tirsdag 7. februar 2012

6. februar 1912 - Lauaki Namulauulu Mamoe

Lauaki med staven,
fra Wikimedia Commons
Orator Lauaki Namulauulu Mamoe likte seg ikke noe særlig på Saipan. Palmene suste liksom ikke helt på den riktige måten og det var noe med landformene, med havstrømmene, med voldsomheten i de tropiske stormene og måten sola steika på en vanlig februardag som ikke helt stemte. Ikke var det noen som forsto samoisk heller, bortsett fra landsmennene hans, og ingen hadde de mest elementære forestillinger om alminnelig skikk og bruk. Han greip hardt rundt oratorstaven sin. Han hadde hatt en ekkel følelse helt siden han våkna om morgenen, som om det var noe i gjære.

Oratoren hadde vært i eksil i nærmere tre år nå, etter at han hadde talt for og organisert motstand mot tyskernes brudd på fa’a samoa. Her i eksilet var han redusert til bare det å eksistere. Han var glad for at han hadde kona Sivaotele hos seg og sønnen Tivoli, men ikke glad for at de måtte dele eksilet med han. Var alt forbi? Var alt tapt? Var det ikke noe man kunne gjøre for å verge det gamle og vekke det til liv igjen? Mau a Pule var organisasjonen hans, men den var ikke utradert fordi seks dusin av de beste samoanerne var sendt i eksil. Det måtte han sette sin lit til. For hvilket annet håp var det? Alt annet enn ikke-voldelig protest var utenkelig, for vold ville bli møtt med vold ganger vold ganger vold. Og det hadde flytt nok blod i de gode samoanske familiene.

Europeerne hadde brukt motsetningene mellom de samoanske familiene og familiealliansene til å øke innflytelsen sin gjennom det 19. århundret. De forskjellige maktene støtta hver sin av de krigende partene og tronpretendentene, og var nære på å gå i strupen på hverandre sjøl i 1889, da tre tyske og tre amerikanske krigsskip var på god vei til å åpne ild mot hverandre i Apias havn da Fa’atiu sendte en passelig sterk taifun mot dem den 15. og 16. mars og reduserte de seks jernkledde til vrakgods. Bare et britisk observerende skip klarte å seile ut i tide. I 1899 mista landet sin siste rest av sjølstendighet da tyskerne og amerikanerne blei enige om å dele landet mellom seg og avskaffe kongedømmet. Tyskerne fikk den vestlige delen og amerikanerne den østlige.

Både tyskerne og amerikanerne hadde beholdt hver sin av tronpretendentene og latt dem beholde høye titler og en viss innflytelse over det politiske livet. For Tysk Samoa var det Tupua Malietoa To’oa Mata’afa Iosefo. Det orator Lauaki Namulauulu Mamoe ikke kunne vite var at mata’afaen for 100 år sida i dag lå for døden. Heller ikke kunne han vite at de hadde til hensikt å avskaffe mata’afetittelen med den tilhørende autoriteten og erstatte han med rådgivere til kolonimakta. Han bare hadde så ulidelig vondt inne i beinbargen et sted. Men hva kunne han gjøre? Her på Saipan bare eksisterte han. Han lengta hjem, til Safotulafai. Eller kanskje til Vailima...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar