– Nei, for ei deilig lita jente!
Aagot Pedersen strålte som ei sol da frøken Hansen, jordmora, ga henne den nyfødte dattera si til brystet. Hun var lykkelig, og hadde bare øye og tanke for barnet.
Ute var sola for lengst gått ned etter å ha velsigna den trange lille koia inne på Lierskauen bare med et kort lite lysglimt midt på dagen, og månen var i ferd med å gå opp over hovedgården nede på Eik. Det var knakande kaldt, og beboerne i koia på Eikbråtan fyrte med alt de klarte å slå kloa i.
Aagot strøyk dattera over det pistrete, klisne håret da hun drakk til seg de første nærende dråpene i det lille livet sitt. Hun ønska at det ville bli godt og at hun skulle få gode kår, bedre enn hennes. Ikke rikdom, nei, bare hun kunne få vokse opp slik slik hun hadde vokst opp i den lykkelige tida nede på Eikeiet da faren hennes levde, da ville hun være fornøyd.
Døra braste opp og inn trampa Olaves, barnefaren. Smilet bredde seg over ansiktet hans da han så hvordan det lå an borte i barselsenga og han slang fra seg bunten med kvist og kvas som han hadde hatt med seg og var hos kona si med et par raske skritt. – Så fin hu er!
Olaves var litt uvøren, men sterk og sprek, dansa som ingen andre og var den flotteste kavaleren du kunne tenke deg. Med det fotside bølgende, bronsebrune håret og det lyse og lette sinnet sitt hadde hun ikke mangla friere, men når det kom til stykket, var det ikke tvil. Det måtte bli Olaves.
Heldigvis hadde faren hans, som var tømmermann på jernbanen, klart å skaffe han en liten jobb på jernbanetomta nå, så kanskje de snart kunne flytte ut og få noe eget. Elling og Petronelle var ganske klare på det allerede da hun gikk med den første, storebroren til denne lille her. Det var trangt på Eikbråtan, og de hadde gjort sitt da de tok mora hennes til hushjelp og den eldste dattera på kjøpet, mente de.
De tre andre søskna hennes hadde blitt satt bort da faren døde. Herman hadde fått seg jobb på saga og bodde på Skogly med kone og ei datter. Marta tjente i gode kår på Eik nordre. Hun håpa at Jørgen også hadde det godt der han var. Alle døtrene til Elling og Petronelle var også i tjeneste nå, Johanne i fjøset på Saue, Elise på Undersrud og Laura ved hospitalet inne i hovedstaden.
Eldstegutten, som nå hadde fått ei søster, satt i armkroken til bestemor Karen borte i godstolen. Aagot syntes det var bare rett og rimelig at Olaves ga han navn etter faren sin, Peder. Men hva skulle denne hete? Jo, han Olaves hadde forslaget. – Hu skal heta Dagmar, som minste søster mi. Det er sånt fint navn.
Og slik blei det. Aagot lå i barselsenga og drømte og ønska om framtida for lille Dagmar. Men hun kunne ikke bli liggende lenge, for her skulle det jobbes. Ikke bare skulle ungen ha utstyr, hun hadde også plikter i huset, og mora måtte hjelpes nå som hun var 64 og ikke så kvikk og mjuk lenger. Innimellom måtte hun finne ett eller annet å lage eller gjøre som det kunne bli noen slanter av. Alle monner ville dra, det var et sant ord som hun hadde tatt til hjertet.
Lite ante unge Aagot at det skulle bli nok behov for alle monnene hun kunne bidra med, ettersom den flotte kavaleren hennes skulle bli slått ned av spanskesjuken da hun gikk med den åttende, og hun måtte forsørge alle sammen så å si på egen hånd. Lille Dagmar måtte også settes bort og vokste opp med slit, men etter hvert forandra samfunnet seg slik at det blei lettere å få noe igjen for slitet, og hun fikk sin lille del av livets sødme, om hun ikke akkurat føyk som en storm gjennom livet. Men en av de tinga hun fikk var ei datter som blei gift med en fyr som hette Lars, og fikk en sønn som også fikk navnet Lars. Og det er meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar