, 1 aneroidbarometer, 4 termometer, 5 klokker, hvorav 3 observasjonsur, og 2 kikkerter. Det var også kompass på alle sledene, og alle unntatt den til Hanssen, som hadde styrekompasset, hadde distansehjul. Sleden til Hanssen var også surra med aluminiumstråd i stedet for den vanlige ståltråden. Av medisinsk utstyr hadde de med et lite reiseapotek fra Burroughs Wellcome Co, samt ei tanntang og en barbermaskin. Syutstyr og løsreimer til reparasjoner var de rikelig utstyrt med, og foruten det regulære teltet hadde de med et lite, ganske lett reservetelt i tilfelle en av deltakerne skulle bli nødt til å snu. Det var 2 primuser og 102 liter parafin fordelt på 3 sleder, og en loddebolt som viste seg nødvendig for å holde parafinbeholderne i stand. Ellers hadde hver deltaker sin dobbelte sovepose og en privat sekk med reserveklær, dagbøker og observasjonsbøker.

lørdag 29. oktober 2011

29. oktober 1911 - Ernest Solvay

Ernest Solvay, fra
Wikimedia Commons
Ernest Gaston Joseph Solvay bretta ut talen sin for 100 år sida i dag og kasta et frydefullt blikk ut over forsamlinga. Den var virkelig et syn som kunne varme hjertet til en gammel fysikkfantast. Kanskje han nå endelig kunne komme noen vei med disse ideene sine som fysikervennene hans hadde hørt så velvillig på så lenge uten at det hittil hadde vært mulig å komme noe videre med dem. Uansett var det litt av et varp han hadde gjort ved å samle Europas briljanteste fysikere til denne ukelange konferansen her i Brussel denne søndagen. Til tross for at emnet for konferansen, stråling og kvanter, var et obskurt universitetsfag uten videre praktisk betydning, hadde denne sammenkomsten vakt en viss oppmerksomhet, for det var virkelig mye rart som skjedde i den teoretiske fysikken for tida, og tross at pressen vanligvis var forsiktig med å utsette leserne sine for alle merkverdighetene de finansierte med skattepengene sine, hadde den møtt opp her i et visst omfang.

Solvay hadde sjøl ingen teoretisk utdannelse, siden plevritten i ungdommen hadde hindra han i å gå på universitetet. Likevel hadde han allerede før konferansen skaffa seg et navn ved hjelp av prosessen for å produsere soda av saltvann og kalkstein han hadde utvikla i ungdommen mens han jobba på fabrikken til onkelen. Han tok patent på den i 1872, og dette patentet hadde skaffa han atskillige inntekter som han kunne brukt på store hus, raske biler, enda raskere kvinner og dovne dager på varme, solfylte middelhavsstrender. Men han var ikke typen til det. Penger var godt for noe bare hvis de kunne brukes til noe godt, mente han. Derfor hadde han finansiert to nye fakulteter ved det frie universitetet i Brussel, ett for samfunnsfag og ett for økonomi, og gitt rikelige bidrag til alle som han trudde kunne utrette noe av betydning, blant annet disse fysikervennene hans som han hadde prøvd å diskutere ideene sine med. Han gleda seg virkelig til alle diskusjonene han hadde tenkt å delta i denne uka. Hvis det ikke skulle la seg gjøre å komme noen vei med dette nå, blei det vel aldri.

Det var vennen Nernst som hadde gitt han ideen til konferansen da han hadde forsøkt å ta opp en av disse tankene sine med han. Hvorfor ikke finansiere en konferanse med de beste fysiske hjernene i Europa? Det måtte vel han klare med de midla sine. Og ganske visst, å skaffe opphold og bevertning for disse 22 herrene og den ene dama var en smal sak når du hadde ressursene til det, og 1000 franc til reisepenger for hver bladde han gladelig opp.

Han så ut over bordet igjen. Til venstre for seg hadde han Hendrik Lorentz, konferansens ordstyrer, professor i fysikk ved universitetet i Leiden og mest kjent for Lorentz-transformasjonen. Så kom Emil Warburg, som var sjef for det tyske justervesenet og kjent for arbeider i fotokjemi og stråling fra svarte legemer, og Jean Perrin, professor i fysikalsk kjemi ved Sorbonne, som hadde bidratt til å oppdage elektronet og bekrefte atomteorien. Så Wilhelm Wien, fysikkprofessor ved universitetet i Würzburg, brennfersk nobelprisvinner og opphavsmann til Wiens lov om varmestråling. Til venstre for han den berømmelige madame Curie, en annen av årets nobelprisvinnere, kjent for oppdagelsen av radium og polonium, som hun nå var opptatt av å finne medisinsk bruk for. Så fulgte universalgeniet Henri Poincaré, professor i astronomi ved den polytekniske skolen i Paris, som var med og la grunnlaget for relativitetsteorien og bl.a. var kjent for Poincaré-gruppen. Deretter Robert B. Goldschmidt, en belgisk oppfinner, bl.a. involvert i trådløs telegrafi. Til ventre for han Max Planck, mest kjent som grunnlegger av kvanteteorien og for h, konstanten sin. Sammen med Nernst hadde han vært med på å organisere konferansen. Så kom Heinrich Rubens, fysikkprofessor i Berlin og kjent for arbeid med varmestråling. Deretter Arnold Sommerfeld, professor i teoretisk fysikk og leder av det teoretiske fysikkinstituttet ved universitetet i München, en annen av kvanteteoriens og den moderne fysikkens grunnleggere. Så Frederick Lindemann, konferansens yngste deltaker, men allerede kjent bl.a. for den atomære smelteteorien. Til venstre for han hertug dr. Maurice de Broglie, kjent for røntgendiffraksjon, spektroskopi og trådløs kommunikasjon, og bror til den siden mer kjente bølgemekanikeren Louis de Broglie. Deretter dansken Martin Knudsen, lektor ved universitetet i København og bl.a. kjent for studier i molekylær kinetikk. Så Friedrich Hasenöhrl, som arbeida sammen med Lorentz i Leiden og hadde bidratt til utviklinga av relativitetsteorien. Deretter Georges Hostelet, kjent for elektrokjemiske arbeider ved universitetet i Liège. Til venstre for seg hadde han en annen belgisk fysiker, Edouard Herzen, som hadde utgitt en artikkel om overflatespenning. Deretter James Jeans, kledd i uklanderlige tweedbukser, lektor ved Cambridge, kjent for Rayleigh-Jeans-loven, et alternativ til Wiens og Plancks beskrivelser av varmestrålinga. Som sidemann hadde han ingen ringere enn Ernest Rutherford, som nylig hadde publisert modellen sin for atomets indre struktur. Til venstre for disse to satt Heike Kamerlingh-Onnes, som hadde arbeida mye med temperaturer som de antarktiske til Amundsen var blåbær ved sida av og nylig hadde oppdaga supraleding. Så har vi den gale sveitsiske jøden Albert Einstein, som var fullt opptatt med å generalisere relativitetsteorien sin og nylig hadde utgitt en artikkel om tyngdekraftas virkning på lyset (Annalen der Physik 35: 898–908). Til venstre for Einstein satt Paul Langevin, som var litt kjent for Langevin-likningen for de brownske bevegelsene, men for øyeblikket mest kjent for affæra han nylig hadde hatt med Marie Curie, som skandalepressa hadde fått snusen i og brukt mye energi på å ødelegge. Til venstre for han satt Nernst sjøl, en av organisatorene til konferansen, mannen som oppfant Nernst-lampa og hadde formulert Nernst-teoremet, som noen mente burde bli en tredje hovedsetning i termodynamikken. Ringen blei slutta av Marcel Brillouin, professor i teoretisk matematikk ved Collège de France, som satt mellom Nernst og Solvay.

Altså var det ikke noen forsamling av gamle, etablerte tjukkaser i fysikkens øverste hierarki som var samla her, sjøl om de hadde meritter nok de fleste av dem, med 15 professorater og 4 nobelpriser til sammen. Nernst hadde vært smart nok til å invitere dem som dreiv med de mest banebrytende arbeidene og var i ferd med å revolusjonere den moderne teoretiske fysikken. Stråling og kvanter, som var konferansens tema, var i ferd med å kaste om på alle gamle ideer og gi fysikken et nytt ansikt. Snart skulle fysikere lyttes til av politikere og opptre som kjendiser i den moderne mediavirkeligheten. For 100 år sida i dag var dette ennå et stykke unna, men Solvay-kongressen, som skulle bli en hel serie kongresser som også fortsatte etter Solvays død, var et skritt på veien.

fredag 28. oktober 2011

28. oktober 1911 - Max Heindel

–Måtte du vokse, måtte du blomstre, for å smykke korsets nakenhet og være til inspirasjon for et reint liv som vil dekke over alle gamle synder, uansett hvor mørkt dette livet måtte ha vært før.

Max Heindel: lua oper dei
Det var Carl Louis von Grashoff, eller det mer borgerlige Max Heindel som han foretrakk å bruke, som ytra disse orda da han og de åtte andre synlige frammøtte for 100 år sida i dag vanna den røde rosa som kona hans, Augusta Foss, nettopp hadde planta foran korset han sjøl hadde satt ned for å bryte grunn til det åndelige senteret sitt her i Oceanside, California, på et tidspunkt som han hadde beregna eksakt på sekundet.

Han bretta ut talen sin og begynte å legge ut for den lydhøre og tålmodige forsamlinga. Sola skinte fra en høy, blå og skyfri himmel, en praktfull dag som det var så mange av her på vestkysten. Men på veien hit tidligere på dagen hadde de fått sesongens første regnskur, og den blei fulgt av en slående vakker regnbue, som tilsynelatende hadde den ene foten planta akkurat her, på Mt. Ecclesia. Et uomtvistelig tegn på guddommelig velvilje til prosjektet de hadde tatt på seg om å redde flest mulig av dagens søkende sjeler fra all fordervelsen som den nye pluralismen bøy på og gi dem en sjanse til å oppnå et nytt gyllent daggry i denne nye tidsalderen, vannmannens tidsalder.

Informasjonsbombardementet i hans verden var høyst begrensa, og den var full, særlig denne nye her, av tomme hoder som han kunne fylle med all den skjulte kunnskapen han hadde lært av sin første store læremester, Rudolf Steiner, og gjennom det himmelske vesenet han møtte på båten over Atlanteren etter at han brøyt med Steiner, et medlem av den egentlige rosenkorsordenen, som ga han instruksjoner om hvordan han skulle finne rosenkreuzernes eteriske tempel et sted på den tysk-bøhmiske grensen. Der møtte han de 12 brødrene under ledelse av sin usynlige mester, alle høyt utvikla vesen som hadde levd i det undersjøiske Atlantis og det ildfulle Lemuria, men hadde kasta fra seg gjenfødelsens åk og nå var helt esoteriske eksistenser med uendelig viten om universets skjulte sannheter. Disse sannhetene hadde de delt med han, presist og logisk, og han hadde formidla de av dem som var språklig formulerbare i boka si The Rosicrucian Cosmo Conception.

Han bretta talen sin sammen og skjorteermene opp. Det var et hardt arbeid som sto foran dem. Men rikt.

Rosenkreuzernes tempel

torsdag 27. oktober 2011

27. oktober 1911 - Francisco de la Barra

Francisco Léon de la Barra y Quijano tvinna nervøst på barten og marsjerte rastløst fram og tilbake i det romslige kontorlokalet sitt. Han hadde ikke hatt noe valg, tenkte han. Han hadde ikke hatt noe valg.

Det vil si, det hadde han jo faktisk. Det var nettopp det han hadde. Men han tapte det jo med glans til denne blankøyde idealisten, Madero. Madero, av rimelig god ætt var han, men like fullt tillot han seg å spise ved samme bordet som disse rebellene. Det var så rart.

Zapata som hadde satt byen på ende de siste dagene. Han måtte pasifiseres, det måtte han, og nesten for enhver pris. Ja ikke riktig for enhver pris, men det var iallfall viktig. Landet måtte pasifiseres. Lov og orden måtte vekkes til liv igjen. Dette som skjedde var jo anarki. Bønder og lasaroner tok opp våpen og gjorde som de ville, det gikk ikke an.

Han tenkte med bekymring på hvordan ettertida ville bedømme interimpresidentskapet hans. Nå var det snart til ende. Ikke noe å gjøre med det. Full krise hadde det vært på regjeringsmøtet i dag. Han måtte hive tre ministre, blant annet Salas, krigsministeren. Det var synd, han var en kjekk mann og flink ved whistbordet. Hva skulle det nå være godt for? Det virka ikke som om noe de fant på kunne stanse denne Zapata uansett. Unntatt kanskje dette ene. Han sukka. De var nødt til å sette sin lit til at Madero kunne stagge opprøreren. Opprinnelig skulle han ikke ta over før den 1. desember, men det var da, det. Det gikk som det gikk. De ni ukene skulle vært rikelig, det hadde han trudd. Men akk. Nå hadde han bare 10 dager igjen å styre landet i. Og hvem visste hva som ville skje på dem? Nei, han trakk på skuldrene og tvinna nervøst på barten. Han hadde ikke hatt noe valg, tenkte han. Han hadde ikke hatt noe valg.

onsdag 26. oktober 2011

26. oktober 1911 - H.J. Whitley

H J Whitley, fra
Wikimedia Commons
Hobart Johnstone Whitley, eller H.J. Whitley som han foretrakk å være kjent som, var en byeier. Men han var ikke en hvilken som helst byeier. Knapt noen hadde bidratt så mye til vestens erobring som han, for det var så sin sak å dyrke jord eller ri rundt som cowboy og passe bølinger, en måtte ha vekstsentre også, folk som spiste all den nye maten som blei produsert, som betalte for den, handla med den og fikk hjula til å gå rundt, samtidig som de bedre kunne forsvare jorda mot de tidligere innehaverne. Anslagsvis 140 byer hadde han grunnlagt siden han solgte jern- og sukkervarebutikkene sine i Chicago på 70-tallet, kjøpte opp billig land der de første jernbanene i vesten var planlagt, bygde stasjonsbyer, og solgte dem videre for 15 ganger innkjøpsprisen eller noe liknende (han beholdt bare noen banker som han trengte for å få lån til nye prosjekter). Men yndlingsbyen hans var og blei denne, som han fant på bryllupsreisa 25 år tidligere, og der han hadde bygd godset sitt, Whitley Heights.

Her på godset foregikk det noe underlig for 100 år sida i dag, for Whitley hadde blitt fascinert av ett av de nye tekniske vidundera i det moderne århundret, de levende bildene, og da brødrene William og David Horsley kom på besøk tidligere på året, klarte han å overbevise dem om at Blondeau Tavern nede i byen egna seg ypperlig som studio, samtidig som det stabile klimaet og rikelig tilgang til godt sollys det meste av året var perfekt for utendørsfotografering. Whitley storkoste seg over disse ivrige unge mennene med de underlige apparatene sine, og lot dem filme store deler av den første filmen sin i huset og hagen hans. Det var litt av en måte å feire sølvbryllup på, syntes han. Og han visste at dette nye mediet hadde framtida for seg, og at det lå penger i det.

Da han kom hit til dette stedet for 25 år sida, hadde det ikke noe navn, bortsett fra noe spanske greier som slo knute på tunga. En by som skulle trekke til seg folk måtte ha et skikkelig navn, og fru Daeida Wilcox, som eide den (eller var gift med eieren) før Whitley endelig overtok i 1902, fikk ideen da hun traff Mary Peck på toget en gang på vei mot vest. Fru Peck eide en del land i området rundt Chicago, og anbefalte et navn hun hadde satt på landstedet sitt. Så mye kristtorn var det ikke nede i det sørlige California, men det var noe som de kalte for toyon, med fine røde bær, som gjerne blei plukka til julepynt. Så da var det kanskje ikke så gæli allikevel at byen fikk navnet Hollywood.

tirsdag 25. oktober 2011

25. oktober 1911 - Carlo Caneva

General Carlo Caneva,
fra Wikimedia Commons
General Carlo Caneva løfta tropehjelmen for hundre år sida i dag og dro ermet over panna for å tørke av den verste svetten. Krig var noe dritt noen ganger, og represaliene de siste dagene etter det tyrkisk-arabiske angrepet da Sciara Sciat-oasen noen timer hadde vært på de innfødtes hender, var ikke noe gøy. Men antakelig var de nødvendige. Han hadde aldri hatt noen videre tru på strategien de hadde blitt meddelt fra høyeste hold, som baserte seg på at de lokale araberne ville slutte seg til dem og kaste ut tyrkerne hvis man behandla dem pent og respekterte religionen og skikkene og kvinnene deres. Sjøl hadde han mest tru på strategien til det store forbildet sitt, Giulio Cesare. Disse araberne forsto seg bare på styrke og makt. Strakk du ut ei vennlig hand, ville de bare hogge den av. Blikket hans streifa galgene der araberlika ennå dingla. Disse drittsekkene ville nok tenke seg om to ganger før de planla å skyte italienere i ryggen i framtida. Belønn lydighet og straff oppsetsighet hardt, det var oppskrifta.

Under angrepet på Tripoli for hundre år sida i forgårs hadde det lykkes tyrkerne å trenge gjennom i øst etter avledende skinnmanøvrer i sørvest. Italienerne var uforberedt på angrepet, men det var ikke lokalbefolkninga, for i morgentimene var det ikke en araber å se i gatene. Og forsvarerne av Sciara Sciat blei beskutt ikke bare utafra, men også av snikskyttere inne i byen. Gjenerobringa av oasen hadde også vært blodig. Kampen gikk fra hus til hus og bak hvert hjørne kunne det skjule seg en araber som kasta seg over deg med en dolk. Til slutt lå det igjen 378 italienske lik på slagmarka, og 4. og 5. kompani av det 84. regimentet var nesten utsletta. Alle disse myrderiene i etterkant hadde ikke Caneva gitt grønt lys for, men han hadde ikke gjort så mye for å stoppe dem heller. Han kunne forstå soldatene. Forræderiet sammen med klimaet og koleraen kunne få den mest sindige til å gå fra konseptene. Og en italiener var vel tross alt verdt ti arabere, sånn rundt regna.
Fra Paolo Maltese La Terra Promessa,
via www.kelebekler.com/occ/bucalo00.htm

mandag 24. oktober 2011

24. oktober 1911 - Bernard Day

Day, fra Wikimedia
Commons
Det var en vakker vårdag på Cape Evans for 100 år sida i dag. Sola skinte fra en nesten skyfri himmel, det var bare et lett vinddrag fra sør og temperaturen bikka over nullpunktet, riktignok i fahrenheitgrader. Men alt var ikke fred og idyll i det blendende hvite antarktislandskapet. Mellom petrellskrik og selbjeff kunne man høre motorstøy. To selsomme konstruksjoner på beltehjul krabba seg gjennom det intetanende landskapet i pent rusletempo. Og ved sida av dem gikk fire menn, Bernard Day, Teddy Evans, William Lashly og Frederick Hooper. Lederen var Day, som også hadde hatt ansvaret for motorkjøretøyet på Shackletons ekspedisjon 1907-09, den som nådde 88º23' sør (men da uten motorkjøretøy), og de skulle kjøre i forveien med forsyninger til 80º30' for å lette byrdene for Scott og sørpolsteamet. Det var egentlig meninga at de skulle starte for 100 år sida i går, men Day hadde modifisert eksossystemet litt, og det viste seg at det ikke harmonerte så godt med kløtsjen og forgasseren, så han og Lashly måtte tilbringe ettermiddagen med å løse problemet.

Motorisert transport var veldig på moten og det så ikke ut til å være grenser for hva man kunne utrette med motorer. Fordi de var så på moten, utvikla også disse maskinene seg like fort som våre dagers datamaskiner, og de blei stadig kraftigere og mer stabile år for år. Fly og biler hadde for 100 år sida i dag motorer som ikke krevde kontinuerlig tilsyn av kvalifiserte mekanikere, men disse motorsledene var litt mer eksperimentelle. Day og Lashly måtte stadig hoppe av for å justere gassen, og maskinene måtte ettersmøres med noen timers mellomrom. Sylinderne hadde en tendens til å bli for varme og forgasseren for kald, særlig hvis det blåste, og det var et stadig problem å finne balansen mellom de to. Men enn så lenge gikk det pent unna, og sledene kravla seg av sted mot Barrieren godt synlig fra Cape Evans så lenge dagen varte.

søndag 23. oktober 2011

23. (og 22.) oktober 1911 - Roald Amundsen

Fra Roald Amundsen: Opdagelsesreiser
For hundre år sida i dag var sørpolspartiet til Amundsen framme ved depotet på 80 graders bredde etter tre ganske begivenhetsrike dager, ikke minst dagen før, da Bjaalands slede med 13 bikkjer nær hadde gått tapt. Sleden hang etter dralina i henda på Bjaaland ned i en sprekk og bikkjene lå på den andre sida av sprekken og stritta imot av alle krefter mot vekta av sleden. De hadde slett ikke noen lyst til å ramle nedi. Sleden måtte losses før den kunne hales opp igjen, og Hanssen og Hassel, de største våghalsene på ekspedisjonen, klatra ned for å få løs kassene og feste dem til tau som de kunne hales opp etter.

Vel framme ved depotet sto de nå foran to hele dagers arbeid med å laste opp alt utstyret og forsyningene. Bikkjene fikk feste på selkjøtt og pemmikan og sloss om hver bit som de hadde for vane. Mennene her nede i isødet hadde ikke noen særlig klarere forestillinger enn dyra om hva som foregikk i resten av verden, om hvordan medmenneskene deres føyk i tottene på hverandre i Libya, Kina og andre steder, eller om alle flysportens martyrer, Oscar Mathisens amatørstatus og andre ting som sto i hodene på avislesere verden over. Den trådløse kommunikasjonen var i sin barndom. Året før hadde de første eksperimentene med radiotelegrafi blitt gjort om bord på skip, og flere og flere skip blei nå utstyrt med anlegg for trådløs kommunikasjon. Men det var tunge, uhåndterlige saker som krevde mye strøm, og det skulle gå tiår før det blei aktuelt å ta med noe sånt på slike ekspedisjoner som dette. All kommunikasjon med omverdenen var brutt da Fram seilte nordover sist høst, med alle ulemper, og fordeler, det innebar.

fredag 21. oktober 2011

21. oktober 1911 - Abdelassalam Bouminyar

Abdessalam Bouminyar raska sammen utstyret sitt, tok farvel med kvinnene, barna og oldingene i familien og forlot teltene til qadhadhfa-stammen han tilhørte. Han og resten av de våpenføre mennene i stammen fulgte i hæla på tyrkerne som hadde tilkalt dem for å prøve å gjenerobre Khoms, som nå var på hedningenes hender. Abdelassam var ikke spesielt blid over å skulle adlyde disse tyrkerne, og sant å si hadde stammefrendene hans ikke smilt så helt lite over nyhetene de siste dagene om tapa som tyrkerne, som innbilte seg at de var noe så særs til karer, hadde lidd overfor disse kafirene fra det kalde nord. Men som den tyrkiske lederen også hadde nevnt da han kom til leiren, uten at det dermed skal antydes at han trengte å begrunne tilkallelsen på noen som helst måte, var det ikke sikkert at det var noe særlig bedre å bli liggende under hedningenes herredømme enn under tyrkernes. Og hvis noen innbilte seg at italienerne kom som befriere, hadde de værsågod å tru om igjen. Derfor fulgte Abdelassam og stammefrendene hans godvillig med, og var innstilt på å gjøre sitt beste for å fortrenge de utenlandske inntrengerne.

Dessverre for Abdelassam hadde han, hvis vi skal tru barnebarnet hans, bare to dager igjen å leve.

torsdag 20. oktober 2011

20. oktober 1911 - Roald Amundsen

Av sted!

Roald Amundsen hadde vært klar til avmarsj siden den 15. Været hadde blitt mildere også i Framheim. Ikke så mildt som på Cape Evans, men det bikka iallfall over -30 nå og da, og det var klart at vinterkulda hadde gitt seg. Men den 15. kom det tjukk tåke, og starten blei utsatt. Dagen etter letna det midt på dagen, men det varte ikke lenge før det var like tjukt igjen. Den 17. var det tåke hele dagen og kuling fra sørvest, men fortsatt like mildt, -31. Vinden løya på kvelden og man gjorde seg klare, men dagen etter var det like tett og surt. Torsdagen, den 19., var det storm om natta og turen blei utsatt igjen, tross at temperaturen nå var helt oppe i -19.

For 100 år sida i dag starta dagen like tjukt og tett, men det var stille, og ved halv 10-tida kom det en bris fra øst som gjorde det av med tåka. De 5, Amundsen, Oscar Wisting, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen og Sverre Hassel, var ikke seine med å spenne for «gangerne», 13 hunder for hver av de 4 sledene, og sette av sted. Kristian Prestrud sto nede på sjøisen med filmkameraet når de passerte, og han var det siste de så før de gikk over barrierekanten og var ute av syne fra Framheim. Føret var friskt og sledene lette, så det gikk bra unna. De hadde bare utstyr nok med til å nå det første depotet på 80 grader.

Ganske snart kom tåka sigende igjen, og de måtte styre etter kompasset. Amundsen satt på med Wisting og koste seg i den friske farta da det bar opp en liten skråning. Det var ganske bratt ned på den ene sida, og før de visste ordet av det, ga det tilsynelatende solide underlaget etter og forsvant. De så ned i et gap som kunne slukt både sleden, hundene og de to mennene. Det var ikke mer som skulle til før Scott kanskje hadde blitt førstemann til polen allikevel.

Terrenget tyda på at de hadde havna litt for langt øst. Kursen blei satt vestover, og etter ei stund kom ett av merkeflagga til syne. Da hadde de kjørt 37 km, og regna det for ei god dagsøkt. Teltet kom opp i ei fart og tre av hundene blei erklært arbeidsudyktige og sendt hjem. En av dem, Rotta, dukka faktisk også opp i Framheim. En annen, Peary, fulgte etter ned til depotet der den slo seg til og blei tatt med hjem av etterfyllingspartiet. Den tredje, Neptun, blei aldri sett igjen.

onsdag 19. oktober 2011

19. oktober 1911 - Huangdi

Li Yuanhong, den ufrivillige militærguvernøren i provinsen Hubei i den nye republikken Kina, hadde begynt å avfinne seg med revolusjonen nå for hundre år sida i dag. Det så ut til at den faktisk kunne seire denne gangen, og han tenkte at med den framskutte posisjonen han hadde blitt pådytta, kunne det sant å si være noe å hente. Men for alle tilfellers skyld hadde han i dag tatt initiativet til en aldri så liten seremoni. Han hadde fått bygd opp en brei plattform av jord like ved regjeringskontora i Wuchang, og det var satt opp et alter med en hellig ild og skaffa til veie røkelse, vin og en okse til offeret.

Huangdi, den gule keiseren
Gysende av ærefrykt skrei Li og offiserene hans verdig fram til alteret under den grå, udramatiske oktoberhimmelen. Ikke et øyeblikk i utakt falt de på kne og bøyde hodet så djupt at panna kom i berøring med jorda. Ikke bare én, men hele fire ganger, samtidig som en religiøs fagperson framsa denne bønnen: «Aller høyeste og helligste Huangdi, du har sett hvordan dine kjære han-folk har blitt forfulgt og undertrykt av mansju-keiserne, og hvordan vi har reist oss mot dette blodige tyranniet. Derfor ber vi deg om å ta imot dette usle offeret og hvis det behager deg, bruke en liten brøkdel av di uendelige makt til å støtte den revolusjonære republikken i kampen mot dette onde og forfalne dynastiet. Måtte din vilje skje.»

Li reiste seg og lot fagpersonen forestå offeret. Røkelsen til Himmelen, vinen til Jorda og oksen til Huangdi, den gule keiseren. Det brente oksekjøttet ga fra seg en fæl stank, men røkelsen hjalp litt. Så ga han signal til soldatene, som presenterte geværene sine og ropte i uklanderlig takt: «Wansui! Wansui! Wansui!»

Dermed var det gjort. Li og de andre offiserene og soldatene gikk hver til sitt med reine samvittigheter og fortrøstning til at de hadde gjort det de kunne for å lykkes med foretaket sitt.

Sun Yat-sen
Omtrent på samme tid, kanskje samme dag, satt en mann på et lummert hotellrom i Denver, Colorado og dechiffrerte et kodetelegram. I løpet av arbeidet forandra ansiktet hans seg bemerkelsesverdig. Det så ut til at den var i gang. En revolusjon som ikke ville knuses til støv slik som alle de oppstandene han hadde samla inn midler til sjøl, men den endelige, som ville velte dynastiet. Revolusjonen som skulle gi nasjonen demokrati, nasjonalisme og velferd slik han hadde drømt om og føre den inn i den moderne verden med moderne, vestlige samfunnsinstitusjoner, moderne, vestlig militærvesen, moderne, vestlig økonomi, moderne, vestlig industri, moderne, vestlig religion, moderne, vestlige klær og moderne, vestlige mustasjer. Mannen var dr. Sun Yat-sen.

tirsdag 18. oktober 2011

18. oktober 1911 - Lenin

Lenin
I 4 Rue Marie-Rose i det 14. arrondissementet i Paris, ikke langt fra Montesouri-parken, bodde det for 100 år sida i dag en sint liten mann, vasje vysokoblagorodnie Vladimir Iljitsj Uljanov. Det var en disgrå, kjølig oktobermorgen, og Vladimir satt og nippa til en kopp te sammen med kona Nadezjda mens han leste i det siste nummeret av Sotsial-demokrat som han hadde fått tilsendt fra Moskva. Litt misbilligende noterte han seg ei handfull trykkfeil, men heldigvis ikke noe som kunne føre til alvorlige eller farlige misforståelser. Budskapet i brevet han hadde sendt inn var klart nok. De liberale tendensene måtte bekjempes hvis proletariatet skulle kunne reise seg og overta ledelsen av samfunnet.

Han drakk opp den siste slurken, reiste seg og gikk inn på kontoret der han samla sammen en bunke papirer. Så kledde han på seg og sa til kona at han skulle innom Inessa i nabogården en tur og se litt på disse papira.

«Ja vel,» svarte Nadezjda, hun grein misfornøyd på nesa. Og hadde kanskje grunn til det.

Brevet, publisert for hundre år sida i dag og oversatt til engelsk, finnes her.

mandag 17. oktober 2011

17. oktober 1911 - motorsledene

Motorslede fra sørpolsekspedisjonen,
innlegg i sigarettpakke, John Player & Sons, 1915,
fra Creative Commons, Marxchivist
For hundre år sida i dag hadde det blitt atskillig mer vårlig og mildt på Cape Evans, hovedbasen til Scott nede på Antarktis. Det lå rundt 20 kuldegrader, og det var reint behagelig å puste i den milde lufta. Tida for avreise måtte snart nærme seg, men det var ikke alt som var helt på plass ennå.

Ponniene var daglig i trening. Alle 10 var ennå i god behold, sjøl om ikke alle var så enkle å ha med å gjøre, og de kom i stadig bedre form. Det samme kunne ikke sies om motorsledene. De blei prøvekjørt denne tirsdagen, og det ujevne terrenget (eller kaller vi det niveng eller glaseng på slikt underlag?) var ikke noe de håndterte så godt. Den beste av maskinene, som kjørte foran, mista kjeden to ganger, og det bakre akselhuset sprakk og begynte å lekke olje. Det var uvisst hva de kunne utrette med den på verkstedet, og om de kunne vente på reparasjonsarbeidet.

Mot kvelden blåste det opp, og det så ut til at en ny snøstorm var i anmarsj.

søndag 16. oktober 2011

16. oktober 1911 - ?

Han vrengte av seg kjeledressen og begynte å tappe i badekaret for å få av seg den verste møkklukta. Han hadde vært glad for å være tilbake på gården igjen, sjøl om det hadde sine ulemper. Disse kontoristjobbene var reinere, men kjedelige og det var langt mellom opprykksmulighetene. Her på farens gård var livet godt. Men inntektsmulighetene var begrensa her også, og nå som han hadde dimittert seg, hadde han ikke dagpengene fra Missouri Army National Guard å falle tilbake på heller. Noen karrieremuligheter i hæren hadde han ikke. Barndomsdrømmene om West Point hadde falt i grus etter de første synstestene.

Hadde han bare hatt seg sjøl å ta hensyn til, skulle han ikke hatt det minste imot å jobbe her med utsikt for å føre gården videre når faren omsider falt fra. Men han var forelska og gikk i giftetanker, og det var nok ting som tyda på at han måtte ha noe bedre å tilby når det slaget skulle stå. Kanskje losjebrødrene kunne hjelpe? Han var fornøyd med at han i år hadde klart å etablere en losje her i hjembyen, og at han hadde blitt installert som ordførende mester. Det var da noe, sjøl om man ikke skulle gå rundt og skryte av det.

Da han var ferdig med badet, satte han seg ned for hundre år sida i dag for å skrive et brev til kjæresten:


«Grandview, Mo.
October 16, 1911
Dear Bessie:

You see I am writing that note with very exact promptitude. How do you like that for stilted English?

I have forgotten whether I told you I enjoyed the dinner yesterday, but I most certainly did. It was so good that I did not want any lunch until I arrived home at 1:15 P.M. I don't ever remember of having enjoyed myself more than I did yesterday an d Saturday. I hope you'll let me repeat the offense at no very distant date.

I am getting ready for South Dakota today. I rather think I'd better hunt up my overcoat this morning. I saw my Colgan cousin yesterday after I left Independence and he is going with me. We'll have enough to play a good game of cards anyway tomorrow night on the train.
I bet there'll be more bohunks and "Rooshans" up there than white men. I think it is a disgrace to the country for those fellows to be in it. If they had only stopped immigration about twenty or thirty years ago, the good Americans could all have had plenty of land and we'd have been an agricultural country forever. You know as long as a country is one of that kind, people are more independent and make better citizens. When it is made up of factories and large cities it soon becomes depressed and makes classes among people. Every farmer thinks he's as good as the President or perhaps a little bit better. When a man works for a boss, he is soon impressed with how small he is and how great the boss is until he actually believes it is so and that money makes the world go round. It does I guess in very large cities.

Say this letter is as dry as a Baptist preacher's sermon. Just skip it and write me one--that is what I am after. We have a preacher out here now who never did see a grammar: He talks South Missouri in the pulpit. It makes a great impression on his hearers, I tell you.

Please consider coming out on the last Sunday in this month if the weather permits and let me know if you can. Mamma said it would be all right, the more the merrier. But any Sunday that suits you will be all right with us. Only let me know in time so I can plow and harry the tennis court.

Now you owe me a letter.»

Han underskreiv det med «Most sincerely,» og navnet sitt.
Hvilket navn?

lørdag 15. oktober 2011

15. oktober 1911 - Luz Jiménez

Detalj fra Retrato de Luz Jiménez y
 Flores
 av Gonzalo Arguëllo Bringas,
fra www.arcadja.com
Luz gløtta på døra for 100 år sida i dag og lot den varme morgensola skinne inn i skjulestedet deres. Straks hagla det ei skur av protester, for man kunne ikke vite om rebellene ennå hadde rast fra seg. Den 14 år gamle kroppen hennes ville vært akkurat tingen for dem å forlyste seg med etter å ha nedkjempa garnisonen her i Milpa Alta, mer hensyn tok de ikke. Men hun ville ta risken. Hun ville se opprørslederen, den berømte general Emiliano Zapata. Kanskje ville de dra videre alt i dag. Men kanskje ikke. For rebellene hans trengte nok å hvile ut etter i går.

Zapata hadde hatt den blodtørstige Huerta i hæla på seg i ukevis nå, men jakta hadde ikke svekka han, tvert imot. Grusomhetene til Huerta fikk bøndene til å flokke seg om Zapata, og hæren hans hadde vokst dag for dag. Nå hadde han vendt nordover og inntatt Milpa Alta, bare 5 mil fra hovedstaden. Skulle tru hva interimregjeringa tenkte om det. Jo før det lot seg gjøre å sette en stopper for virksomheta til Huerta jo bedre. Revolusjonshelten Madero var soleklar vinner av presidentvalget for to uker sida, men han skulle ikke settes inn før den 1. desember, og i mellomtida kunne Huerta gjøre som han ville.

Luz smatt ut av døra og smelte den igjen. Hun pilte fra den ene skyggen til den andre, men heldigvis var det rolig nå, bare få var ute og det var mest lokale folk. Alle gikk i retning av torget og hun tok samme vei. Der var det sammenstimling. Hun gikk forsiktig nærmere. Mange opprørssoldater kretsa der, ammunisjonsbeltene hang i kryss over brystet. Men også mange lokale. Det var en mann midt i forsamlinga som talte. Det måtte være han! Zapata, de fattiges general. Mannen som ikke kjempa for egen ære og makt, men for folket! Sannelig var han flott med de lange bartene, den brune huda og øya som gløda av revolusjonær iver. Hun blei nesten svimmel og lurte på om beina ville bære henne.

Noyolo pahpaqui ihuan itech nin mahuiztica, sa han, og hun forsto hvert ord. Han snakka nahuatl, deres eget språk. Intoca netehuiloanime-tlatzintlaneca, ihuan nanmechtitlanilia ze pahpaquilizticatlapaloli. Slik fortsatte han, og Luz bevarte hele talen i minnet, sammen med den lune morgensola, luktene på markedsplassen og bildene av alle de hederlige, tapre mennene som kretsa der. De skulle hun bevare i hele det lange og mangslungne livet sitt.

14. oktober 1911 - Hans Schmid

Det hadde vært et usedvanlig vellykka flystevne i den sveitsiske hovedstaden til nå. Høstværet for hundre år sida i dag var mildt og vakkert, og tilskuerne sto rundt den improviserte flystripa i tusentall og jubla og applauderte opprømt over de fantastiske manøvrene til luftakrobatene der oppe. Tusen drømmer blei tent om å fare som fykende piler gjennom lufta slik som disse modige mennene og se verden ovafra, fri som fuglen. De var dagens helter, ingen blei beundra som dem, og luftsporten var tidas store under. Etter en sped begynnelse med Wright-brødrene for 8 år sida, hadde den skutt voldsom fart de siste par-tre åra, og tross at flyskolene skøyt opp som paddehatter, vokste ventelistene.

Sommer modell E
Hans Schmid sto pent henslengt ved maskina si, lent mot den dukkledde ramma som inneholdt den kraftige 70-hesters Gnôme-motoren. Sneipen hadde han hengende i munnvika, som den verdensvante folkehelten han var. For folkehelt var han. Siden han fikk utstedt sertifikatet sitt den 28. mai ved flyskolen i Pau som den 14. flyveren i Sveits, hadde han lagt bak seg flere dusin flytimer og holdt regelmessige oppvisninger i by og bygd. Han hadde rykte som litt av en våghals og flere av numra hans gikk på folkemunne i mer eller mindre overdrevne versjoner, som da han landa foran jernbanestasjonen hjemme i Wettingen, for eksempel. Det var med det første flyet hans, som han kjøpte i Pau av konstruktøren Roger Sommer med midler fra en lokal industriherre som ville støtte flysporten. En spinkel og luftig konstruksjon som han hadde kræsja et par måneder etterpå. Den nye maskina hans, en Sommer modell E, var det nyeste nye, et monoplan med elegante linjer etter Blériot-mønster, dukkledd ramme, passasjersete og kraftigere motor enn verden til da hadde sett. Ei maskin bygd for rekorder.

Schmid så drømmende opp i lufta. Det var Taddeoli som holdt på der oppe nå. Émile. Han var jo på fornavn med alle disse flyverheltene. Émile, René, Jürg, François. Émile var en dyktig mann som kunne gjøre hva som helst med flyet. Men maskina hans hadde ikke kapasitet som denne. Han klappa sommer-en på duken og kjælte litt med den tunge propellen. Snart var det hans tur igjen. De 500 francsa han hadde fått for tidsrekorden i det første forsøket sitt i dag knitra velbehagelig i lomma hans. De kom godt med, for flysport var dyrt, og det var også dyrt å leve og føre seg som den folkehelten han var. Margharita og de fem små skulle nok bli glade når han kom hjem, kunne han tenke seg. Og ennå var han ikke ferdig. Han ville ha høyderekorden også.

Han var sjeleglad for at han var født inn i denne fantastiske nye tida da enkle bondegutter som han kunne bli folkehelter og blande seg med dem som hadde noe å si i landet. Han kom til verden i ei bygd i Ebnat i St. Gallen, i 1879 som så mange andre store menn. Han hadde tidlig blitt forelska i mekanikken og tjente sine første rappen da naboene kom med ting som skulle repareres. Men bylivet lokka og han var ikke gammel før han flytta til Dübendorf der han fikk jobb i et verksted. På fritida skaffa han seg et navn som sykkelrytter og vant mange premier. Siden 1905 hadde han vært bestyrer for det gamle Gasthof Sternen i Wettingen, som han dreiv sammen med Margharita. Men inntektene var ikke riktig slik som han hadde ønska seg, og drømmene strakte seg mot himmelen.

Klarsignalet kom og han satte seg i det elegante førersetet. Motoren blei dratt i gang og hjelperne halte flyet ut på plassen etter vingespissene. Så satte han full gass på. Motorbrølet kvalte all annen støy og applausen da hjula letta fra bakken hørte han ikke med de ytre øra sine, bare med det indre. Raskt vant han høyde og han visste at rekorden ville bli hans. Det var perfekte forhold. Men først ville han vise seg litt. Han svingte inn over plassen igjen og hilste tilskuerne der nede med den ene handa på stikka. Folkemassene vinka tilbake og vifta med det de hadde i henda, lommetørklær, skjerf, aviser, stevneprogram. Jubelbruset kunne han så vidt ane gjennom motorstøyen. Han følte seg i sitt ess. Han visste hvordan de misunte han alle de der nede, og så gjerne ville bytte plass med han. For han hadde sjøl vært en av dem. Over hangaren til den militære ballongen tok han en krapp sving.

Men hva var det? Et dunk og ei dirring gjennom flyet. Plutselig hang stikka så laust i henda hans. Flyet begynte å slingre.

Instinktivt dro han i stikka av alle krefter. Flyet reagerte, det kasta seg brått til høyre. Han dro den andre veien igjen, men det reagerte ikke. Han trakk stikka til seg for å vinne høyde, men flyet bare gjorde et nytt kast, dreide rundt og satte nesa rett ned. Bakken kom oppover i ei fryktelig fart.

Tankene fløy rasende i hodet hans, og han huska de mest intime detaljer av det forrige uhellet sitt. Hvordan i all verden skulle han komme seg ut av dette? Han nøkka og dro i stikka uten at det hjalp det minste.

«Jeg dør!» tenkte han i kald, svart angst. «Nei!!»

Like før sammenstøtet slapp han stikka, løfta henda mot ansiktet og lukte øya. «Aaaaaakk!» Knusende slag, voldsomt, grusomt; et hardt støt mot bakhodet.

Han levde. Noe var brekt, men han sansa og kunne røre seg. Maskina lå over han. Panisk prøvde han å løfte den. I et glimt så han folk komme løpende til.

Så – ild, varme, smerte, skrekk. Alt var flammer. Han vifta livredd med armene, de siste tankene hans gikk til St. Peter og kanskje til Margharita. Hadde han fortjent dette? Hva venta han nå?

Da hjelperne endelig kunne nærme seg, var det bare sotsvarte rester igjen.

Hans Schmid var flysportens 100. dødsoffer for 100 år sida i dag. Dødsstatistikken hadde vokst vel så fort som sporten hadde bredd om seg, fra 1 i 1908, til 4 i 1909, til 32 i 1910 og 63 hittil i år. Den hadde fått motstandere, mange rista på hodet over galskapen, andre lurte på om det kunne være smart å kreve mer enn 3-4 dagers flykurs før man slapp de dristige opp i luftrommet. Kunne menneskeheten være tjent med å miste så mange av sine evnerike, energiske unge på denne måten? Man lurte på hva det neste ville bli. Og man ville få svar.

torsdag 13. oktober 2011

13. oktober 1911 - Christopher

Det var en sjeldent vakker dag i Camp Evans nede på det antarktiske kontinentet. Vårsola skinte og det var bare noen få grader under -10. Etter de siste dagenes uvær var det en udelt nytelse for deltakerne på den britiske sørpolsekspedisjonen. Men ikke uten unntak.

Christopher
Christopher var mektig irritert. Denne morgenen for 100 år sida i dag hadde de igjen vært gjennom det vanlige basketaket for å få på denne avskyelige innretningen. Han kunne ikke skjønne hvorfor de ustanselig var oppsatt på å plage han med dette og hvorfor de var så totalt immune mot alle innvendingene hans. De var noen urimelige dyr disse tobeinte. De forsto ingenting. Han ønska dem dit pepperen gror alle sammen, langt, langt herfra. I begynnelsen hadde han vært forsiktig når han satte seg til motverge. Han ville jo ikke skade noen. Men nå ga han pokker. Han gjorde alt han kunne for å unngå å få på seg denne dævelskapen, og det var ikke lite. Likevel hadde han tapt så å si hver gang. Det var bare ytterst sjelden at han lyktes med å få dem til å gi opp. Men disse få gangene sto som skinnende edelsteiner i minnet hans.

Nå gikk han da her med denne helvetesmaskinen gliende bak seg mens føreren hans gikk ved siden av og dro han i bisselet. Seletøyet gnog han i skuldrene og når som helst kunne han få den tunge sleden brasende inn i bakbeina. Hvorfor kunne de ikke forstå? Han kunne finne seg i å bli ridd eller leid eller stå i den trange stallen og hadde vist det, hadde lagt vekt på å vise det. Likevel skjønte de ikke. De var noen ubegripelig dumme dyr. At flokkameratene hans fant seg i å dra på sånne ting, kunne han forstå, de var jo ikke så store, sterke, stolte og vakre som han sjøl. Han ønska bare at det var mulig å bli kvitt denne faenskapen en gang for alle.

Der kom et av disse ekle små dyra med de skarpe tenna flyende. Han blei redd. Denne ville han ikke ha med å gjøre. Han gjorde et kast med hodet, og tauet han blei leid etter fløy ut av henda på føreren. Aha! Han var fri!

Straks satte han opp farta og la mannen bak seg med en gang. Rasende kasta og vrei han på seg for å bli kvitt sleden. Et par høyballer falt av. Det blei lettere å løpe. Men sleden hang fast.

Han fikk øye på et par andre med sleder og satte kursen mot dem. Gapende og sparkende støtte han først sammen med en ponni med slede, så en til. Men seletøyet var sterkt, og løsna ikke av støtet.

Nå kom det flere tobeinte til som la seg på sleden hans for å tynge den. Au, det var tungt. Fortvilt gjorde han noen flere rundkast og klarte å løsne en av dem, men de andre hang på og bremsa så godt de kunne. Det var tungt, og han blei sliten. Nå orka han ikke mer. Han måtte stoppe.

Han sto og peste. En av de tobeinte kom for å ta han i tauet som hang fra bisselet. Aldri! Han snappa etter den. Den trakk seg tilbake. Igjen forsøkte den tobeinte seg, men Christopher beit og sparka etter den. Så kom det flere til, og han måtte gi seg. Letta merka han at de spente fra sleden. Han blei leid inn i stallen og fulgte godvillig med. Så gikk det da ganske bra til slutt tross alt. Han knegga fornøyd.

onsdag 12. oktober 2011

12. oktober 1911 - Li Yuanhong

«De kommer! De kommer!»
Oberst Li Yuanhong var sikker på at hans siste time var inne. Fra vindua i huset sitt i Wuchang kunne han se revolusjonshæren samle seg fra alle kanter. Livgarden hans var desimert. Storparten hadde slutta seg til opprøret, og de få som var igjen var satt til å vokte front- og hagedørene. Men nå kom rebellene strømmende inn gjennom porten og nærma seg inngangsdøra. Merkelig nok vifta de ikke med våpna sine, og han kunne heller ikke se at de hadde med seg noe reip. Men det kunne ikke være tvil om hva de ville ha. Hevn for de henrettelsene han hadde foretatt på tirsdag, i forgårs, på oppdrag fra guvernøren, før opprørerne fikk kontroll over byen – og for soldaten han hadde drept da han kom med en beskjed fra de revolujonære i går.
«Li Zuxian, må du beskytte meg nå!» mumla han, en liten bønn til den ærverdige stamfaren hans. Han så seg om etter et sted å gjemme seg.
«Soverommet, herre,» foreslo en av tjenerne.

Xiong Bingkun og Wu Zhaolin, anførerne for opprørerne, blei ikke beskutt, siden de ikke trakk våpen. Men de diskuterte heftig med dørvaktene og insisterte på å få komme inn. Dørvaktene ga etter da de forsto hvilket ærend de hadde. Snart var huset fullt av opprørere som endevendte det ene rommet etter det andre og forhørte tjenerstaben. «Hvor er Li? Hvor er Li?»

Omsider blei de vist inn på soverommet, der det var tomt, så det ut til. Men en av tjenerne løfta på sengedekkenet og avslørte en tennerhakkende Li Yuanhong under senga. To soldater dro han fram, skjelvende som et aspeløv, og Xiong la fram ærendet deres. Så å si alle lojale offiserer hadde rømt og de revolusjonære hadde blitt henretta før opprøret begynte, så denne demokratiske revolusjonen hadde ikke noen ledelse, bortsett fra Xiong og Wu, som hadde for lav rang og dårlig ætt til å lede den. «Derfor tilbyr vi deg vervet som militærguvernør i Hubei-provinsen av den nye republikken Kina.»

Li var himmelfallen. Men det nye dilemmaet han sto overfor var øyeblikkelig klart for han. Han hadde sjøl demokratiske sympatier og i 1910, da ei revolusjonær celle blei avslørt blant mennene hans, hadde han latt dem gå uten annen straff enn å sparke dem fra stillingene sine. Som styreform var han tilhenger av det nymotens konstitusjonelle monarkiet. Men å være med på et regelrett opprør mot keiserfamilien og til og med lede det, det var noe annet. Det hadde vært dusinvis av slike opprør de siste åra, og han visste godt hvilken skjebne som venta lederne.

«Nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei,» sa han og rista på hodet så hårpisken flagra.
«Men dette er ikke noen uorganiserte opptøyer slik som i Gengxu i fjor,» insisterte Xiong. «Vi har makta i provinsen, og flere provinser står klare til å falle fra. Dette er tingen.»
Li var ikke overbevist. «Hvordan kunne dere finne på noe slikt som dette? Jeg kjente deg som en kjekk og lydig gutt, Xiong.»
Slik holdt de på i minutter. Til slutt måtte pistolene fram, og stirrende inn i de svarte pistolmunningene avla Li Yuanhong til slutt embetseden som militærguvernør i den nye republikanske provinsen. At han skulle spille ei vesentlig rolle i den unge republikkens historie de neste åra, er ei anna sak.

(P.s.: Dette hendelsesforløpet er ikke den eneste versjonen som verserer om denne begivenheten. Det bygger seg lett opp myter i slike situasjoner. Men den er iallfall den mest dramatiske, og da synes jeg den hører hjemme her ;-)

tirsdag 11. oktober 2011

11. oktober 1911 - Annie Jump Cannon

Annie Jump Cannon gikk under en skyfri himmel. Det var også slike himler hun likte best, men helst når det var stjerner på dem. Det var det ikke nå, for sola hadde nettopp stått opp og demringsstrålene flimra skrått og rødgult ned mellom trær og bygninger hun passerte på vei til jobben sin, som var å sortere disse stjernene.

Hun var fornøyd, for hun hadde endelig muligheten til å utrette ting. Denne dagen for 100 år sida i dag skulle hun ta fatt på et større prosjekt, som etter alt å dømme ville ta flere år å fullføre. Her på Harvard-observatoriet hadde de samla spektroskopiske plater av ialt over 200 tusen stjerner som skulle spektralklassifiseres, og Annie var den eneste som var kvalifisert for å utføre dette klassifiseringsarbeidet.

Forbløffende mange kvinner har satt spor etter seg i den tidlige astronomiske spektroskopien, og det henger sammen med ideen som Harvard-observatoriets direktør Edward Charles Pickering fikk i 1881 da han var frustrert over hvor dårlig de mannlige assistentene hans var til å behandle de stadig større datamengdene observatoriet samla inn fra himmelsfærene, et arbeid som krevde disiplin, presisjon og evne til å holde ut stadige gjentakelser. Oppbrakt utbrøyt han «Hushjelpa kunne gjort det bedre!» Så fikk han ei djup, ettertenksom rynke i panna. Straks gikk han ned på kjøkkenet til Williamina Fleming, tok feiekosten ut av henda på henne og ga henne et tilbud han aldri siden skulle angre på.

«Pickerings harem» var tilnavnet på den etter hvert dusinstore gruppa av kvinnelige assistenter som vokste fram ved Harvard-observatoriet. Et mer offisielt navn var «Harvard computers». Men det var egentlig bare de som behandla data som var «computers», de som protokollerte dem var «recorders». De var flinke, flittige og framfor alt billige. Et slikt korps av mannlige assistenter ville raskt brukt opp de midla som enka etter Henry Draper hadde gitt til katalogiseringsarbeidet.

En av computerne var Annie Jump Cannon, som var nesten totalt døv etter en skarlagensfeber i barndommen. Men derfor hadde hjernen hennes også ekstra kapasitet til rådighet, og hun utvikla en fabelaktig visuell hukommelse som gjorde henne i stand til å klassifisere et stjernespektrum nøyaktig på sekunder. Siden 1901 hadde hun også sjøl, i samarbeid med Pickering, utvikla det klassifiseringssystemet som Fleming hadde satt opp med bokstavene fra A til Q videre til et system der hun skar ned bokstavene til O, B, A, F, G, K og M, men siden delte det i underklasser med tall fra 0 til 9, et system som fortsatt brukes i dag og kalles Harvard-systemet, men kanskje burde vært kalt Cannon-systemet.

Hun åpna døra til observatoriet, gikk inn og satte seg ved lysbordet der platene lå klare, ga klarsignalet til recorderen som skulle notere resultater, og gikk i gang med arbeidet som skulle gi oss Henry Draper-katalogen.

mandag 10. oktober 2011

10. oktober 1911 - Xiong Bingkun

Det var en grå og kjedelig oktoberdag i Wuchang for 100 år sida i dag. Regntunge skyer hang lavt over rismarkene og morbærhagene, og en gåseflokk ploga mot sør over hodet til sersjant Hsing Ping-kun (eller Xiong Bingkun med dagens skrivemåte) i 8. bataljon av ingeniørtroppene i det 8. regimentet i Hubei-provinsen. Men Ping-kun kjeda seg ikke. For han visste at dette, det var dagen. Dobbel-10-dagen. Mennene som nærma seg kaserna deres hadde ting fore som han ikke kunne la dem gjennomføre. Da ville alt være forspilt. Han måtte handle nå.

Det hadde gjæra lenge i det årtusengamle keiserriket. Det vidstrakte imperiet var ikke så mektig lenger, og utenlandske makter med mer moderne teknikk og styresett hadde begynt å ta seg til rette og spise biter av det. I likhet med alle alderdommelige imperier som vakla etter århundrers nedgang og forfall, hadde imidlertid også dette unge, oppvoksende slekter som ville noe annet. I djupeste hemmelighet hadde de revolusjonære klart å infiltrere hæren og deler av byråkratiet. Men disse mennene som kom marsjerende opp mot kaserna hans nå i dag, var tegn på at noe var galt. Ordet var ute.

Dagen før hadde ei av de revolusjonære cellene i byen vært opptatt med å produsere bomber da røykevanene til et av medlemma førte til et uhell. Det russiske politiet blei kalt inn for å etterforske, og de fant medlemslister. Provinsguvernør Jui Cheng var ikke sein med å reagere, og de første arrestasjonene og summariske henrettelsene var allerede foretatt. Derfor visste Ping-kun at det 26 år unge livet hans sto på spill. Han hadde ikke noe valg. Geværet lå kaldt i hendene hans. Han tok ladegrep og løfta det.

Det var kanskje ikke Hsiang Ping-kun som avfyrte de første skudda, men det var han som tok initiativet, og han spilte ei ledende rolle i begivenhetene som fulgte. Derfor fikk han også tilnavnet Hsiang Tiyi Kiang eller Hsiang Første Skudd.

Hsing Ping-kun (Xiong Bingkun

Mer om Wuchang-opprøret

Bilder

Film (trailer)

søndag 9. oktober 2011

9. oktober 1911 - Jack Lennon

Jack Lennon smelte igjen den tunge ytterdøra for 100 år sida i dag og kløyv ustøtt opp de bratte trappene. Oppe i leiligheten var ungene for lengst i seng, selvfølgelig. Det var langt over midnatt. Men Polly satt i en stol og leste. Hun reiste seg og kom mot han, rolig. Han la armen rundt livet hennes og ga henne et langt, ølduftende kyss. Gode Polly, vakre Polly McGuire. Polly som forsto. Han så inn i de kloke øya hennes.

Sjøl om inntekta fra jobben på rederikontoret ikke var noe å skryte av, ville den vært nok til å forsørge dem, det var klart, tross at de nå var fem. Men han kunne ikke gi opp musikken, han kunne ikke. Den og alle de beundrende blikka fra pubgjestene når han skifta fra fele til mandolin til blikkfløyte og trakterte dem alle like behendig. Alle var de like spandable også, og få halvlitere var det ikke han skylte ned i løpet av en slik kveld. Han var herda og tålte mye, var kjent for det. Hadde alltid vært kjent for det. Men hvorfor hadde han følt seg så slapp og matlei i det siste, og hva kom denne gulfargen i ansiktet av? Var han i ferd med å bli kineser?

Lennon badgeEgentlig var døpenavnet hans John, men alle kalte han Jack, siden faren også het John. Musikken hadde han fra faren, som også underholdt på puber hjemme i County Fermanagh før han emigrerte til Amerika med kone og barn. Jack beherska tidlig alle de vanligste instrumenta og noen uvanlige, og turnerte med Andrew Robertsons Kentucky Minstrels på 90-tallet inntil han gifta seg og flytta hit til Liverpool. Dessverre døde kona hans i barsel og han sørga lenge over det, men så traff han den 20 år yngre Polly McGuire; vakre, kloke Polly. Tre unger hadde hun gitt han til nå, 2, 3 og 5 år gamle. Om det skulle komme flere, visste ikke han. Men det gjør vi.

Mother

lørdag 8. oktober 2011

8. oktober 1911 - Borea d'Olmo


Kontreadmiral Borea d'OlmoKontreadmiral Raffaele Borea Ricci d'Olmo kremta og snudde arket. Siden gårsdagen hadde 1732 marinegaster under ledelse av den kjente polarforskeren Umberto Cagni (ikke i slekt med James) hatt full kontroll i Tripoli. De hadde bare møtt svak og spredt motstand etter bombardementet. Tyrkerne hadde trukket seg tilbake til den befesta leiren Ain Zara, 10 km sørøst for byen, og de som var igjen for å høre på d'Olmo, den nyinnsatte guvernøren i Tripoli, var marinekorpset og noen tripolitanere som hadde begynt å vende tilbake. Han avslutta proklamasjonen med å bekjentgjøre at det nå var forbudt å handle med slaver. Tripoli hadde vært den siste frie slavehavna på det afrikanske kontinentet. Fra nå av måtte all slavehandel gjøres svart (bokstavelig talt, hvis den da ikke var hvit).

En lett ørkenbris suste Borea om øra på denne dagen for 100 år sida i dag. Det fjerne jammeret den førte med seg, angikk han ikke.

fredag 7. oktober 2011

7. oktober 1911 - Tokuo fra Gbawoku

A typical kruboy seaman, Sierr... Digital ID: 1149561. New York Public LibraryTokuo fra Gbawoku tok et fast grep i rekka, stirra mot horisonten og skreva mot sjøgangen. 1700-tonneren Lagos, eid av British and African Steam Navigation Co. Ltd., heiv godt i atlanterhavsbølgene. Hjemme i landsbyen var han nevø av høvdingen, her var han bare crewboy, det skulle mot til å håndtere den overgangen. Men det var nødvendig. Snart hadde han tjent nok til å kjøpe seg ei passende kone og slå seg ned hjemme i Gbawoku for å dyrke pepper og delta i de vanlige landsbyintrigene.

Landet hans var et fritt land. Ja, det var det i navnet, iallfall. Presidenten og representantene i huset og senatet var valgt av folket. Men det folket, det var ikke slike som han, det folket var bare de frie, det var de som kunne velge og velges. Sjøl var han ikke så misfornøyd med det. Landsbyintrigene var mer enn nok å hanskes med, det visste han som høvdingnevø. Men det var dem som var mer misfornøyd, også nå for 100 år sida i dag. Og når noen flere tiår hadde gått, kunne det nok være fare for at de blei flere. Tokuo tok et fast grep i rekka, stirra mot horisonten og skreva mot sjøgangen.

torsdag 6. oktober 2011

6. oktober 1911 - Lawrence Oates

For 100 år sida i dag hadde Lawrence Oates, Edward Wilson, Apsley Cherry-Garrard og Tom Crean gått fra Cape Evans til Hut Point for å trene ponniene sine til sørpolsekspedisjonen, da telefonen plutselig ringte. Det hadde blitt lagt ei telefonlinje mellom de to husa, og denne dagen fant den første telefonsamtalen på Antarktis sted. Ponniene vakte ei viss bekymring. Med de tapa de hadde hatt til nå, var de nede på 10 stykker, et absolutt minimum, og tre av dem var ikke i sin beste form. Mista de flere nå, ville de bli avhengig av motorsledene, og Gud hjelpe og bære dem hvis det skulle komme til det! Det hadde blitt mildere, og tida for avreise nærma seg. Hva Amundsen foretok seg, tenkte de ikke så mye på. De fikk stole på mannskapet og utstyret sitt, og så fikk det gå som det kunne.

19. september 1911 - Marie Curie

Marie Curie og Henri Poincaré på
Solvay-kongressen i 1911,
fra Wikimedia Commons
For hundre år sida i dag blei Marie Curie tildelt sin andre nobelpris, denne gangen i kjemi, for oppdagelsen av polonium og radium og andre bidrag til kjemien. Fra Nowolipkigata til Stockholm, det var en lang og kronglete vei. Sist hadde hun hatt med seg Pierre, men det geniale hodet hans var ikke mer, knust under et halvannet tonn soldatuniformer. Marie bestemte seg for å invitere søstera Bronia, som hun hadde gjort avtale med i ungdommen at de skulle finansiere studiene for hverandre.

20. september 1911 - Edward J. Smith

Kaptein Edward J. Smith på kjempeskipet Olympic, verdens nå nest største passasjerskip (som hadde anløpt Kristiania sist sommer) var rolig. Han stolte på at mannskapet og losen ville håndtere den vanskelige manøvreringa i Solent-stredet for 100 år sida i dag på beste måte. De hadde nettopp passert krysseren Hawke, som så ut som et miniatyrskip oppe fra brua, og alt tyda på at det ville gå greit. Men så gikk en svak rystelse gjennom skipet...

http://en.wikipedia.org/wiki/HMS_Hawke_(1891)#Collision_with_the_Olympic

Smith blei ikke klandra for denne kollisjonen, og fikk kommandoen på søsterskipet Titanic da det var klart til drift året etter, 20 dager seinere enn planlagt på grunn av reparasjonene på Olympic.

Se også http://www.titanicandco.com/olympic.html
og http://www.greatships.net/olympic_hw.html

21. september 1911 - Wilfrid Laurier

Wilfrid Laurier, Canadas første fransktalende statsminister, var bekymra. Han hadde utlyst dette valget for å få folkets støtte til full frihandel med USA og til marineloven av 1910, som ga landet en egen flåte som bare skulle disponeres av britene i krisetider i stedet for at man skulle sende pengebidrag til det britiske flåtekappløpet med Tyskland. Men industrien ville ikke ha frihandel og overførte støtten sin til de konservative, som spilte på frykten for annektering. Folket gikk til urnene i de 6 provinsene for 100 år sida i dag, og alt tyda på at de 15 åra hans som landets leder var over.

22. september 1911 - Robert F. Scott

For 100 år sida i dag var Robert Scott og mennene hans ute på en lengre vårekskursjon langs Antarktis-kysten. Med et blei de oppmerksom på en svart flekk på toppen av en isformasjon. Det var noe kjent ved den formasjonen. Så visste de det. Det var den 3 km lange bretunga som hadde kalva fra Erebusbreen like ved hovedleiren deres i mars. På toppen var det et depot med ponnifor. De hadde faktisk vurdert å bygge huset sitt oppå den. Hadde det blitt til det, ville de nok fått litt av en seiltur før tunga endte opp her, anslagsvis 100 km lengre øst.

23. september 1911 - ARA Moreno

Da ARA Moreno blei sjøsatt for 100 år sida i dag hadde Argentina verdens to største slagskip, og det argentinske marineakademiet Escuela Naval Militar var fullt opptatt med å utdanne admiraler til å administrere den nye mektige flåten sin. Nå skulle det heldigvis vise seg at landet ikke fikk så mye bruk for disse båtene. De var egentlig heller ikke ment for å brukes, de skulle bare skremme nabostatene fra å gå til krig. Problemet var at disse skipa kosta om lag 1/5 av det argentinske nasjonalbudsjettet, og etter hvert som forfallsdatoen på regninga nærma seg, lurte stadig høyere røster på om ikke landet hadde mer bruk for pengene enn for båtene.
Breiside fra brasilianske MB Minas Geraes,
fra http://en.wikipedia.org/wiki/South_American_dreadnought_race
Pussig nok feirer den argentinske marinen 17. mai 1814 som en stor nasjonal fest til minne om slaget ved Montevideo der den argentinske armadaen slo den spanske i uavhengighetskrigen.
ARA Moreno, fra http://en.wikipedia.org/wiki/ARA_Moreno

24. september 1911 - Franz Conrad von Hötzendorf

Friherre Franz Conrad von Hötzendorf var ergerlig. Han hadde merka seg keiser Wilhelms tale om «en plass i sola» for Tyskland, og italienernes rasling med sablene overfor tyrkerne i Tripoli hadde ikke gått han hus forbi. De siste 5 åra hadde han vært stabssjef for de væpna styrkene i det østerriksk-ungarske keiserriket, og rikets påtakelige mangel på besittelser i solrike, sørlige land veide tungt på den venstre skulderen hans. Derfor satte han seg ned for 100 år sida i dag og skreiv en innstendig anmodning til utenriksministeren om å enten gå til angrep på Italia eller erobre de tyrkiske besittelsene på Balkan. Et slikt stort og ærverdig keiserdømme som deres kunne ikke nøye seg med mindre, mente han.

25. september 1911 - Liberté

For 100 år sida i dag var det stort oppstyr om bord på Liberté, et av de eldre slagskipa i den franske flåten (slagskip blei forelda omtrent like fort som dagens datamaskiner på den tida), som lå for anker i Toulon, den franske flåtehavna. En eksplosjon i et lite ammunisjonslager hadde starta en brann, og den spredde seg fort. Skytebomull var på moten i den franske rustningsindustrien. Det var effektivt, men ustabilt, og hadde ført til flere dødsulykker de siste åra. Denne mandagsmorgenen gikk det riktig galt. Brannen nådde hovedmagasinet, som eksploderte og tok med seg 300 liv i og omkring Liberté. En nedtur for den franske flåten, som nylig var forbigått både av den tyske og den amerikanske og nå bare var nr. 4 i verden. Men for tyskerne var nok kanskje hendelsen både oppmuntrende og inspirerende.

http://fr.wikipedia.org/wiki/Liberté_(cuirassé)

26. september 1911 - Victoriano Huerta

Victoriano HuertaVictoriano Huerta satte seg ned ved frokostbordet for 100 år sida i dag og inntok sin vanlige frokost på 1 rått egg, 1 glass rødvin og 1 glass brennevin. Energien strømma gjennom kroppen hans og han var klar til dagens dyster. I dag var han fornøyd. Han hadde fart på kryss og tvers gjennom Morelos-provinsen og slakta, brent og hengt overalt hvor han kom over tilhengere av revolusjonshelten Emiliano Zapata. I dag ville han erklære provinsen pasifisert i et telegram til interimpresidenten de la Barra. Det var også på tide, bare 5 dager før presidentvalget da alle makter måtte stå de la Barra bi skulle han vinne.

Emiliano ZapataSamtidig, ikke langt unna, satt Zapata i leiren sin oppe i fjellet, omgitt av tallrike væpna venner, og utarbeida ei liste han hadde tenkt å offentliggjøre over krav til det sittende styret: 1) Den som velges skulle velges fritt av folket, ellers kunne han like gjerne bli utnevnt av den banden av kontrarevolusjonære som nå satt ved makta. 2) Regjeringstroppene skulle trekke seg tilbake fra Morelos, Puebla, Guerrero og Oaxaca. 3) Utsettelse av det forestående presidentvalget. 4) Puebloene skulle få tilbake det tømmeret og vannet som var tatt fra dem. 5) Alle politiske fanger skulle slippes fri.

27. september 1911 - Hjalmar Branting

Hjalmar Branting, portrett av Richard BerghFor 100 år sida i dag kunne Hjalmar Branting se tilbake på en høyst vellykka dag. Han, som så å si egenhendig hadde avfødt sosialdemokratiet i Sverige, var andrekammervalgets store seierherre. Partiet hadde nesten fordobla oppslutningen og var nå like stort som høyrepartiet Almänna Valmansförbundet, som hadde gått til valg med slagordet «Front mot socialismen», bare den liberale Frisinnade Landsföreningen var større. En vesentlig årsak til framgangen var riktignok valgreformen, som for første gang ga stemmerett til alle voksne menn i motsetning til før, da man måtte ha en viss inntekt eller eiendom for å kunne stemme. Men det var ikke juks, det var slik det skulle være.

Ennå var det nok en del ting der i riket som ikke var helt som de skulle. Bare mennene hadde stemmerett, bortsett fra enkelte bemidla kvinner som kunne være med og bestemme i førstekammervalget. Dette førstekammeret hadde dessuten så å si like mye makt som andrekammeret, men her gjaldt det ikke noen allmenn stemmerett, og denne forsamlinga hadde en mer aristokratisk sammensetning. Og til tross for at de liberale var klart størst, var ikke kungen forplikta til å velge en liberal regjeringssjef, parlamentarismen var ennå ikke gjennomført. Men det ville komme. Alt dette ville komme, og mer. Han smilte i barten.

onsdag 5. oktober 2011

28. september 1911 - Ibrahim Hakki Pasja

Ibrahim Hakki PasjaDet var en tung, grå og tåkefull dag i Konstantinopel. I handa som storvesir Ibrahim Hakki Pasja strakk ut for 100 år sida i dag, blei det lagt et brev. Giacomo de Martino, mannen som la det der, hadde fått det fra regjeringa si hjemme i Roma, og det inneholdt en høflig anmodning om å oppgi Tripoli-territoriet innen 24 timer eller ta følgene.

Siden mars hadde de italienske avisene hatt i gang en ivrig kampanje for å få regjeringa til å ta ut fingeren og sikre seg en bit av Afrika liksom alle andre land det var naturlig å sammenlikne seg med. Tripoli var det naturlige valget, siden det hadde blitt foreslått i 1878 da italienerne protesterte mot at britene og franskmennene tok seg til rette i Tunis og Kypros, og siden provinsen var rik, vennlig stemt mot italienerne og fiendtlig til tyrkerne og bare var forsvart av 4000 ottomanske soldater. Etter nøye vurdering og analyse av situasjonen bestemte endelig regjeringa seg for å protestere mot at de muslimske fanatikerne i Tripoli satte italienske liv i fare, og krevde herredømme over provinsen. Tyskerne, som slett ikke syntes det var så god idé å la italienerne få flere besittelser i Afrika, forsøkte et par dager å mekle, men forgjeves.

Ibrahim Hakki hilste den italienske sendemannen morskt, men høflig. Han trakk seg tilbake og snudde seg da de Martino var ute av syne. Brevet lå i de klamme hendene hans og svidde, som om det var ild i det.

29. september 1911 - Roald Amundsen

For hundre år sida i dag fikk de et sikkert vårtegn nede i Framheim på Antarktis-kontinentet, den antarktiske petrellen, som kom i store flokker, sirkla nysgjerrig rundt huset og erta bikkjene, som praktiserte støyende, ivrig og resultatlaus petrelljakt. Etter hvert gikk bikkjene lei og fløy i tottene på hverandre i stedet.

http://www.flickr.com/photos/pablocaceres/3110913937/#

30. september 1911 - Oscar Mathisen

For 100 år sida i dag hadde mye løv falt i Kristiania, og en kraftig bygd mann med velpleid bart gikk i tanker langs de glatte fortaua på hjemvei fra den nye jobben i Hans Erichsens sportsforretning. Snart ville vinteren komme, og alt tyda på at han ville få starte igjen som amatør. Han tenkte på de små sjeler som hadde stilt seg i veien for han den foregående sesongen og regisserte i tankene diverse måter å feie dem til side på, det fikk gå som det kunne. Han tenkte på Magnus Johansen, som hadde blitt klandra for at han tapte VM 1910 til tross for at Magnus hadde egne vinnersjanser å ta vare på, og som derfor hadde gått over til Kristiania Idrætsforening og nå sto fram som den klubbens forgrunnsfigur i kampen mot forbundsparagrafene. Var det han som hadde tipsa om disse pantsettingene? Han tenkte på klubbrivalen Henning Olsen, som satte jobben først, den store forfekteren av amatøridealet, som nå holdt kortdistanserekordene og høylydt mente at Burnov var den største skøyteløperen som hadde levd. Var det han?

Oscar hadde sitt å tenke på, men var det en ting han hadde lært av det han hadde sett og gjort disse siste åra, var det at det som sto seg best i det lange løp var å heve seg over disse små sjelenes krangel og skravl og la beina og skøytene snakke for seg. Det var mange som mente at Strunnikov nå hadde satt en ny standard for hurtigløpet. Men det var i hans fravær, og han mistenkte nok at med de mulighetene han hadde til å få fri for å trene og konkurrere i den nye jobben, kunne det hende han ville sette dem på andre tanker.

1. oktober 1911 - Francisco Madero

Francisco Madero
For 100 år sida i dag var det klart allerede etter kort tids telling at revolusjonshelten Francisco Madero ville bli den nye presidenten i Mexico, bare 1 av 20 stemmer gikk til andre kandidater. Han hadde grunn til å juble. Men også til å være betenkt. Han var ikke bare under sterkt press fra haciendaeierne og de konservative, som hadde mange venner i hæren, ikke minst den utemmelige Huerta, som lot til å gjøre som han ville nede i Morelos, men også fra opprørere, først og fremst Zapata, som hadde egne hærstyrker og ville se regjeringa handle til folkets beste før de trudde det. Den kompromisslinja som det lå an til, skar idealisten Madero i hjertet, men den var nødvendig. Første prioritet måtte bli å få ting inn i lovlige, regelmessige former. Men det var ennå to måneder til han offisielt skulle settes inn som president, og mye kunne skje innen da, det visste ikke minst fiendene hans...

2. oktober 1911 - Cromwell Dixon


«Here i go! Here I go!»
Det var heit og tynn luft i Spokane, Washington denne seinsommerdagen for 100 år sida i dag, og Cromwell Dixon sleit med å få sin Curtiss modell D opp i den. 12000 spente tilskuere rundt festplassen venta seg et show de seint ville glemme, siden Dixon ikke bare var den dristigste av alle de dristige stuntpilotene som ga oppvisninger landet rundt, men også den yngste og et forbilde for alle oppvoksende guttevalper, yndere av risikosport slik guttevalper alltid har for vane.


«Here I go! Here I go!»
Cromwell Dixon var et mekanisk geni. Med mora som eneforsørger etter farens død i 2-årsalderen, var det snart han som tok seg av det tekniske i hjemmet, og evnene hans strakte seg fort utover det reint praktiske. Før han var 10 hadde han bygd en liten seilbåt, et kamera og en berg- og dalbane i bakgården, og 11 år gammel bygde han en motorsykkel. Men det som bokstavelig ga fantasien hans vinger var messeshowet han overvar samme året, i 1903, da det mest spektakulære nummeret var en mann som sykla i vei under en ballong høyt oppe i lufta. To år etter hadde han bygd sin egen versjon, et 10 meter langt styrbart luftskip med sykkelpedaler som drivkraft. Duken hadde mora vært behjelpelig med å sy. Fra 1907 skaffa han dem gode inntekter ved å vise seg fram på luftshow land og strand rundt. Fru Dixon var mer enn villig til å hjelpe, stolt over den flinke gutten sin og glad for inntektene.

Dixon’s Skycycle

«Here I go! Here I go!»
Mindre glad var hun for det ustanselige maset hans om å få komme opp i ei av disse forferdelige maskinene som støtt og stadig datt ned og krevde så mange unge, tapre liv. Men verre og verre blei maset, og siden Cromwell mente at maskinene stadig blei bedre og pilotene sjøl kunne gjøre mye for å unngå uhell, ga hun til slutt etter. Med det gode ryktet sitt fikk han snart kontrakt hos Curtiss-selskapet og blei sendt på 3-dagers flykurs der han fikk sertifikatet sitt den 6. august 1911 som den yngste piloten i verden på det tidspunktet.

«Here I go! Here I go!»
Med den nye modell D-maskina si lærte han seg superfort alle flykunstens triks og oppfant like fort sine egne, blant annet å fly under bruer og stupe i spiral flere hundre fot før han flata ut over hodet på tilskuerne, en manøver som fikk navnet «Dixon's corkscrew». Navnet hans fløy landet rundt, bildet hans kom i avisene og det kjekke utseendet og det livlige vesenet hans foruten evnene trakk tusener til flystevnene, som ga han ei kontraktfesta betaling på $125, mer enn mange tjente i året på den tida. I slutten av september klarte han også å få en kapitalist til å sette opp $10000 som premie for å krysse det amerikanske vannskillet, en prestasjon flere hadde prøvd på til da uten hell. Den 30. lå været til rette for forsøket. Han kryssa Rocky Mountains i Mullan-passet og innkasserte premien.

«Here I go! Here I go!»
De 12000 merka seg med tilfredshet at Curtiss-en hans omsider letta fra bakken. Letta var han sjøl også, han mente nok at han skulle beherske også dette luftrommet som alle andre. Men seinsommerheten hadde bygd opp en oppvind over noe svart brakkmark like nord for plassen. Han kom inn i den, blei løfta opp, bikka flyet for å svinge akkurat da han kom ut av den igjen, og maskina satte nesa rett ned. Fortvilt prøvde han å rette opp. «Fly! Fly!» ropte han til den. Men den lystra ikke, og bakken nærma seg bråfort.

Da visste han at det var timen. «Here I go! Here I go!» skreik han før han styrta i marka og blei knust av den tunge Curtiss-motoren bak setet. Mindre enn en time seinere blei han erklært død på det lokale sjukehuset.

Fru Dixon satt ved senga.

http://earlyaviators.com/edixon52.htm