tirsdag 17. januar 2012

17. januar 1912 - Lewis Truby

Nede i et djupt hull i en planet som kretsa rundt ei frisk ung stjerne satt en liten mann. Han var frisk og ung og sikkerhetslampa kasta nok lys til at han kunne lese orda på lappen som han nettopp hadde fått i handa. Det var sterke ord, farlige. Ord som kunne forandre livet hans på så mange måter, det visste han, men til det verre eller det bedre? Det visste han ikke.



Lewis Truby visste ikke noe om sosialisme, marxisme, syndikalisme eller hvasomhelstisme. Han visste heller ikke at det svarte stoffet han dreiv og hakka i dag ut og dag inn og som la seg på hud og klær og avsatte seg i tjukke lag i lungene, hadde blitt til i ei døende stjerne som produserte det som ei av flere krampetrekninger i siste fase av det gamle livet sitt, før den ga fra seg alt da livet endelig var utslokt i en feiende flott siste stjernebrann. Eller at universet som hadde tatt imot det, forma noe av det til planeten han satt i, og at noe av det svarte hadde gått inn i molekyler som etter hvert ikke bare passivt oppsto og gikk til grunne i energien som den unge, friske stjerna bada planeten i, men som aktivt utnytta energien til å unnvike og motstå ødeleggelsen, og altså hadde blitt til liv. Liv som vokste og bredde seg og skapte om planeten til en juvel blant planeter, en planet som ikke bare passivt tok imot alt det den friske unge stjerna hadde å gi til den, men som våkna av mørket og døden og kunne se og føle og forstå det og til med takke for det hvis den hadde så pass til vett. Liv som i ei enda våtere tid enn denne hadde lagt av seg etterlatenskapene sine i sumpene her i Wednesbury, Staffordshire, og bygd opp disse laga han satt og leste og tenkte i for hundre år sida i dag. Lewis Truby visste heller ikke at hvis ryggen hans var krum, var det ikke bare fordi det var lavt under gruvetaket, det var også fordi den bar imperiet. Imperier er tunge å bære.

Men det var en ting han visste, og det var at han godt kunne tenkt seg litt mer i lønningsposen, så han kanskje kunne tenke på å stifte familie og få seg noe eget. Med sine snart 24 år var han ennå ung og hadde tida for seg, men det var trangt i det lille huset hjemme i Jowetts Lane med den fire år eldre broren hans og de to små, foruten foreldra deres. Han så på lappen igjen der det sto: «Are you in favour of giving notice to establish the principle of a minimum wage for every man and boy working underground in the mines of Great Britain?»

Han kryssa for ja, og leverte den tilbake. På slutten av arbeidsdagen kom han opp av jorda, tok imot den slunkne lønningsposen og dro hjem og skifta før han tok snareste veien ned til Gough Arms der han og kameratene brukte resten av kvelden til å diskutere utsiktene. Skulle det bli streik så kunne det bli hardt, men mest for de uorganiserte. Med fullt medlemskap ville MFGB holde dem med noen shilling i uka iallfall i et par måneder, også nå som det så ut til at streiken skulle bli landsomfattende. Det blei snakka om at streikene året før nesten hadde fått regjeringa i kne, og skålt for at den lille mann i gata endelig hadde sjansen til å få sin rett. Mer skåling og skråling fulgte, og Lewis Truby var ganske fornøyd da han gikk hjem et stykke ut på kvelden, kanskje litt ustøtt, og forhåpentligvis ennå med litt igjen i lønningsposen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar