lørdag 31. mars 2012

31. mars 1912 - Scott for siste gang

Han aner ikke hvilken dato det er. Kanskje er det den 31., og i så fall er det palmesøndag. Hvis det er palmesøndag, skal han holde preken, som kaptein og leder av ekspedisjonen. Men det er ikke noen å holde preken for. De to andre ligger livløse i soveposene sine. Sjøl har han knapt nok krefter til å krafse til seg noe fra snøgryta.

Sannsynligvis er det ikke den 31. Det kan være den 5. eller til og med den 10., det er avhengig av hvor mye vann de fikk i seg. Jeg gjetter at det mest sannsynlig er den 5., men det kan like gjerne være den 31., vi vil aldri få vite det.

Han trudde ikke at han skulle skrive noe mer i dagboka. Men nå slenger han ut den en gang så sterke armen, griper tak i blyanten og boka, åpner den og kroter ned med ustø hand:
«Siste Notat
For Guds skyld sørg for våre etterlatte»

Så legger han dagboka i lærposen sammen med de andre bøkene og dytter posen innunder soveposen sin før han åpner soveposen og jakka han har på seg, legger armen rundt liket av bestevennen Wilson og venter på at frosten skal gjøre sitt.

Pingviner leser South Polar Times, av Edward A. Wilson, fra Edward Wilson’s Antarctic Notebooks av D.M. Wilson og C.J. Wilson

For hundre år sida i dag ankom Terra Nova til Akaroa lengst sør på New Zealand og kunne fortelle til mengdevis av vitebegjærlige at det siste de hadde hørt fra Scott var at han den 4. januar var observert på 87º 32' sør i god fart mot polen, av Teddy Evans, William Lashly og Tom Crean, som blei sendt hjem den dagen.

Dagen før hadde Atkinson og Keohane gjort vendereis etter å ha brukt 4 av de 18 dagsrasjonene de hadde med seg. Atkinson hadde med sine egne ord «blitt moralsk overbevist om at polpartiet hadde gått til grunne». Ifølge notatene deres var det nå 25 kuldegrader og vinden hadde økt til en laber bris. Men Atkinson hadde ikke fått sove ei eneste natt og både soveposene og klærne var i dårlig forfatning. Å fortsette ville vært uansvarlig. Uansett ville de ikke hatt mulighet til å komme lengre sør enn ca. 78º 50' S slik de var utstyrt.

I Belfast var verdens største skip nå endelig ferdig utrusta og kaptein Edward J. Smith var på plass for å overta kommandoen og seile henne til Southampton der hun skulle starte jomfruturen over Atlanteren.

I Dublin marsjerte 100.000 arrige irer for home rule.

Abdul Baha var på vei til USA, og foreleste om at alt det skapte var underlagt forandring. «Alle som er unge vil bli gamle,» sa han, «ethvert ungtre blir et gammelt tre, og alt gammelt vil brytes ned og gå til grunne. På samme måte har hver av religionene i verden en gang vært årsak til framgang, men alle har blitt som et gammelt tre, uten sannhet. Folk i denne tidsalderen håper at disse trærne igjen vil blomstre og bære frukt, men dette er umulig.»

Heldigvis var denne tidsalderen prega av det nye og unge, som gir håp, og Abdul Baha var på vei til den nye verden for å dele noe av dette håpet med den.

Det sjuende nummeret av Heimen for 1912 kom ut, med en hovedartikkel av Hulda Garborg om norsk husbunad.

I Lawrence, Kansas blei det lokale gymnaset utsatt for ei bisarr ulykke.

I New York forteller avisa at advokat Lucille Pugh fikk et oppdrag. En større del av spalteplassen brukes til å beskrive klesdrakta til advokaten.

I Salt Lake City blei ei gruppe frimurere fotografert i fullt utstyr.

30. mars 1912 - Karen Marie Abelseth

Amerika! California!
For 100 år sidan i dag gledde 16 år gamle Karen Marie Abelseth seg stort til å sjå att storesyster si, Anne Marie, som emigrerte i 1909 og skaffa seg ein farm i Inglewood, California. Det var trange kår på Nilsgarden i Ørskog på Sunnmøre, og det blei ikke rommelegare med dei 8 ungane. Difor hadde Anne vandra ut, og no var Karen neste. Systera trengde hjelp på garden og kva var betre enn å ha si eiga slekt til å hjelpe seg? Men det var mange utsiktar i det gjeve, rike Amerika, arbeidet hjå systera var nok berre ein start, tenkte Karen Marie Abelseth.

Karen Marie i 1924
Det var han Olaus frå nabogarden Øvste Kleivane som hadde lovt å ta seg av ho på ferda over Atlanteren. Olaus hadde vandra ut i 1903 og jobba 5 år på ein gard i Nord-Dakota før han skaffa seg sin eigen i 1908 der han dreiv med sau. Han hadde gjort det så bra at han drog heim hausten 1911 for å få med seg fleire. Han òg ville helst ha hjelp frå slekta, så klart. Då visste ein at ein fekk arbeidssame, driftige og ærlege folk på garden. Han skulle sjølv betale overfarten for svogeren Sigurd Moen og fetteren Peter Søholt, mens systera betalte for Karen Marie. Dei fire skulle òg reise saman med Adolf Humblen, som skulle til Milwaukee, Wisconsin for å sikre seg ei tomt, og som skulle vera anstand for Anna Kristine Salkjelsvik, som skulle til syster si i Proctor, Minnesota.

Mange skipsruter var innstilte på grunn av kolstreiken i England, men Hurtigruta gjekk enno, og det var den dei skulle ta til Bergen den 5. mars. Frå Bergen var det båt over Nordsjøen til Newcastle, og så bar det med tog ned til Southampton, der dei skulle ta amerikabåten. På den andre sida av Atlanteren venta det òg lange togreiser for alle saman. Karen Marie skulle berre vera med Olaus til Dakota i første omgang. Sidan skulle systera få ho henta til California.

Det blei mykje lesing for Karen desse siste dagane i gamlelandet. Ho hadde gått på Søndmøre Amtsskole i Volda sidan konfirmasjonen i 14-årsaldaren, og skulle eigentleg ha eksamen i juni, men ho hadde fått løyve til å ta han tidlegare ettersom ho skulle utvandre. Papira kunne jo bli gode å ha. Ein visste vel ikkje kva dei ville vera verdt der borte, men uansett var det dumt å berre reise frå dei.

Dagen før avreisa skulle dei til agent Harald Moa i Ålesund og hente billettane. Turen skulle betalast heilt fram og billetten gjaldt for alle overgangane. For Karen Marie kom han på kr. 268,40, ein anseleg sum. 84,50 av dei var til 3.-klasseslugaren på amerikabåten som låg og venta på dei nede i Southampton. Ho var litt spent på den, men det vart sagt at det var ein hypermoderne båt og heilt trygg, nybygd frå verftet i Irland. RMS Titanic kalte dei han.

Biletet og flesteparten av opplysningane er henta frå Per Kristian Sebaks Titanic, 31 norske skjebner

torsdag 29. mars 2012

29. mars 1912 - enda en gang Scott

«Ae fond kiss, and then we sever;
Ae fareweel, alas, for ever!
Deep in heart-wrung tears I’ll pledge thee,
Warring sighs and groans I’ll wage thee!
Who shall say that Fortune grieves him
While the star of hope she leaves him?
Me, nae cheerfu’ twinkle lights me,
Dark despair around benights me...»

Henry Robertson Bowers rista på hodet. – Nay, let us sing aught merrier, gentlemen!

Edward Adrian Wilson stemte i, han orka knapt nok svinge armen i takten nå:

«As I sat on a sunny bank,
As I sat on a sunny bank,
As I sat on a sunny bank,
On Christmas Day all in the morning.

I saw three ships come sailing home,
I saw three ships come sailing home,
I saw three ships come sailing home.
On Christmas Day all in the morning.»

Robert Falcon Scott sang med så langt han kunne. Men til og med sangen tok på kreftene nå, og etter hvert blei det stille. Han tok en neve snø fra gryta, klemte den sammen i den nakne handa og begynte å tygge på den. Snø var det eneste de hadde fått i seg ei hel uke nå, og sjøl om de fortsatt lytta etter bikkjer av og til, måtte de innse at de var fortapte, at ingen ville komme og hjelpe dem.

Han tok fram dagboka igjen. Han hadde ikke skrivi noe i den på flere dager, han hadde konsentrert seg om å skrive avskjedsbrev. Det hadde vært en tung, men viktig jobb. Men nå kom han ikke på flere å skrive til.

Hvilken dato kunne det være i dag? Han gjetta på den 29., og førte det inn. Så skreiv han, fortsatt med stø, om enn litt sleivete skrift: «Siden den 21. har vi hatt en konstant storm fra vest-sørvest og sørvest. Vi hadde brensel til å lage to kopper te til manns og knapt nok mat for to dager den 20. Hver dag har vi vært klare til å starte marsjen mot depotet vårt 18 kilometer herfra, men utafor teltdøra har det ikke vært annet enn virvlende snøkav. Jeg trur ikke vi kan håpe på noen forbedring nå. Vi skal holde ut så lenge vi kan, men vi blir sjølsagt svakere, og slutten kan ikke være langt unna.»

Så tilføyde han: «Det er synd, men jeg trur ikke jeg kan skrive mer.» Og undertegna med «R. Scott».

These days are with one for all time – they are never to be forgotten –
and they are nowhere else to be found but at the poles.
The peace of God which passes all understanding reigns here in these days.
One only wishes one could bring a glimpse of it away with one
with all its unimaginable beauty. EAW
Fra Edward Wilson’s Antarctic Notebooks
av D.M. Wilson og C.J. Wilson
Samtidig noterte Edward Leicester Atkinson i loggen sin for 100 år sida i dag, 78º 10' S, flau vind, maksimum −19 ºC, minimum −25.

De hadde tilbakelagt 44 km slepende på 18 dagers forsyninger siden de forlot Hut Point den 26. Ennå ikke et spor å se til Scott. – Hva trur du? spurte han Keohane, reisekameraten.

Keohane trakk på skulderen. – Vi får vel fortsette litt til.

Atkinson nikka. Ja, de fikk vel det.

28. mars 1912 - Edgar Rice Burroughs

Han åpna det, marsnummeret av All-Story magazine for hundre år sida i dag, og nikka fornøyd. Andre episode av Under the Moons of Mars begynte på forsida, og layouten var fin. Den ville lokke leseren inn i en døende, gold verden med ikke bare én men flere utgamle sivilisasjoner som kjempa en hard kamp for å overleve i ei svinnende biosfære, ikke minst mot hverandre. En verden med to uregelmessige måner, en liten som sto opp i vest og gikk ned i øst fem ganger på to døgn og en bitteliten som sto opp i øst og gikk ned i vest en gang hvert femte døgn. En verden der innbyggerne måtte lede vann fra polene til bebygde områder ved hjelp av intrikate kanalsystemer og der de måtte bruke kunstige midler for å få nok luft å puste i. En rød, ødslig ørkenverden der lave grønne vekster vokste fram i områder som blei vanna av kanalene i den 23 uker lange sommeren, som blei fulgt av en høst, vinter og vår av like lang varighet. En verden befolka av røde, grønne, gule, hvite og svarte menn, men dessverre ingen blå, med avansert militær og annen teknologi, men som foretrakk å slåss mann mot mann med sverd.

Uten den ringeste astronomiske, militære eller litterære bakgrunn hadde han gitt seg til å skrive en serieroman om krig på Mars i sitt 37. år etter å ha gått i årevis på strøjobber i usle kår. Men den siste jobben som blyantspisserselger hadde gitt han fritid til å lese store mengder av den billige kiosklitteraturen han hadde råd tid, og himla med øya over hvor mye dritt disse bladene presterte å utgi. Men det som var litt besnærende var at det faktisk var mennesker som skreiv denne lorten og at de fikk betaling for det. Han følte seg sikker på at han kunne skrive noe som var ti ganger bedre, og om han ikke skulle få ti ganger så mye penger for det, så ville det iallfall være muligheter til å få noe mer, for ikke å snakke om at det kunne bli et merkbart tilskudd til den vesle inntekta han hadde nå.

Han skulle få rett. Mer rett enn han forestilte seg.

Fortellinga om John Carter, komponert etter beste oppskrift, blei en suksess, en riktig amerikansk suksess. Og i det amerikanske forretningslivet var det om å gjøre å smi mens jernet var varmt. La oss se.  Han hadde likt Jungelboka til Kipling. Undres om det gikk an å låne litt fra den...

tirsdag 27. mars 2012

27. mars 1912 - Nikola Tesla


Nikola Tesla slo på lyset... sitt, satte seg i lenestolen og bladde opp søndagsutgaven av New York Times for hundre år sida i dag. Det var artig å se hvordan Perrier tenkte seg livet på Venus og Mars, og han trudde nok at franskmannen ikke var så helt ute på viddene, men han skulle nok hatt en kommentar eller to hvis han hadde vært med i diskusjonen. Hadde alt vært som før, skulle han ikke behøvd å bla opp søndagsutgaven igjen, både bildene og teksten ville stått for han i sin helhet bare han tenkte på dem. Men hukommelsen var ikke så perfekt lenger, det var så mange millioner bilder og boksider i den, det var ikke rimelig at det skulle være plass til så veldig mye mer. Han sukka.

Ingenting var som før. Han måtte avfinne seg med at stjerna hans var fallende. Tårnet hans var i ferd med å få samme skjebne som Babels, en drøm som falt i grus. Og sammen med det falt også drømmen om at elektrisiteten skulle være et fritt gode for alle. Kremmersjelene flokka seg om den og brukte de usleste metoder for å tyne mest mulig ut av dem som strømmen skulle være et gode for. Prosjektet hadde også vært en katastrofe for hans egne finanser, mange av patentene hans hadde gått ut og gjelda var i ferd med å fyke han oppetter øra.

Han reiste seg og gikk ut på kjøkkenet. Golub lå der i esken sin. Hun så ikke ut til å ha blitt noe bedre. Han klappa henne lett på halsen. Hun var ikke redd. Han pakka opp posen med havregryn og strødde noen flere i skåla hennes. Han tok ut vannskåla og fylte den igjen. Golub fulgte han med det rykkende blikket imens. Forhåpentligvis ville det gå bra med Golub slik det hadde gått med så mange andre pasienter han hadde tatt inn fra torget.

Heldigvis hadde han turbinene. Han hadde lenge eksperimentert med turbiner uten skovler som baserte seg på grensesjikteffekten mellom turbingassen og et sett tynne plater den satte i rotasjon. Han mistenkte at det var mulig å få dem atskillig mer effektive enn tradisjonelle skovlturbiner, hvis det bare var mulig å få material- og konstruksjonsteknikken til å utvikle seg i takt med dem. All krigshissinga de siste åra hadde også fått han til å undres om det ville gå an å gjøre litt penger på de militære. Han hadde tross alt demonstrert at det gikk an å sende store mengder energi gjennom lufta. Wells hadde fantasert om fryktelige ildvåpen fra Mars. Men det skulle ikke være så utenkelig å kunne utvikle noe liknende her på Jorda. Hva om det virkelig eksisterte et våpen som kunne tilintetgjøre hele hærer på sekundet, eller en slagskipsflåte på et minutt eller to? Ville det ikke bli fred da?

Nei, han måtte bestemt gå videre med den tanken.

26. mars 1912 - Atkinson igjen

Så var de av gårde. Det var bitterlig kaldt, men stormen som hadde rast de siste dagene hadde avtatt, og det var klart for unnsetningsekspedisjonen som hadde vært planlagt helt siden Gerov og Cherry-Garrard kom tilbake fra Ettonnsdepotet elleve dager før. Cherry hadde beregna den 26. som den mest sannsynlige ankomstdatoen for Scott og polpartiet, så man venta dem egentlig når som helst. Faktisk hadde Edward L. Atkinson, som nå var stasjonssjef i Scotts fravær etter at Edward Evans var sendt hjem den 5., blitt vekt av banking på vinduet natta før og gikk straks i gang med å vekke de andre, tenne lys og sørge for mat. Men det var falsk alarm. De var ikke akutt bekymra for polpartiet, ikke minst fordi situasjonen til Campbell, som var åpenlyst akutt, hadde trådt i forgrunnen til nå.

Dessverre var verken bikkjene eller de to som hadde vært ute i 19 dager med dem i så god form igjen at Atkinson ville risikere dem. Og siden det var planlagt å bruke dyra den tredje sesongen, foruten at det også kunne bli bruk for dem til å unnsette Campbell, hadde han gitt Patrick Keohane ordre om å bli med sørover for å gå Scott i møte med 18 dagers forsyninger som de skulle slepe med seg på en slede. Siden de ikke mente de hadde noen grunn til å anta at det var noen krise nede hos Scott, regna de (visst) ikke det faktumet at bikkjene hadde klart de 191 kilometerne mellom Ettonnsdepotet (18 km nord for teltet til Scott) og Hut Point på fem dager som noen vesentlig faktor.

Edward Atkinson
Atkinson hadde sjøl vendt tilbake fra sørpolsekspedisjonen den 29. januar, som del av det 2. støttepartiet. Da fant han at ordene til Scott ikke hadde vært mulig å utføre til punkt og prikke. Scott hadde sagt til meteorlogen George Simpson, som skulle ha kommandoen på hovedbasen Cape Evans under første del av fraværet hans, at når bikkjene kom tilbake fra ekspedisjonen, skulle de innen den 12. januar brukes til å etterfylle Ettonnsdepotet med minst 84 og helst 140 dagsrasjoner pluss så mye hundemat man kunne få med. Midt i februar skulle man så dra ut til depotet med bikkjene for å komme polpartiet i møte.

Fordi det gikk tregere enn planlagt med ponniene. hadde imidlertid Scott bestemt seg for å ha med bikkjene 20 dager lengre enn det som opprinnelig var meninga. De skulle vært sendt hjem den 21. november, men var ikke på hjemveien før den 11. desember, og kom ikke tilbake før den 5. januar (25 dager seinere enn planlagt) sammen med de hundeansvarlige Meares og Gerov. Derfor blei i stedet Ettonnsdepotet etterfylt av et firemannsparti som dro sledene med minstemålet på 84 rasjoner uten firbeint hjelp. De hadde ikke med seg noe hundefôr.

Hundeeksperten Meares ville nå ikke ha noe mer med ekspedisjonen å gjøre. Han trakk seg fra hele greia og gikk fra nå bare og venta på å få seile nordover igjen med Terra Nova den 5. mars.

Da Atkinson blei sendt tilbake den 22. desember, hadde han med seg litt modifiserte ordre. Det var meninga å sende bikkjene så langt sør som mulig, ikke bare til Ettonnsdepotet. Han var på Hut Point, klar til å dra sørover med de 56 manglende rasjonene den 19. februar da Tom Crean kom vaklende inn døra og fortalte at Teddy Evans lå døende på Corner Camp 5 og ei halv mil lengre sør.

Evans hadde fått mer spesifikke ordre om at det møtende partiet med bikkjene skulle begi seg sørover til 82. eller 83. breddegrad hvis de ikke møtte Scott før. Men han var for sjuk til å meddele dem videre, og redningsarbeidet tok også så lang tid at Cherry-Garrard og Gerov ikke kom seg av gårde med de manglende rasjonene før den 26. Han var framme ved Ettonnsdepotet den 4. mars, og hadde også med seg nok fôr til at han kunne dratt videre sørover i 4–5 dager og vendt tilbake igjen. Hadde han dratt sørover med samme fart som første del av reisa, ville han nådd depotet på 80º 32' den 8., dagen før Scott. I stedet satte han seg til ei uke og venta før han dro tilbake igjen. Det var uvær og dårlig sikt mye av tida.

For hundre år sida i dag var altså det møtende partiet med Atkinson og Keohane endelig på vei. Men uten bikkjer. Og med proviant for bare 18 dager – altfor lite for å nå fram til depotet. Litt halvhjerta, kanskje. Litt prega av den akutte situasjonen med Campbell, som skulle komme til å måtte overvintre i ei ishule. Med bikkjene kunne de vært framme tidligst den 1. april. Og historia ville vært annerledes. Men hvor mye annerledes?

Samtidig hadde nok stormen løya nede i leiren til Scott også. Men de hadde nå vært uten mat i noen dager og fortsatt snødde og blåste det. De brukte i stedet kreftene på å skrive avskjedsbrev og synge og fortelle hverandre historier for å holde humøret oppe. Skape et ettermæle som ville gripe om hjerterøttene til folk i alle deler av imperiet og verden forøvrig, og kanskje gjøre seierherren Amundsen til en bifigur allikevel.

søndag 25. mars 2012

25. mars 1912 - Albert Einstein

Så var det altså farvel til Praha. Synd, han hadde likt seg her. Universitetet var et vidunderlig bygningskompleks grunnlagt i 1348, og de mørke salene ånda av kunnskap. For første gang likte han å undervise, og undervisningspliktene var heller ikke overdrevne. Miljøet her var også fantastisk og en fryd å filtrere seg inn i. Kveldene sammen med folk som Max Brod, Franz Kafka, Hugo Bergmann, Philipp Frank og andre ga rik åndelig stimulans.

Dessverre trivdes ikke Mileva her i det hele tatt. Hun sørga fælt og lengta hjem til Sveits, det hadde blitt ei hel plage. De hadde ikke så mye fysikk i forholdet lenger nå, hun hadde for mye å gjøre med å stelle lille Eduard, som var mye sjuk. Det var mye derfor han ikke hadde nølt lenge da han fikk tilbudet om full professorstilling ved Eidgenossische Technische Hochschule i Zürich. Ellers var det også med utsøkt fryd at han mottok tilbudet fra gamleskolen der han kom på kant med lærerne med den rebelske og bohemaktige livsstilen sin og han blei gående arbeidsledig etter eksamen fordi ingen av dem ville gi han noe anbefalingsbrev. En annen ting som trakk var muligheten til å jobbe sammen med ungdomskameraten Marcel Grossmann igjen, som nå var professor der. Det var planen at han skulle begynne i august, så de måtte flytte igjen i sommer.

Han hadde iallfall fått noe ut av oppholdet her i Praha, om enn det skulle bli så kort. Han hadde begynt å tenke mye på tyngdekrafta og hvordan han kunne innlemme den i den fine teorien sin slik at den blei mer generell, liksom. Ideene til den dessverre altfor ungt avdøde Hermann Minkowski om det firedimensjonale koordinatsystemet hadde vært svært nyttige verktøy, og i fjor hadde han publisert en artikkel der han lot det gå fram at også lyset kunne påvirkes av tyngdekrafta. I år kom det ikke bare en til om det samme temaet, men også nok en, og enda en, foruten ytterligere en som han hadde på beddingen, for ikke å nevne den om den statistiske mekanikken, den første han hadde fått utgitt i år.

Nei, det var spennende dette med tyngdekrafta og han gnei seg i henda for 100 år sida i dag og gleda seg til å involvere Marcel i arbeidet med den. Ikke godt å vite hva de to ville få til sammen.

lørdag 24. mars 2012

24. mars 1912 - J.R.R. Tolkien

Habbað we to þæm mæran micel ærende,
Deniga frean, ne sceal þær dyrne sum
wesan, þæs ic wene. þu wast (gif hit is
swa we soþlice secgan hyrdon)
þæt mid Scyldingum sceaðona ic nat hwylc,

deogol dædhata, deorcum nihtum
eaweð þurh egsan uncuðne nið,
hynðu ond hrafyl. Ic þæs Hroðgar mæg
þurh rumne sefan ræd gelæran,
hu he frod ond god feond oferswyðeþ,...

Herlig, syntes han, og hvilken klang, hvilken rytme og kraft det var i språket den gangen! Akk, det hadde tapt seg, som det hadde tapt seg! Heldigvis var det ennå 582 vers til å stave seg gjennom, og med god hjelp fra Sievers og Skeat gikk det lettere for hvert vers. Men det tok tid, for det var ustyrtelig morsomt å gå igjennom Skeat og se hvordan gamle ord hadde forvandla seg til nye, hvordan de kunne følges tilbake til røttene og hvordan røttene hadde utvikla seg også til andre ord, på andre språk eller på det samme, som et tre med mange greiner som skøyt nye sidegreiner og kvister på vei mot himmelen, med løvet som de enkelte orda. Han kunne bli sittende i en halvtime eller mer og følge slike tråder ut i hver av de forskjellige spissene de endte i, og tida gikk fra han. Men dette var pensum, og han hadde ikke uendelig tid til rådighet, så han fikk komme seg videre.

Det var det første året hans her på Exeter College ved Oxford, og han skulle egentlig lest klassisk språk og litteratur, men det fantes ikke forelesere i faga, og han hadde ikke nok initiativ til å jobbe så veldig med dem på egen hand. Men forelesningene til Joseph Wright i sammenliknende språkvitenskap fulgte han med stor iver. Wright hadde også inspirert han til å studere et annet diktverk som han kjente fra før, men bare i oversettelse. Originalspråket viste seg å være en åpenbaring, som kanskje gikk det ovennevnte en høy gang i klang, rytme og kraft. Hør bare:

Lyökämme käsi kätehen,
sormet sormien lomahan,
lauloaksemme hyviä,
parahia pannaksemme,
kuulla noien kultaisien,
tietä mielitehtoisien,
nuorisossa nousevassa,
kansassa kasuavassa:
noita saamia sanoja,
virsiä virittämiä
vyöltä vanhan Väinämöisen,
alta ahjon Ilmarisen,
päästä kalvan Kaukomielen,
Joukahaisen jousen tiestä,
Pohjan peltojen periltä,
Kalevalan kankahilta.

Det var til å gå i spinn av, og han følte seg hensatt til en overjordisk verden, en alveverden. Det var finnene, de tapre og undertrykte finnene, som var de virkelige alvene, og han lurte på, kunne det være mulig, kunne han klare det, å konstruere et alvespråk like vakkert og fint som det finske?

Notatblokka måtte fram igjen, og timene blei små og korte. Dagen for hundre år sida i dag tok slutt og gikk over i neste mens lyset brant i den lille studenthybelen.

fredag 23. mars 2012

23. mars 1912 - Scott nok en gang

Hva venter vi for? Og hvorfor skriver vi ikke mer om det i dagbøkene våre, som ganske sannsynlig vil representere den eneste informasjonen etterkommerne våre vil få om hvordan det gikk med oss og hvorfor det gikk som det gjorde? Hvorfor skriver vi ikke mer om hva vi venter for?

Fra Edward A. Wilson's Antarctic 
Notebooks av D.M. og C.J. Wilson
Vel, du kan jo sjøl prøve å gå fram og tilbake til sørpolen med tunge, tunge lass på slep og ikke ha tak over hodet på nesten fem måneder. Mellom nedre barrieredepot og her har vi hatt korte rasjoner og knapt med brensel. Vi har ikke hatt mulighet til å varme vann siden i forgårs, og av mat har vi bare rester. Vi tar inn en kjele med snø hver dag og lar den komme opp i de ti-femten kuldegradene vi har i teltet før vi tygger den i oss. Det og de få kjeksa vi har spart er det eneste vi har hatt i oss. Sulten bare blir verre og kreftene våre minker. Jeg aner ikke om det er den 22. eller 23. i dag. Jeg veit at jeg lett kunne sjekka det ved å bla ei side tilbake i dagboka, men jeg gidder ikke. Tenker ikke på det en gang.

Jeg skulle ønske at jeg hadde den stødige, sikre trua til Birdie og Bill. Det er den som holder dem oppe. For meg virker det helst som om maktene har vært imot oss. Guttene har vært klare til å dra ut siden det første mislykka forsøket på onsdag*, men i går snødde det i slike mengder at det ville vært umulig å ta seg fram og finne veien nordover til depotet. Og i dag har vi en veritabel storm igjen for tredje gang på ei uke. Det er ikke til å tenke på å gå ut. Samtidig holder temperaturen seg rundt førti kuldegrader. Det ser ut til at elementene raser mot oss, uten rimelig grunn!

Vi ønsker ikke å vente, men vi må ta sjansen på det, for hvis været bedrer seg, kan vi klare marsjen til depotet og den mulige redninga. Vi må ha en sjanse. Går vi ut slik været er nå, kaster vi bare bort livet. Til og med en uslitelig skotte kan ikke klare det. Vi veit av den erfaringa vi har gjort på denne ekspedisjonen at en snøstorm kan vare i fire dager. Men den kan jo ikke vare evig. Så vi må holde oss klare. Og håpe på unnsetning. De må vel en gang få fingern ut der nede på Cape Evans!

Hvis det bedrer seg til i morgen, gjør vi et siste forsøk på å hente parafin og mat fra depotet. Kanskje drar Birdie aleine, Bill vil antakelig bare sinke han slik det er fatt nå. Det er lyst bare halve døgnet, så han må tidlig av gårde. Kommer han ikke av gårde i morgen heller, så har vi blitt enige om at vi skal bryte leir og gå sammen mot depotet, med eller uten effektene våre. Så får vi heller gå til grunne på veien, Gud hjelpe oss! Opiumspillene skal vi ikke bruke, det er avtalt nå. Det skal gå naturlig for seg. Naturen skal få oss. Hvis det er slik at den vil ha oss.

*) Egentlig torsdag, altså den 21. Han hadde gått litt surr i ukedagene også for hundre år sida i dag.

torsdag 22. mars 2012

22. mars 1912 - Lu Chi



Lu Chi var et vakkert lik. Et usedvanlig vakkert lik. Hun var heller ikke noe gammelt lik. Det vil si, liket hennes var jo ikke mer enn noen timer gammelt. Men kroppen det var lik av, hadde så vidt fylt atten. Og han var ikke noen heslig skapning han heller, Kim Chung som lå der hos henne. Han var iallfall den helt klart yngste og peneste av de fem mannlige lika som lå i Sacramentos Chinatown og i Oakland og blei inspisert av menn i blå uniformer for hundre år sida i dag.

Lu Chi var heller ikke ei av de billige jentene som trakk på gata i den lille gullgraverbyen, som hadde fått navnet sitt på grunn av den idylliske grønne eikeskogen og den blå elva de spanske oppdagerne fant tidlig på 1800-tallet. Hun var tvert imot meget dyr, kjøpt og betalt for 2000 dollars kontant på labben av den rike kjøpmannen Bing Shi Ko i San Francisco, som ville ha noe vakkert å hygge seg med på sine gamle dager. Og hun var vel verdt den høye prisen, som nok tilsvarer noen hundre tusen dollars i dag. Så Bing Shi Ko kom hyppig på besøk, hygga seg og hadde med kostelige gaver. Men for det meste var han opptatt med butikk, og Lu Chi satt full av lengsel og med et voksende hat til gamle Bing Shi Ko og kikka stjålent ut på alt som passerte utafor det solide gittervinduet hennes i Grant Street, både på to og fire bein så vel som på hjul.

En dag fikk noe av det som passerte øye på henne. Og falt straks i staver, for Lu Chi var virkelig ekstraordinært vakker, og på alle måter verdt hver eneste av sine to tusen dollar. Dette noe var Kim Chung. – Hei, sa Kim Chung.

Lu Chi trakk seg lynfort tilbake med bankende hjerte. For unge, vakre slavejenter skal ikke prate med fremmede menn. Men Kim Chung var virkelig ung og pen og Bing Shi Ko var skikkelig stygg og gammel.

Derfor viste Lu Chi seg bak gitteret igjen og Kim Chung sa mange ting til henne som hun likte å høre og hun sa mange ting til Kim Chung som han likte å høre.

Det gikk noen få dager og Lu Chi gleda seg stadig mer til at Kim Chung skulle dukke opp utafor gitteret og Kim Chung gleda seg stadig mer til å dukke opp der. En dag for litt over 100 år sida tok han mot til seg.

– Lu Chi, sa han. – Hvis jeg, ved hjelp av den hvite manns lover, kan få deg fri fra Bing Shi Ko, vil du bli med meg da?
– Men da vil Bing Shi Ko og vennene hans følge etter meg og drepe meg, og jeg vil ikke være død!
– Nei, de vil ikke drepe deg, sa Kim Chung, – for dette skal gjøres etter den hvite manns lover, og politiet med de blå uniformene sine vil stoppe Bing Shi Ko hvis han prøver å bruke vold mot deg.
– Ja vel, da, svarte Lu Chi etter litt over et halvt sekunds nøling. – Gjør det!

Og hun gikk opp til kammeret sitt og gjorde seg enda vakrere mens Kim Chung tok strakeste veien til presbyterianermisjonen og klaga over at kjøpmann Bing Shi Ko holdt ei ung jente som slave i gemakkene sine. Misjonærene blei høyst indignerte. De var ikke seine med å varsle de blåuniformerte, og det hendte seg slik at Kim Chungs profeti skjedde fyllest, og Bing Shi Ko blei av med den dyrebare eiendelen sin.

Lu Chi blei gitt til misjonærene, som straks gikk i gang med å lage en skikkelig presbyterianer ut av henne. Men de kunne ikke hindre at hun traff Kim Chung, og snart hadde de to en avtale. Ei natt stakk de av gårde til Sacramento, den lille gullgraverbyen i den idylliske dalen. Der tilbrakte de noen lykkelige dager.

Men vegger og dører har ører, og ganske snart kom det de hørte også Bing Shi Ko for øre. Han klaga til overhodet for tong-en sin, som straks sendte en budbringer til overhodet for tongen til Kim Chung for å kreve erstatning. Men budbringeren hadde ikke med seg noe annet tilbake enn noen stygge blå merker nedetter ryggen og en liten forelesning om galter og hvilke evner de har eller mangler.

Derfor var de lykkelige dagene til Lu Chi og Kim Chung nå til ende. Kim hadde hatt for stor tiltru til de blå uniformene. Og de blå uniformene visste også hva som nå ville skje. Og at de ikke hadde noen mulighet til å stoppe det. De kinesiske tong-ene var ugjennomtrengelige. Morgen etter morgen ville det dukke opp lik eller grupper av lik. Knivene ville henge løse og strupene var utrygge. Det ville ikke stoppe før De seks selskapa kom sammen og erklærte at «Det har flytt nok blod. Æren er gjenoppretta.» Men De seks selskapa skynder seg ikke.

onsdag 21. mars 2012

21. mars 1912 - igjen Henry Bowers

Henry Bowers hadde ikke så mye å føre regnskap over lenger. Den siste parafinen skulle de bruke til å varme seg te når de dro ut i dag. Når det gjelder mat så var det litt over en dagsrasjon igjen til manns, det kunne være mulig å strekke det til noen dager hvis de var svært sparsomme.

Men planene var forandra. De skulle ikke bryte leir og dra med seg sleden og alt utstyret fram til depotet, det ville ta for lang tid. I stedet skulle han og Wilson, som var best utstyrt med undersåtter, gå på ski uten last til depotet, hente parafin og litt mat og gå tilbake igjen. Stormen hadde gitt seg, men det blåste fortsatt friskt og det var fortsatt snø i lufta. De skulle tilbakelegge over 35 km på en dag. En standard dagsmarsj for Amundsen med 5 friske, sterke menn og et kobbel spreke bikkjer. At de skulle gå uten last, iallfall den ene veien, var jo et fortrinn de hadde. Men sjansen for at de ikke skulle klare det var vesentlig. Litt for vesentlig.

Derfor satt de nå her for 100 år sida i dag og skreiv avskjedsbrev. Lite taktisk, kanskje, men tross alt kunne det bli siste sjansen. Bowers satte blyanten ned på papiret: «Jeg er fortsatt sterk og håper å klare denne sammen med dr. Wilson og hente maten og parafinen vi trenger for å leve. Gud aleine veit hva som blir resultatet av 35-kilometersmarsjen…. men jeg stoler på Han ennå og på den uuttømmelige nåden til min herre og frelser som du har oppdratt meg til å stole på, og som har vært min støtte i livet…. Men det vil ikke være noe å skamme seg over, og du vil vite at jeg har kjempa til slutten.» (utdrag)

Wilson løfta blyanten sin fra papiret etter å ha forfatta dette, til kona Oriana: «Birdie og jeg skal prøve å komme fram til depotet 18 kilometer nord for oss og vende tilbake til dette teltet der kaptein Scott ligger med en frossen fot… Jeg vil bare falle og sovne i snøen… alt er til det beste for dem som elsker Gud og, åh, min Ory, vi har begge elska han med hele vårt liv… vi har kjempa til siste slutt og har ingenting å angre på. Hele reisehistoria vår er rein… Barriera har slått oss – men vi kom til polen.» (utdrag – jeg har bare utdrag, si fra hvis du har mer)

De krympa seg vel litt for å understreke så sterkt dette med at de ikke hadde noe å skamme seg over eller angre på. Kanskje det var noe Scott hadde insistert på. Og kanskje hadde han rett. Hva annet kunne de gjøre? Skulle liksom det siste de gjorde i dette livet være å levne et ettermæle som alle framtidige skotter og engelskmenn skulle skamme seg over? Nei, det var bare å holde overleppa stram og gjøre det som måtte gjøres.

Da var det bare å slurpe i seg den siste teen de kanskje ville få smake i livet og kaste seg ut i det. Men hu, som det blåste og som den piskende snøen svidde i ansiktene. Ingen veit hvor langt de kom den dagen. Kanskje kom de seg en kilometer fra teltet, kanskje to. Men sikten var dårlig og jo lengre de kom fra teltet jo vanskeligere ville det bli å komme tilbake. Samtidig lå Scott der aleine og ville bare dø sakte hen i ensomhet hvis de ikke kom tilbake. Vinden, kulda og snøen sugde kreftene ut av dem, og det var heller ikke så mye å suge. Det var antakelig Wilson som ga opp først. Brevet tyder på at han følte seg slått i utgangspunktet. Det å skrive avskjedsbrev var nok heller ikke noen stor stimulans til videre innsats. Og Bowers kunne bare ikke la han ligge. De måtte tilbake. Forhåpentligvis ville været bli bedre dagen etter. Men da uten varm te.

Samtidig på Cape Evans dreiv Atkinson, som nå var stasjonssjef, fortsatt og planla unnsettingsekspedisjonen, seks dager etter at Cherry og Gerov kom tilbake uten nyheter om Scott. Til Atkinsons forsvar kan det sies at Scott ikke var den eneste han hadde å tenke på. Victor Campbell hadde leda en gruppe, det såkalte nordpartiet, ut på en geologisk ekspedisjon 300 km nordvest for Cape Evans. Der skulle de vært henta den 18. februar, men Terra Nova, ekspedisjonens skip, kom ikke fram til dem på grunn av pakkisen. Heldigvis var de ikke avhengig av uoppnåelige depoter for å få seg noe å ete, og denne dagen var de tilfeldigvis ekstra heldige. Det var noen ishuler i nærheten og det lå an til at de måtte overvintre i dem.

I en snøstorm, av Edward Wilson, fra Edward A. Wilson's
Antarctic Notebooks
, av D.M. Wilson og C.J. Wilson
Ellers dreiv verda og gikk sin skjeve gang også på andre kanter. Teddy Roosevelt innleda nominasjonsvalgkampen. Emil Seidel, Milwaukees første sosialistiske borgermester, tapte valget og måtte gå av etter to år i embetet. I Lawrence, Kansas, fant vannverkssjefen Frank Sauer en mystisk sekk. Og unge Helena Muffly fylte 17 år. (Mye amerikansk her, men de er flinkere til å ta vare på fortida si enn andre. Om de bare var så flinke til å ta vare på framtida si også...)

20. mars 1912 - Edward Wilson nok en gang

Storm! Det river og sliter i teltduken, lufta er full av fykende snø, og temperaturen holder seg rundt 40 grader.

Tankene kverner i hodet til Edward Wilson. Tragisk at de ikke benytta sjansen som Oates ga dem til å marsjere til depotet med en gang. Hadde de gått like godt som i går på søndag og mandag, ville de vært framme nå. Det var nesten et svik mot den heltemodige kameraten.

Bowers kikker opp fra regnskapa. Han har ikke mye igjen å føre regnskap over. – Forsyningssituasjonen er som kjent kritisk. sier han. – Det er bare parafin igjen for 2 kopper te til manns, og den må bli lunken. Tar vi begge i dag, blir det ikke noe til marsjen i morgen.

Det er klare ord. Og han fortsetter: – Maten holder til i dag og i morgen. Men det kan være lurt å spare litt inn på dagens rasjoner siden vi bare skal sitte her. Vi klarer neppe å gå helt fram i morgen på bare én kopp te. Vi trenger minst to dager.

Wilsons tanker blir fjerne. Han tenker tilbake på vinterekspedisjonen som han og Bowers var på sammen med Cherry. De holdt det gående i uker med temperaturer nede i 60 kuldegrader og stormer så sterke at den verste tok med seg teltet deres. Det var et Guds mirakel at de fant det igjen kort etterpå. Men den gangen var de ikke avhengige av å bringe med seg all maten de skulle spise, og de hadde ikke denne parafinmangelen. Dessuten var de ikke så utmatta som nå, etter 139 dagers umenneskelig slit og de siste dagene med nokså utilstrekkelige rasjoner.

Tankene hans blir enda fjernere. Er denne stormen sendt for å knekke dem? Det er jo egentlig noe så helt dønn umulig de har lagt ut på. Naturstridig. To engelskmenn og en skotte på ski i ødemarka. Til sammenlikning er jo disse nordmennene født til slike forhold. Tjue kuldegrader er dagligdags for dem. Blir det 40, trekker de bare jakkekraven godt opp rundt øra. Han tenker enda lengre tilbake, til sanatorieoppholdet i Sveits 13 år tidligere, da kjærligheten hans til det hvite vinterriket blei vakt. På nordmannen som gikk rundene sine på isbanen der oppe i sanatoriebyen. Ingen hadde en sjanse til å følge. Det var som om han var lagd av et annet stoff enn de andre. Han var i sitt rette element.

Nei, slapp han levende fra dette her, skulle han nok tenke seg om to ganger før han gikk ut på noe liknende igjen.
Teltkos i Antarktis, av Edward Wilson, fra
Edward A Wilson's Antarctic Notebooks, av D.M. Wilson og C.J. Wilson
Ute ved kysten på Kapp Evans blåser det like hardt og Tryggve Gran lurer på om huset skal blåse ned, men det er ikke like kaldt, bare −18 ºC. Han tenker på Scott og polpartiet hans, og håper de er i sikkerhet på Hut Point.

Albert Armitage, som hadde vært Scotts nestkommanderende på Discovery-ekspedisjonen, skreiv et brev til Fridtjof Nansen der han gratulerte med Amundsens prestasjon. Han la til at det «igjen beviser verdien av praktisk erfaring og logisk tenkning» og at han «frykter at Scott, som ikke liker ski, bare for å nevne det, vil ha store problemer med å nå målet sitt.»

Kjempeskipet Titanic skulle etter planen lagt ut på jomfruturen sin for hundre år sida i dag, men det var nå utsatt i tre uker på grunn av reparasjoner som måtte gjøres på søsterskipet Olympic.

Gruvestreiken i Europa griper om seg, og nå går også kullgruvearbeiderne i Ruhr til streik. Er det revolusjonen som er på vei? Prøver syndikalistene å tvinge de europeiske maktene i kne? Men de streikene får bare 61 % oppslutning denne gangen, siden de kristne fagforeningene vedtar å fortsette arbeidet.

Victor Talking Machine Company spiller inn en medley av lystige sanger framført av sitt eget kor og orkester.


mandag 19. mars 2012

19. mars 1912 - nok en gang Scott

Etter å ha fumla lenge med fotbekledninga, kunne han endelig studere resultatet etter dagens kalde marsj, og det var ikke noe vakkert syn. Høyst sannsynlig måtte disse tærne av når man kom inn til sivilisasjonen. Venstrefoten var ok, men den høyre var gåen. Og uten varm mat var det håpløst å få noe varme igjen i den. Temperaturen holdt seg stadig rundt 40 grader og med sur vind, typisk høstvær. Begge de andre var også bitt av kulda. Wilson hadde best føtter i dag, Bowers i går.

Inntil i forgårs hadde han hatt de beste føttene i laget, men så hadde han gjort den tabben å blande ei teskje sterk karri i den kalde pemmikanen i håp om at den skulle varme han litt. Men med den ensidige kosten de hadde hatt de siste ukene og månedene gjorde fordøyelsen opprør, og han fikk ei lang og smertefull våkenatt. Dagen etter var han ørsken og foten bare gikk føyka uten at han merka noen ting, skulle du sett sånt?

Three pulling, av Edward Wilson,
fra Edward A Wilson's Antarctic Notebooks,
av D.M. Wilson og C.J. Wilson
Heldigvis hadde det vært en bra marsj for 100 år sida i dag, den beste på over ei uke. 10 km hadde de tilbakelagt, og det var sannelig på tide at de utnytta den fordelen som Oates tross alt hadde gitt dem med offeret sitt. Den 16. hadde de ikke våga seg ut av teltet på grunn av snøstormen, og de to neste dagene hadde det gått smått. Men kvelden før hadde de spandert på seg litt kakao, varma over den siste spriten, som ga god nattesøvn og mer opplagte bein til neste marsj. De lå nå på 79º 38,5–39', bare 18 km igjen til depotet, det var noe som kunne gjøres unna på en dag hvis de holdt overleppa ekstra stiv. Det var igjen mat for to dager med reduserte rasjoner, men parafin var det ikke mer igjen av enn til 1 dags forbruk av drikkevann. Det skulle holde hardt, men det var kanskje ikke helt håpløst allikevel. Så gjensto da spørsmålet om de siste 191 kilometerne hjem fra depotet. Men det måtte da vel komme unnsetning snart?

Den røde dragen oppe i skyene hadde fått selskap med en ferjemann. – Skal vi hjelpe dem videre, ferjemann? sa dragen til ferjemannen. Og ferjemannen nikka.

søndag 18. mars 2012

18. mars 1912 - 704

Fyrbøter Mike Bloom* var en skikkelig steampunk, men denne morgenen for 100 år sida i dag hadde han det travelt med å komme seg hjem, han hadde glemt klokka si. Kunne ikke gå på jobb uten den, må vite. Så han måtte bare hjemom for å hente den. Skulle bare stramme til litt her og der først.

Formann Jimmy Valentine bar pistol på jobben. Da en del reparatører og håndverkere på jernbaneverkstedet i San Antonio, Texas, gikk ut i streik høsten før, blei de oppsagt på flekken og erstatta av sammenraska streikebrytere, mange ganske tvilsomme eksistenser, flere under påtatte navn. Bråk på arbeidsplassen var dagligdags, men skytevåpen respekterte de iallfall.

Han nikka litt surt til Bloom, som la fra seg verktøyet og tok beina fatt. Det han var mindre begeistra for var at reparasjonssjefen** var fraværende uten å ha meldt fra på noen måte. Det fikk vel være. Ingen av dem hørte til nykomlingene i alle fall. Uansett var det en jobb å gjøre. 704 skulle settes i drift og måtte gjøres klar. Hun hadde vært innblanda i en kollisjon den 18. desember, men var nå ferdig reparert og skulle settes inn igjen samme ettermiddag.

Dagen før hadde hun blitt testa og lot til å være i orden. I dag hadde de kjørt opp stimen, men tydeligvis var det noe i veien med ventilene, så man hadde slokka varmen og latt trykket synke. Men nå var jo disse ventilene justert, og det var klart for å stime opp igjen. 5 atmosfærer, 8 atmosfærer, 11 atmosfærer, 14 atmosfærer, 17 atmosfærer, 20 atmosfærer, 23 atmosfærer, 26 atmosfærer, 29 atmosfærer, 32 atmosfærer, 35 atmosfærer...

704, fra colfa.utsa.edu
Det blei for mye for stakkars gamle 704. Hun sprang i tusen deler, som spredde seg fortere enn lynet og lagde farse av et snes streikebrytere på øyeblikket. Framdelen av overbygningen, som veide kanskje en 10-15 tonn, fløy som en rakett opp i lufta og svevde i en rund, fin bue over San Antonio før den braste ned i et hus sju kvartaler vekk, knuste huset til pinneved og drepte innvåneren. Trykkbølgen jevna jernbaneverkstedet med jorda på brøkdelen av et sekund, knuste vinduer i flere kilometers avstand og reiv opp dusinvis av trær med rota. De neste sekundene blei de nærmeste omgivelsene pepra med større og mindre bruddstykker av jern og streikebryterkjøtt.

Slik endte altså livet til 704, samt liva til 26 personer i og omkring verkstedet. 50 blei registrert skadde og 10 var savna, antatt døde.

*Mike Bloom er psevdonym, jeg har ikke klart å oppdrive navnet.
**Har ikke klart å oppdrive navnet hans heller.

lørdag 17. mars 2012

17. mars 1912 - Antonette Hildre

Iver Skjelten, frå
samlinger.kulturnett.no
Veret var godt på Harøyfjorden for 100 år sidan i dag, vinden var berre i dei verste kasta oppe i liten kuling og det var lange tidebolker med opphald mellom sluddbyene. Og det var godt at det var så bra ver denne dagen, for om bord i trerøringen til Iver Skjelten hadde dei ei dyrebar last. Ja, kona Anna som var tre månader på veg var sjølvsagt det dyrebaraste, for ikkje å snakke om Helga, den 9 månader gamle dottera. Men dei hadde òg med seg møbla til det nye huset som Iver hadde sett opp på den plassen han og broren Ole hadde funne til prosjektet sitt.

Iver hadde vore 5 år i Amerika og drive ein farm der, så han var vand med nybyggjeri. Men Ole hadde hug til maskiner og hadde starta ein fabrikk for fiskeredskap på Hildre. Det var klart at det var industri som var tingen, det var der framtida låg. Men dei var lite hugne til å flytte til Ålesund der leigeprisane var høge og bysnobbane utålelege. Så kvifor ikkje skipa til sin eigen industristad? Ved Brattholmvågen ei halv mil aust for Hildre hadde dei ei ypperleg hamn i Samfjorden og i dei bratte fjella var det mange vatn som kunne gje kraft. Synnalandsbøndene som eigde grunnen hadde heldigvis lita tru på prosjektet og gav frå seg rettane på gode vilkår. Uheldigvis hadde bankane òg same trua, og ville ikkje gje frå seg noko som helst, slik bankar har for vane. Difor måtte brørne skipa lutlag saman med 5 slektningar som stilte 3000 kroner kvar, slik at aksjekapitalen no var 21 000. På den symbolske datoen 11. november 1911 vart papira for vassrettane signert, og sidan då hadde dei drive på med sprenging av vassjakter og diverse. Dessutan hadde Iver i fleire veker gått med material over fjellet, og no var endeleg huset så pass at dei kunne flytte inn.

Antonette, frå
samlinger.kulturnett.no
Iver la seg på årene og vatnet fossa riktig friskt rundt baugen. Antonette, syster til Anna, var glad for at dei snart var framme, for dei hadde ikkje rodd langt før dei oppdaga at dei hadde gløymd å setja nygle i båten. Tungt lasta som båten var fossa vatnet inn, og dei måtte så fort som råd finne noko å setja i nygleholet. Fingeren hennar Antonette passa akkurat, og no sat ho då der i botnen av båten og tenkte på makrel og annan ufisk som kunne tenkjast å vera lystne på eit lite stykkje av fingeren hennar, hu!

Utpå formiddagen var dei framme og Antonette kunne ta ut fingeren og hjelpe til med å bere opp møbla på den veglause plassen, som skulle få namnet Brattvåg og forhåpentlegvis snart skulle setje Ålesund i skuggjen.

Samtidig, ein heilt annan stad, la biskop Gallagher ned grunnsteinen til ein konsentrasjonsleir for barn. Hundre år seinare skulle nonneordenen som dreiv leiren punge ut med ein millard kroner for å betale oppreisning for overgrepa.

fredag 16. mars 2012

16. mars 1912 - Lawrence Oates igjen

Ah, han var våken.
Han stirra inn i et speil.
Speilet lå i handa til Birdie Bowers, som holdt det over den åpne munnen hans for å se om det dogga.
Det dogga ikke.
Han hadde våkna. Birdie smilte, og han smilte tilbake. Det var iallfall ikke vondt, å smile.
Men han hadde håpa at han ikke skulle våkne nå.

Dagen før hadde han bedt dem om å få være igjen da de stoppa for lunsj, bare han og soveposen. Det blei enstemmig avslått. Men han hadde ikke vært noe til hjelp siden tirsdag den 12., han var bare drass. Og da temperaturen gikk ned i 42 grader med sur vind forrige dagen, fikk han det i foten igjen. De siste kilometerne de hadde gått etter gårsdagens lunsj i den skarpe nordavinden var verre enn han hadde forestilt seg at noe kunne være. De lå på 79º 50' S. Å tenke seg en dag til på samme måten, nei, det kunne han ikke. Og hvordan skulle kameratene klare å tilbakelegge de 39 kilometerne til depotet på de tolv dagsrasjonene som var igjen med han på slep? En færre å dele dem på kunne bli det som berga dem.

Kvelden før hadde han gitt Bill dagboka si. – Ta den med hjem til mor, hadde han sagt. – Og si til henne at jeg aldri har elska noen anna kvinne.

Vinden hadde økt i løpet av natta, og ute falt snøen tett. Han satte seg opp, krøyp ut av posen og begynte å fumle med fotklutene. Birdie satt og rørte i pemmikangryta. Skulle han ha? Han rista på hodet.

– Jeg skal bare ut, det kan ta litt tid.

Som gentlemen hadde de selvfølgelig alltid gjort sitt fornødne utafor teltet uansett vær. Så kommentaren var jo så tilforlatelig som den kunne få blitt. Men han var gjennomskua.

– Ikke gjør det, Soldier!
Leppene til Bowers dirra. Oates så bort på Scott, som senka blikket. Wilson bare rista langsomt på hodet.

Han hadde den vel ikke i tankene, depotturen i mars året før da de hadde planlagt å legge Ettonnsdepotet på 80 graders bredde, da Scott snudde ved 79º 29' for å prøve å redde ponniene, og da han hadde sagt til han «Dette skal du komme til å angre». Fem av de seks ponniene strøyk med allikevel. Nei, han hadde vel ikke den depotturen i tankene. Men de var nord for 80 grader nå.

Han snudde seg og krøyp ut av teltet. Wilson reiste seg for å stoppe han, men blei feid vekk. Ute traff vinterstormens krefter han som et hammerslag. Men han heiste seg opp og stavra rett øst- eller vestover ut i det ulende, fiendtlige infernoet uten annet enn sokker og kluter på føttene, støvla hadde han satt igjen. Ingen kom ut av teltet for å stoppe han, og ganske fort var det ute av syne i snødrevet. Kulda seiv inn i kroppen og den var vond, men snart kom det han hadde venta på, han blei så behagelig nummen og følelsesløs over det hele. Han falt på kne, og reiste seg ikke igjen.

Snøstormen fortsatte resten av dagen, og de tre overlevende øda bort mye av den sjansen Oates hadde gitt dem ved å holde seg i teltet. Mens de to gjenlevende mennene hans gjorde sitt beste for å holde humøret og pågangsmotet oppe, hadde Scott begynt å skrive avskjedsbrev. For er det ikke midt i mars? For 100 år sida i dag skreiv han dette.

Dagen før var Cherry-Garrard og Gerov tilbake på Hut Point etter å ha tilbakelagt de 190 kilometerne fra ettonnsdepotet på 5 dager med bikkjespanna sine. De hadde begynt å bli urolige i leiren og planla en ny unnsettingsekspedisjon.

torsdag 15. mars 2012

15. mars 1912 - Al Jolson



Å, for en vidunderlig oppfinnelse den moderne kommunikasjonsteknologien var! Og ikke minst den moderne frie markedsøkonomien. På Winter Garden kunne de dra inn opptil 1500, og med den enorme suksessen de hadde hatt med showet hans de siste månedene hadde han fått lagt på ukelønna til 750 dollar, en sum de fleste måtte jobbe i flere år for å tjene. Men med et marked som strakte seg fra New York til California – ja, det var ikke utelukka at det kunne bli enda videre – var det ikke grenser for hvor mye grunker han kunne få rislende mellom fingra sine. De første innspillingene han gjorde i desember hadde vært en suksess, og for hundre år sida i dag var han her nå igjen på studioet til Victor Talking Machine Company for å spille inn fire nye sanger med Arthur Pryor som alltid like pålitelig orkesterleder, The Villain Song, My Sumurun Girl, Snap Your Fingers og Brass Band Ephraham Jones.

Jolson, fra Wikipedia Commons
Nei, livet til Asa Yoelson hadde virkelig blitt snudd opp ned etter at han bestemte seg for å prøve å opptre i blackface den gangen for 8 år sida. Da var det bye-bye til slitet med å skrape sammen til et daglig utkomme, og velkommen til det enkle, glade livet. Før han fikk på seg skokremen hadde han vært en bra sanger. Anerkjent bra, men ikke noe ekstraordinært. Men da han fikk den svarte fargen i ansiktet og det hvite, breie men uttrykksfulle leppepartiet, følte han seg som forvandla innvendig også. Han kunne miste seg sjøl og bare være sangen på en helt annen måte enn før. Og han kunne utvikle den enkle men melodramatiske og sentimentale sangstilen som hørte med, til et register av følelsesuttrykk som appellerte umiddelbart til tilhørerne, samtidig som det breie stemmeleiet han la seg på for å etterlikne negersangen uvilkårlig utstrålte en optimisme og folkelighet som virka smittende. Han skulle komme til å bli omtalt som verdens største entertainer, som den store gud Pan, og som essensen av den nasjonale sunnhet og glede. Han, jøden som sang negersanger!

Dette med å opptre i blackface var egentlig litt ute av mote. Det var midt på 1800-tallet at minstrel-show var på det mest populære. Alle så på minstrelshow den gangen, det var det som var tingen. Men etter hvert hadde vaudeville overtatt. Suksessen hans var nok ikke tegn på at minstrels var på vei tilbake igjen. Han venta ikke det og håpa det ikke heller. Han hadde skaffa seg ei nisje, og jo lengre han kunne holde den for seg sjøl, jo bedre. Minstrel-show var egentlig eller iallfall opprinnelig en måte å bringe negermusikken til et breiere, hvitt publikum på uten å måtte utsette dem for de svarte sjøl. På den måten hadde de i grunnen en litt sår undertone som han gjerne holdt på avstand. Og det var til dels minnene fra barneåra i Russland med truslene om pogromer og overhengende undertrykking foruten all den kollektive jødiske hukommelsen han hadde blitt utsatt for som fikk han til å føle seg så hjemme bak den svarte maska og som gjorde at han kunne klare å gjøre den så uttrykksfull, så ekte.

Arthur Pryor løfta staven, og opptaka starta til Snap Your Fingers.

onsdag 14. mars 2012

14. mars 1912 - Floyd Allen

Han følte grunnen gynge under seg, Floyd Allen. Det ville Virginia var ikke som før. Slipsa var ikke som før. Støvla, ikke å snakke om. Hattene – nei, nei. Heldigvis var bartene de samme, det var da noe. Men familie og vennskap telte ikke så mye lenger. Man kunne ikke ordne ting på den samme kammeratslige måten som før. Alt var blitt så gjennomsiktig. Papira var hardere enn før. Byråkratene var hardere. Lovgiverne inne i Washington, alt var hardere. Hele samfunnet var i ferd med å gå i hundene.

Juryen her i Carroll County kretsrett hadde nettopp avgitt kjennelsen sin. – Vi finner den tiltalte skyldig i overfall på lovens håndhevere og i å ha hindra dem i lovens utøvelse.

Og alt dette for et kyss!

Det var under avskallingsdugnaden den 17. desember 1910 at Wesley fant det, det røde maiskornet som betydde at han kunne kysse hvem han ville. Wesley Edwards var nevøen hans og han ville ikke vært Wesley hvis han ikke hadde god smak for kvinnfolk. Wesley så seg ut den vakre, svartøyde Rachel McCraw. Problemet var at Rachel sto i med Will Thomas, som neste morgen under gudstjenesten stilte seg opp utafor kjerka og utfordra Wesley til å komme ut og slåss. Jo, Wesley var ikke den som nølte han, og han fikk følge av broren Sidna. Det blei ei nydelig historie som endte med at det var brødrene som fikk skylda for det hele. Med lovens stadig lengre arm etter seg, så de ikke annen utvei enn å flykte over grensa til Nord-Carolina der de fikk seg jobb i et steinbrudd.

Men lovens arm vokste seg enda lengre, og etter å ha reist med lynets fart gjennom telegraflinjene, innhenta den brødrene, og de blei arrestert i april 1911. Men transporten gjorde den feilen å ta veien gjennom Allen-eiendommene. Det var det Floyd ikke hadde tålt, å se nevøene i lenker og reip, behandla som dyr. Han hadde vel tenkt at han skulle slippe unna sjøl også, han hadde jo slippi unna med verre ting før, penga og muskla var på hans side. Og han hadde jo levert dem ut igjen mandagen etter, tross at han oppriktig mente de var uskyldige. En skulle trudd at det ville gått an å komme til ei orning. Men nei. Den ene av de to fangevokterne hadde han riktig nok klart å få vekk, men den andre hadde det ikke nytta med, og vitneprovet hans var nok.

Rett overfor han satt dommer Thornton L. Massie. Rettsskriveren Dexter Goad satt like ved. Ikke langt fra dommeren sto aktor, William M. Foster, som nylig hadde beseira en annen av Floyds nevøer, Walter Allen, i valget til distriktsadvokat. Sheriff Lewis F. Webb sto i et hjørne til høyre foran i salen. Juryens formann, Augustus C. Fowler, sto til venstre, fortsatt med kjennelsen i handa. Ved sida av seg hadde Floyd de to forsvarerne sine. Sønnene hans Claud og Sidna sto i et hjørne til høyre bakerst i salen. En fjerde nevø, Friel Allen, og flere andre av slekta satt bak i salen. Alle sammen inkludert dommeren klirra av metall bare de rørte seg det aller minste, for det hadde hagla med anonyme trusler den siste tida. Floyd hadde selvfølgelig også seksløperen hengende i beltet.

Han så dommeren inn i øya og sa det rett fram. – Dømmer du meg etter den kjennelsen, dreper jeg deg.

Han hadde blitt dømt til fengsel et halvt dusin ganger de siste 8 åra, men hadde sverga på at han ikke skulle tilbringe et minutt i fengselet så lenge det fløyt blod gjennom årene hans. Heldigvis hadde penger, muskler og vennskap redda han unna til nå, men i dag så det verre ut. Dommeren nølte ikke et sekund.

– Jeg dømmer deg til ett års fengsel for overfall på lovens håndhevere og for å ha hindra dem i lovens utøvelse.

Grunnen slutta å gynge og begynte å svive sakte rundt, rundt. Han reiste seg, vakla et par skritt til venstre og tok seg til ett av de 13 gamle skuddsåra sine. – I just tell you, I ain’t a’goin!

Det var kanskje Goad som avfyrte det første skuddet, fordi han trudde handbevegelsen til Allen betydde at han greip etter pistolen. Det andre, hvis ikke det var det første, kom fra Claud. Like etter smatra det som på ei slagmark og prosjektila fløy på kryss og tvers. Folk velta ut av lokalet. Allen-klanen rømte til alle kanter. Igjen lå det fem lik: dommeren, aktor, sheriffen, juryformannen og 19 år gamle Betty Ayers, som hadde vitna mot Allen. Siden plukka man 50 kuler ut av veggene.

Floyd Allen, forsynt med et par nye skuddsår, blei arrestert dagen etter på et hotell i byen. Han blei dømt til døden og henretta i den elektriske stolen den 28. mars 1913.

tirsdag 13. mars 2012

13. mars 1912 - igjen Martin Tranmæl

Fra virksommeord.uib.no
Han gikk opp på talerstolen i den trønderske samorganisasjonen og bretta ut foredraget sitt. Kanskje han ikke var så overbevist lenger. Kanskje han var litt i tvil etter stormen ikke bare fra borgerpressa, men også fra moderate innen hans egen krets. Men kva skulle de tru som stolte på han som leder og foregangsmann hvis han gikk tilbake på det han hadde sagt nå? Det var også ideologisk feil å gå tilbake, det visste han. Man måtte rykke fram, og så direkte som mulig. Derfor skulle han ikke bare forsvare tanken, men også utvikle den. Man måtte holde seg på offensiven. For fienden var sterk, og måteholden var han ikke.

Han blei presentert og applaudert, og etter å ha takka møteleder og publikum, begynte han på foredraget. «Alt som gagner klassa er moralsk, alt som skader klassa er forkastelig,» sa han. «Det eiendomsløse flertallet kan tiltvinge seg innflytelse over arbeidsvilkåra ved å sette makt bak orda sine. Men siden arbeidsgiverne organiserer seg, er ikke streiken så effektiv lenger. Derfor er det nødvendig å ta kampen med inn på arbeidsplassen, med passiv streik, obstruksjon og sabotasje. Obstruksjon er gjennomført med hell i Italia og Østerrike, der metoden er kent og kjær. Sabotasje er egentlig synonymt med gå sakte-aksjon, eller dårlig arbeid for dårlig betaling.»

Han tok en pause for applaus, og blei ikke skuffa.

«Det er nevnt andre former for sabotasje i Trondhjemsresolusjonen, og det er vel den som har vakt den største skrekk i borgeskapet, dessverre også blant en del av våre egne. Det er nevnt at arbeiderne under en streik skulle forlate arbeidsstedet, fabrikker, gruver, steinbrudd, uten å stelle og rydde etter seg. Det skulle ikke synes så rart. Det er åpen kamp. Kan arbeiderne forbedre stillinga si ved å forlate maskinene som de er, så er de berettiga til det. Enhver forstår hva det er som blir igjen i gruven hvis man forlater den uten å gjøre ryddig etter seg. Det er ikke nødvendig å si det. Man da det kanskje er noen som blir skuffa hvis ikke ordet dynamitt blir brukt...»

Liten pause, denne gangen for munterhet.

«...så kan jeg gjerne nevne det. Det sier jo seg sjøl, at når man forlater gruven og steinbruddet, så kan det bli igjen dynamitt. Men vel å merke: det er organisasjonsmessig varsla om det, og om den risikoen man løper ved å gå inn på det blokkerte arbeidsstedet. Å snakke om snikmord i den forbindelsen er meningsløst. Blir det mord for en skruebrekker som går ned i gruva, så er det sjølmord. Kan være at det ikke er så vanskelig for ingeniører og skruebrekkere å rense en gruve for dynamitt - vel, så er ikke midlet praktisk, det bortfaller. Er det derimot praktisk anvendelig, så mener arbeiderne at det er organisasjonsmessig berettiga å bruke det.»

Pause for applaus igjen.

«Spørsmålet om sabotasje er satt under diskusjon. Det er ikke fatta noen bindende beslutning. Man kan ikke gjøre organisasjonen, og langt mindre partiet, som ikke har noe med det hele å gjøre, ansvarlig for det som er framført. Sabotasjen som kampmiddel har sitt utspring i de sosiale vilkåra. Derfor burde den ikke møtes med skremsler, men tas opp til saklig, lidenskapsløs diskusjon. Det er også oppfatningen rundt om i landet der jeg har vært. Men det gjorde seg gjeldende forskjellige oppfatninger om hensiktsmessigheten ved at organisasjonen anerkjenner sabotasjen. Man har ment at det kan bli utskeielser, og så vil organisasjonen få skylda. Men hvis midlet er brukbart og kan være til hjelp for arbeiderne, er det ingen grunn til å slå vrak på det, derimot må arbeiderne oppdras til å bruke obstruksjon og sabotasje på en forstandig måte - ta det opp i foreningene, diskuter anvendelsen, finn den passende begrensningen, sette det på programmet! La så de andre hyle. Det skremmer ikke oss, det lærer oss bare å sette større pris på midlet. Brukt forstandig vil det sette fart i arbeidet vårt for arbeidernes kår i det bestående samfunnet, påskynde løsningen av det sosiale spørsmålet, framskynde sosialismen! Som er vårt mål.»

Salen reiste seg i enstemmig stormende bifall. Ingen hadde spørsmål, bare en i salen ba om ordet, og det var for å understreke enigheten, med en pekefinger til referenten.

Smilende gikk han ned fra talerstolen. Kunne det vært mer vellykka? Litt fiksing på formuleringene her og der kanskje, men hva betydde det? Veien mot framtida lå klar. Ting kunne skje fortere enn man kunne ane. Gruvearbeiderne ville snart ha regjeringa i kne nede i England. Like oppløftende var også nyheten om at 200000 kullgruvearbeidere i Westfalen nå var ute i streik og at det også var bevegelse på de franske kullfeltene. Det betydde stadig færre muligheter til å importere. Visst var veien klar.

Samtidig gikk en helt annen mann opp på en helt annen talerstol.

Og et tredje sted, også for hundre år sida i dag, løfta penner seg fra et stykke papir.


12. mars 1912 - Sigurd Einbu

Marsglobus tegna av Percival Lowell
Marsboerne var veldig opptatt med å bygge kanaler på denne tida. Man så hvordan vannet etter årstidene strømma fra den ene halvkula til den andre. Kanalene forandra form og nye blei gravd. Noen mystiske lyspunkter som man noen ganger trudde å se, var uten tvil signaler til oss jordboere, som dessverre sto så langt tilbake i utviklinga at vi verken kunne forstå eller gi svar. Nikola Tesla hadde mottatt et radiotelegram fra Mars så tidlig som 1899, men ikke en gang Tesla hadde klart å tyde det, og forsøka hans på å sende et svar hadde heller ikke ført til noen ny aktivitet. Han hadde vel ikke sterk nok sender, da.

Ja, det var spennende tider for astronomene, tenkte Sigurd Enebo idet han stengte fjøsdøra og gikk opp til våningshuset for kvelden. Heldigvis hadde det vært lite å gjøre i fjøset. Om bare noen få uker skulle nok kalvinga ta til, men i dag ville han ha god tid til å dyrke hobbyen sin. Og det var bra, for været var det beste, og han så fram til noen koselige timer i et uthus som han hadde innretta til formålet.

Han tok av beskytterne på 108-millimeteren og retta den mot yndlingsområdet sitt, rundt Nageba eller Theta geminorum, den 8. sterkeste stjerna i Tvillingene. Mye av grunnen til at han likte seg der var at det var det området han prøvde seg på først da han hadde anskaffa seg sin første egne kikkert 9 år tidligere. Men det var heller ikke tilfeldig at det var der han hadde prøvd seg først. Sjølve stjerna var dobbel og lett å skille i teleskopet, og like i nærheten lå M35 og flere andre fine tåker.

Han hadde vært interessert i stjernehimmelen siden han så månen passere en planet som treåring hjemme på Lesjaskogen. Da komet Brorsen passerte i 1896 hadde han tatt kontakt med Jens Fredrik Schroeter ved observatoriet i Kristiania, som han siden hadde et fruktbart samarbeid med. Til tross for at astronomien bare var noe han bare hadde hatt som hobby ved sida av gardsdrifta og lærergjerninga, hadde han oppdaga to nye Algol-variable stjerner og bestemt periodene til flere andre. Statsstipendiet på 2000 kroner i året som han fikk i 1909 førte til at han kunne slutte som lærer og konsentrere seg om gården og astronomien. Han tok igjen litt ved å skrive noen velpopulariserte astronomispalter (der han bl.a. uttrykte en sunn skepsis til marskanalene), som blei tatt inn i mange aviser og ga en pen liten slant ekstra.

Da han hadde gjort de første observasjonene for 100 år sida i dag og skrivi dem ned, sto han og pusta ut litt og lot øyet gli østover i Tvillingene, før de stoppa ved noe ukjent. Var det et fly? Var det et kryptoniansk romskip? Nei, slike begrep var ukjente for Sigurd Enebo, og derfor ga han fra seg et lite utrop og telegraferte først til Schroeter og siden til hele verden. For Nova Geminorum Enebo 1912 var oppdaga.

søndag 11. mars 2012

11. mars 1912 - Scott og Johansen

Det var en bister, sur og grå morgen på 80º 24' S. Praten gikk rundt frokostgryta.
– Når vi kommer hjem skal jeg ete opp et tårn av kalvekoteletter!
– Aye, og tenk på kvinnfolka! Dem er ville etter polarhelter.
– Når vi kommer hjem... begynte Oates. Men han klarte ikke å fortsette. Det blei stille. Så rista han på hodet.
– Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre?
– Det går bra, Titus, vi skal...
– Hva pokker skal jeg gjøre? Jeg sinker dere. Det kan være meg som...
Han la ansiktet i henda. - Si meg hva jeg skal gjøre!
– Bare gå så lenge du kan, Titus.
Tre hender klappa han på skuldrene.
– Så trekker vi deg resten...

Seinere, da Oates var opptatt med fotklutene sine, trakk Scott Wilson til side.
– Bill, vi må snakke om pillene igjen.
– Å nei, Con, ikke nå igjen!
– Jo, vi kan ikke utsette det lenger. Du veit hvordan det ligger an. Det er 90 kilometer til depotet. Vi har mat for 7 dager nå. Det går til helvete.
– Det er galt, Con. Jeg kan ikke la dere gjøre det. Det er den verste...
– Nei, Bill. Nok nå. Du kan velge hva du vil, men la oss velge for oss sjøl. Du kan dele dem ut nå, eller se på at vi roter igjennom medisinskrinet ditt.
For hundre år sida i dag trakk Wilson taust fram de 90 opiumspillene og fordelte dem til Scott, Oates og Bowers. Til seg sjøl sparte han bare ei morfinsprøyte.

Samtidig, nærmere en åttendels jorddiameter lengre nord sto Hjalmar Johansen i samtale med den akkrediterte lokale korrespondenten til New York Times.
– Det er veldig lett å komme seg fram der nede sammenlikna med det jeg opplevde i Arktis. Vi har ikke hatt noen vanskeligheter som kunne sammenliknes med de som kaptein Nansen og jeg hadde. I nord er isen skrudd opp, og man blir nødt til å ta lange omveier. I sør er den fast og jamn, og hver meter tilbakelagt er en meter nærmere målet.
– Kaptein Amundsen er en stor leder, tilføyde han. – Noe av den samme typen som Nansen, som jeg kjenner så godt som det er mulig for en mann å kjenne en annen.

I handa hadde han sekken sin, som blant annet inneholdt et pengebeløp stort nok til å frakte han tilbake til hjemlandet ved første og beste leilighet og kanskje litt mat underveis. Fram skulle videre til Buenos Aires innen et par ukers tid. Amundsen skulle på foredragsturné i Australia og New Zealand. Veiene skiltes her.

Aleine, av Edward Wilson
Fra Edward A. Wilson’s Antarctic Notebooks
av D.M. Wilson og C.J. Wilson.

lørdag 10. mars 2012

10. mars 1912 - Apsley Cherry-Garrard igjen

Fra Wikimedia Commons
Apsley Cherry-Garrard var bekymra. Dimitr hadde definitivt blitt forkjøla. Han hosta og hadde feber. Det var bare å komme seg hjem så fort de kunne. Scott og de andre fire ville vel være i stand til å forsyne seg av depotet på egen hand når de endelig kom. Men det hadde vært kjekt å kunne ta dem imot her, og spesielt Bowers og Wilson som han hadde opplevd så mye sammen med. Nå hadde de venta ei uke, og det fikk være nok uansett. Foruten det som skulle være igjen til Scott hadde han hatt med forsyninger for 24 dager til bikkjene og dem sjøl. Det hadde tatt ei uke å komme hit og nå hadde de vært her ei uke. Teoretisk kunne de vært her i tre dager til, men da ville de ikke ha noe å gå på for tilbaketuren.

Derfor vendte Cherry-Garrard ryggen mot kameratene for 100 år sida i dag og satte kursen inn i den gufsende nordvesten, samme dag som Sun Yat-Sen overlot presidentembetet i Kina til Yuan Shikai. Han skulle komme til å angre bittert, men hva kunne han gjøre? Oppfinne mobiltelefoner? Bikkjene svinsa glade i sporet, fornøyd over å ha overstått den kjedelige ventetida. Glammet og de gnissende ski- og sledelydene svant sakte i det fjerne.

Ett av Wilsons inntrykk fra vinterturen til Cape Crozier i juni 1911, da temperaturen gikk ned i −60
og Cherry hakka tenner så han knapt nok hadde ei hel tann igjen i kjeften.
Kilde: Edward A. Wilson’s Antarctic Notebooks, av D.M. Wilson og C.J. Wilson