Det var en heit sommerdag for hundre år sida i dag. Oscar Mathisen satt og svetta på kontorkrakken i ingeniørfirmaet til Sam Eyde og kopierte planer for industrialiseringa av det gamle, fattige, men oi, så beinrappe fedrelandet hans. Han tenkte på sesongen han hadde bak seg, på verdensherredømmet han hadde erobra. Hva mer var det å erobre? Han var ikke så spent på neste sesong som før. 5 VM-titler hadde han tatt. Ingen hadde noe tilsvarende. Alle verdensrekorder hadde han. Og familielivet krevde sitt. Han ville reise mindre, utsette seg mindre for de fristelsene som fulgte med å være verdenshersker, utsette sin kjære Sigrid for færre bekymringer i den samme sammenhengen. Han hadde latt seg overtale til å konsentrere seg om de store mesterskapa neste sesong, alt annet fikk være. Når han satt her med kontorarbeidet var han likeglad med det hele, så likeglad at han nesten lurte på om verden ennå satt på hengslene. Men han visste nok at så snart den første frostdunsten begynte å rive i nesa i septembermorgenene, ville han tenke annerledes. Han var bare slik skapt.
Ariel Durant hadde slutta å gå på rulleskøyter. Dvs. ikke slutta helt, men det var knapt med tid for slike sysler nå. Hun var husmor, 16 år gammel, og gjorde alt hun kunne for å tilfredsstille Will, som hun hadde vært gift med i 8 måneder. Den 30 år gamle Will Durant var sjenert, men djupt, djupt forelska. Sjøl visste hun knapt hva kjærlighet var, men hun gjorde det hun kunne for å gjengjelde hans. Han var klok, snill, full av kunnskaper, men mangla et utadvendt vesen, inntil hun, Ariel, født Chaya Kaufman, kom og fylte den rolla, det tomrommet. Uheldigvis hadde det skandaløse forholdet deres ført til at han hadde mista jobben sin, men enn så lenge holdt de det gående med noen historieforelesninger i en presbytermenighet i nabolaget, som Will fikk 5 til 10 dollar gangen for. Forelesningsnotatene tok de vel vare på. Kanskje kunne de få noe nytte av dem med tid og stunder.
Dagen var varm og vakker også i Paris, der Tryggve Gran satt og hygga seg på en fortausrestaurant og nippa til ett eller annet. Men han venta bare på at det skulle bli mandag slik at flyskolen til Luois Blériot åpna igjen. På veien tilbake fra Antarktis der han hadde deltatt i den mislykte polekspedisjonen til Robert F. Scott og vært med på å finne liket hans i november for to år sida, traff han på den irske flypioneren Robert Loraine, og var straks fyr og flamme. Nå hadde han vært innrullert på flyskolen i ei uke og gjorde kunster som ingen hadde sett makan til. Men det var ikke slike akrobatiske triks han hadde i hugen, nei. Han ville større ting.
Det var en varm dag også i Konstantinopel der Vahram Papazyan hadde slikka såra sine etter Stockholm og var travelt opptatt med å forberede seg til årets armenske olympiske leiker. Både maten og været var heite for Emiliano Zapata, men humøret var godt, fordi regjeringshæren til skurken Huerta var på vikende front, og målet for revolusjonen var endelig innen rekkevidde. I Los Angeles, California, var det også sol og varmt, som alltid på denne tida av året, og Karen Marie Abelseth hadde begynt å få den store skipskatastrofen litt på avstand og kunne begynne å nyte dagene i arbeidet på farmen til søstera si. Den samme skipskatastrofen hadde fratatt Nikola Tesla den største velgjøreren sin, og han kunne bare se på mens det store tårnet hans, som skulle samle verdens tungemål, smuldra til ingenting.
Det var også en heit dag i Coconino County, men det var det jo alltid. Fullt så hett var det ikke i Liverpool, men det var en vakker sommersøndag av det slaget som ikke var hverdagskost her oppe i nordvest, og lille Freddie var med familien på promenade, ei deilig avveksling fra livet i den trange, overbefolka leiligheten. Han satt på de sterke skuldrene til pappaen sin da han fikk øye på det. Stort, blått, fritt og åpent helt ut mot den disige horisonten, der øyet fortapte seg, det ville ikke slippe den. Han hadde sett havet.
Samme dag utnytta den 22 år gamle John Ronald Reuel Tolkien det fine sommerværet til en eller annen frivolitet mens han nøyt sommerferien fra Exeter College, Oxford, der han studerte engelsk språk og litteratur. Lew Truby koste seg også på fridagen sin i det fine været, det var ikke mange timene før han skulle ned i mørket igjen, men han var glad. Streiken hadde endt med seier, arbeiderne hadde begynt å få makt, og framtida så lys ut. Lew Truby ante fred og ingen fare. Også marineminister Winston Churchill nøyt det gode været og sommerfreden på stranda ved Sea Marge Hotel i Cromer, Norfolk, der de hadde tatt inn for helga. Med seg hadde han sin kjære Clem og de to små, snart 5 år gamle Diana og 3 år gamle Randolph. Clem var også i omstendigheter igjen, og måtte være forsiktig. Som Truby ante marineministeren fred og ingen fare, men kanskje med et lite forbehold. Den disige horisonten ville ikke slippe øyet hans. Den var flat og tom, bortsett fra et par lystbåter som seilte uten spesiell mål og mening. Men det var faget hans å vite at det kunne komme ting over den, tunge kryssere og dreadnoughter som kunne sette liv og frihet på spill, som det var jobben hans å verge landet mot. Han var klar for den.
Nikola I satt fornøyd på trona si. Han hadde tjent og styrt landet sitt godt gjennom et langt og godt liv. Montenegrinerne hadde fått nytt land gjennom begge de to nylige balkankrigene, som de hadde ofra mer enn 10 tusen liv for, og kunne føle seg som noe litt mer enn en artig liten balkanstat slik de framsto for de mer belevne vesteuropeerne, som for eksempel den 7 år gamle Georges Prosper Remi, som nettopp hadde begynt å lære om det i skoleundervisninga. Spørsmålet var bare: hva nå? Det var fortsatt blodsbrødre under fremmed åk. Serbere, kroater, bosniaker, slovenere. Ja, bosniakerne var det kanskje ikke så farlig med. Men Habsburg-imperiet virka ikke like svekka som det ottomanske hadde vært. Kunne det være en mulighet for å lure dem ut i en krig med fremmede makter? Kanskje. Ikke godt å si. Man fikk smøre seg med tålmodighet og vente på en sjanse.
Men det var ikke alle som var så tålmodige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar