31. januar 1912 - Edward Adrian Wilson

Han hadde ikke fått nok, Edward Wilson, av den guddommelige freden som hvilte over dette antarktiske kontinentet. På ekspedisjonen hadde han nådd det høyeste eksistensplanet han hadde klart til nå, og han var spent på hvor det ville bringe han videre. Han hadde følt at han endelig hadde fått full kontroll over det uregjerlige vesenet sitt, som stundom hadde gitt fra seg spydige kommentarer og andre uproduktive ting når han minst trengte det. Alle de andre på ekspedisjonen hadde kalt han «onkel Bill», de beundra stort den uforstyrrelige roen hans som han hadde kjempa så lenge for, og flere av dem hadde benytta anledningen til å vrenge ut av seg sitt innerste indre når de kom på tomannshand.

Derfor var det så uventa, så urettferdig, så feil at det nettopp var han som hadde fått denne skaden, at det var han som nå sinka dem, nå som de mest av alt trengte et femte trekkdyr, nå mer enn noen gang, med sleden full av forsyningene fra 3-gradersdepotet som de hadde nådd i løpet av dagen, og med noe av det mest urimelig rimbelagte underlaget de hadde hatt siden de begynte på sørpolsturen. Han hadde vært nødt til å hinke ved sida av mens de andre jobba, det skulle han være nødt til å tåle. Men han skulle tåle det, han skulle komme ut av dette også, og han skulle komme ut av det som et bedre menneske. Heldigvis hadde den begrensa hvilen gjort leggen godt, kanskje ville det ikke ta så mange dagene før strekken lega seg og han kunne legge seg i selen igjen som før. Han var glad for det og takknemlig, ja takknemlig.

Han klandra ikke Evans for at han tok det så tungt, tapet av de to fingerneglene som hadde falt av dagen før. Waliseren var ikke sitt gamle spøkefulle jeg, mannen som ellers hadde holdt humøret oppe på dem gjennom tjukt og tynt med alle historiene sine. Men han syntes nok at han burde besinna seg. Hva var vel to fingernegler? De ville komme igjen så snart de var tilbake i sivilisasjonen og fikk hela de stygge hendene hans. Evans hadde nok mye å lære ennå. Men han klandra han ikke, kunne ikke gjøre det.

Heldigvis var Bowers nå for 100 år sida i dag endelig på ski igjen, etter å ha tråkka til fots i eksakt en måned gjennom alle slags forhold. Det var en fryd å se. Det hadde bare vært ett par igjen i depotet, så Lashly, Crean og løytnant Evans hadde nok ikke nølt mye med å bestemme seg for å ta dem med da de passerte på vei nordover, antakelig for omtrent tre uker sida. Det var talende nok i seg sjøl, så han skulle ikke si et ord om det, han skulle ikke si et ord.