lørdag 31. desember 2011

31. desember 1911 - Scott og Amundsen igjen

Ingen nyttårsmiddag på 86º 55' 47" sør, det eneste Scott og hans 7 menn unte seg var en ekstra god og varm kopp te. De marsjerte bare 13 km i dag, i ganske bratt stigende terreng, og slo leir i 2782 m høyde, skulle en tru aneroidbarometeret. Temperaturen var −23. Mye av dagen gikk med til å legge et depot som var planlagt for 87º, som letta sledene med 45 kg og inneholdt mat til 8 mann for ei uke. «3-gradersdepotet». Laget til løytnant Edward Evans, ekspedisjonens nestkommanderende, fikk også ordre om å deponere skiene sine her. De hadde aldri blitt noen eksperter på dem og hadde stadig hengt etter. Her skulle de to sledene dessuten ombygges fra 12 til 10 fot, siden de ikke skulle frakte så mye heretter og ombygginga også ville gjøre dem lettere å dra. Edgar Evans og Tom Crean sto for arbeidet, som foregikk inne i mennenes telt og tok flere timer. Imens koste offiserene seg i teltet sitt, som de forsynte med innervegg for første gang og blei riktig gode og varme.

For første gang var Scott lengre sør enn Amundsen, som for 100 år sida i dag slo leir på 86º 40' S. Den dagen skreiv han 1. januar, og i motsetning til den 25. desember, da de feira julaften og noterte i dagbøkene at de hadde feil dato, var det ikke noe tegn til slikt i dagens notat. Heller ikke Amundsen hadde noen spesielle godsaker å by på til nyttårsaften.

Det hadde gått i høyt tempo de siste dagene siden terrenget helte nedover og det stadige godværet hadde gjort snøen hard og glatt. Skiløperne, til og med Bjaaland, måtte ta i litt for å holde tritt med bikkjene. I vest hadde det dukka opp en stor fjellkjede som de ikke hadde sett snurten av på veien sørover, da de gikk i snøstorm på dette stykket. Amundsen hadde bestemt at de skulle begrense etappene til 28 km om dagen på hjemveien, slik at de skulle bruke 4 dager på hver grad (mot 3 den andre veien) for å få mer hvile og spare litt på oksygenet, som det var knapphet på her oppe i den tynne lufta. Men i dag hadde etappa gått unna på 5 timer, og siden Amundsen holdt seg strengt til planen, blei det mye ventetid. Den ventetida blei lang, i særdeleshet for Wisting, som sleit med en betent rotkanal og hadde hatt en forferdelig tannverk de siste dagene.

Denne dagen hadde de fått Slakteren i sikte, der depotet med 14 bikkjeskrotter lå. Men en annen ting som de også kunne se på dette holdet var Fandens bre og Fandens dansesal som ikke var like forlokkende.

Albumomslag, Varde av Elegi, spor Fandens bre

fredag 30. desember 2011

30. desember 1911 - Daisy Phelps

Det hadde vært ei uforglemmelig jul for lille Daisy, som hadde blitt overøst av presanger og kjærlighet fra alle kanter av familien, som var stor, men ikke så stor at de hadde råd til å miste noen. Hun ga den nye bamsen sin en knusende god klem før hun fortsatte å tegne med de nye fargeblyantene sine. Den fæle sjukdommen fra i høst, som doktor Fuller England hadde vært så flink til å kurere, hadde hun nesten glemt allerede.

Men foreldra hennes, Catherine og James Phelps, glemte den nok ikke så fort. Om sommeren, som hadde vært varm, hadde hun vært plaga av magesjuke i lengre tid. Den 2. september, da varmen hadde gitt seg, hadde Cathy fått den første skrekkopplevelsen da dattera presterte å falle i elva Itchen under leik. Men tilsynelatende var hun like god igjen etter et varmt bad og en ettermiddag innpakka i ulltepper.

Så, to uker etter, begynte de å legge merke til at hun var så ustø og stiv i beina. De neste dagene utvikla det seg fort, hun fikk feber, var rødøyd og tydelig utafor, og klaga over vondt i ryggen. Cathy blei redd da dattera ikke klarte å snu seg i senga, og Fuller England blei tilkalt den 21. Men han kunne ikke konstatere noe annet enn en vanlig forkjølelse, forordna et par kapsler med noe febernedsettende og ba mora om å sende bud på han igjen hvis Daisy ikke viste tegn til bedring de neste dagene.

Men Daisy blei ikke bedre, hun blei bare verre, fikk vondt i hele kroppen, særlig i beina, og kunne ikke reise seg fra senga i det hele tatt. Da legen blei tilkalt igjen den 25., lå hun på sida med beina trekt oppunder seg og hodet dreid bakover. Hun skreik høyt da han prøvde å rette ut beina hennes, og begynte også å skrike så snart noen prøvde å reise henne opp i senga. Dessuten hadde hun problemer med å late vannet.

Det bar direkte til sjukehuset, der hun gradvis kom seg på fote igjen under henda til kyndige pleiersker. Snart kunne hun sitte oppreist og røre på beina igjen uten at det gjorde vondt. Men de var nokså svekka, og det var lammelser i den venstre leggen. Med massasje og elektroterapi gikk lammelsene tilbake igjen i løpet av oktober, og Daisy kom hjem igjen fra sjukehuset tidlig i november, svak og bleik, men lykkelig og veldig levende og funksjonsfrisk i motsetning til så mange andre poliopasienter. Lite ante hun at dr. G. Fuller England skreiv en full beretning om tilfellet hennes, og av flere andre i epidemien hennes, i British Medical Journal, som publiserte den for hundre år sida i dag.

Polio eller barnelammelse var den nye pesten, som paradoksalt nok først og fremst ramma miljø med god hygiene. Viruset smitta gjennom avføring og var endemisk i gamle bymiljø med åpne rennesteiner. I slike miljø blei alle infisert i spedbarnsalderen og utvikla immunitet, vanligvis uten å få alvorlige symptomer. Med bedre hygiene blei man utsatt for smitte i mer utvokst alder, og kunne utvikle lammelser som kunne være varige eller ikke, og som førte til døden hvis det spredde seg til lungemuskulaturen. Epidemiene begynte å dukke opp tidlig på 1900-tallet. I 1908 fant Karl Landsteiner polioviruset, og kappløpet om å finne ei effektiv vaksine starta. Halve århundret skulle gå før arbeidet lyktes, og med stadig bedre hygiene blei epidemiene stadig mer alvorlige og kunne omfatte tusener rundt 1950. Det har vært et mål for FN å utrydde sjukdommen. Men tross for at vaksinene nå er effektive og stort sett sikre, er den ennå ikke helt utrydda.


29. desember 1911 - Sun Yat Sen

Dr. Sun sto på trappa foran forsamlingshuset i Nanking. Den kinesiske sola skinte på han. Under føttene hadde han kinesisk jord. Ansiktet hans var alvorlig, og røpte ikke med en mine hva han følte og tenkte. Men inne i han hamra hjertet, hamra og hamra.

Bak seg hadde han delegatene fra de forskjellige provinsene som til nå hadde erklært seg uavhengige av keiserdømmet. De hadde nettopp valgt han som provisorisk president i den provisoriske republikken Kina. Det som han hadde arbeida så utrettelig for i så mange år, var endelig, endelig i ferd med å bli virkelighet, sjøl om alt var nokså provisorisk ennå. Skulle det sluttføres, måtte ansvaret legges i rette hender, og hvilke hender var rettere enn hans?

Sun Yat Sen som nyvalgt president,
fra www.absolutechinatours.com
Det var en enkel seremoni de hadde bak seg, det var liksom bare å komme, se og bli valgt. Men det var i grunnen slik han ønska det, dr. Sun Yat-Sen. Orientalsk pomp og prakt var ikke tingen for han. Han var ikke av god familie slik som samtlige av dem som hadde valgt han. Han var en enkel mann av folket, bondesønn, og hadde karra seg til en legeutdannelse i kongeriket Hawaii og kolonien Hong Kong, som begge var prega av britisk, vestlig innflytelse og slapp hvem som helst inn på skolene.

Det eldgamle keiserriket var en skygge av seg sjøl på denne tida, og den ene stormakta etter den andre ga det en på trynet. Etter hvert blei også mindre makter med på leiken, og det var nederlaget i krigen mot pytte-bitte-lilleputtnasjonen Japan i 1895 som snudde livet opp ned for Sun. Indignasjonen og protestene gikk som en flodbølge gjennom landet, og flere hemmelige selskap av intellektuelle, ofte vestorienterte og moderniseringsvillige, intrigerte mot dynastiet. På høstparten 1894 stifta han sitt eget, Xingzhonghui, som gikk til regulært opprør i oktober året etter. Det blei slått ned, og dermed starta Suns 16 år lange eksiltilværelse.

Det var ikke lett i starten, men året etter fikk han uventa god hjelp av regimet han hadde forsøkt å styrte. De 12 dagene han hadde tilbrakt på ambassaden i London, kidnappa av agenter som hadde til keiserlig oppdrag å likvidere han, hadde ryet hans økt fra time til time, og da han slapp ut uskadd til sist, var han en helt med verdensberømmelse. Hver dag av livet sitt etter det hadde han arbeida utrettelig for å felle keiserdømmet, han samla inn penger til opprørerne blant eksilkinesere og andre interesserte, samarbeida med forskjellige hemmelige selskap, blant annet triadene, og forente noen av dem i fellesorganisasjonen Tongmenghui i 1905, foruten at han utarbeida en filosofi for det nye, demokratiske Kina med Lincoln-inspirerte grunnprinsipper: Minzu (folkestyre eller frihet fra utenlandsk undertrykkelse), Minquan (folkemakt eller demokrati) og Minsheng (folkets velferd).

Av de opprøra som dynastiet fikk å slite med i løpet av disse åra, finansierte og organiserte han nærmere halvparten, i alt ti stykker, det siste i april-mai 1911. At ingen var dem var særlig mer vellykka enn forsøket hans på å anlegge en vestlig mustasje, bidro i en viss grad til å svekke ryet hans. Og da revolusjonen endelig kom i gang den 10. oktober, var det mest fordi det tilfeldigvis ikke var noen i Wuchang som kunne slå den ned, ettersom Zhao Erfeng hadde rekvirert styrker derfra mot en annen oppstand i Sichuan. Sun hadde lite med det å gjøre. Men han var lederen av revolusjonsselskapet, han hadde formulert filosofien, og var fortsatt populær. Ingen kunne og ingen ville stille opp mot han i presidentvalget.

Fotografen var ferdig med arbeidet sitt. Forsamlinga av delegater og nyvalgt president løste seg opp og gikk videre til neste punkt på programmet, hva nå enn det var. Dr. Sun arbeida allerede i tankene med de neste skritta sine, som skulle gjøre Kina til en moderne demokratisk stat etter de tre folkeprinsippa hans. Han kunne ikke forestille seg hva som kunne stille seg i veien for det, nå.

onsdag 28. desember 2011

28. desember 1911 - John Moses Browning

Det er bare én gud, Pistol, og John Moses Browning var hans profet.

John Browning veide den i handa, den veide drøye kiloen, serienummer 1, produsert for 100 år sida i dag. Utforminga var fullendt, det visste han; funksjonell, effektiv, vakker og dødelig. Hæren kunne avslutte den endeløse leitinga si etter et standard nærkampvåpen. Det var en klassiker han holdt i handa, det mistenkte han nok også, og han mistenkte kanskje til og med at den ville være i utstrakt bruk 100 år seinere, i motsetning til det aller meste av hans tids mest moderne tekniske produkter.

John Moses Browning var våpenindustriens Axel Paulsen, mannen som med systematikk, perfeksjonisme og intelligent design hoppa over flere tiårs teknologiutvikling og allerede for 100 år sida ga oss de verktøya vi trengte for å ta liv på en moderne, effektiv måte. De to verdenskrigene våre ville ikke vært de samme uten han. Han vidde livet sitt til å utvikle våpen, fra den første pistolen han bygde i 13-årsalderen, til den siste levedagen sin, da han døde av hjertesvikt 71 år gammel i våpensmia til Fabrique Nationale de Herstal i Liège, Belgia i 1926. Om han noen gang tenkte på hvor mange liv våpna hans hadde tatt, er vel tvilsomt, antakelig tenkte han mer på hvor mange liv de hadde redda, et regnskap som neppe går særlig fordelaktig opp. Men mest tenkte han nok på den optimale effektiviteten, skjønnheten og dødeligheten i konstruksjonen. Et liv i kjærlighet – kjærlighet til kald presisjon, hardt stål, effektiv eleganse og gleden ved å nærme seg det fullkomne i faget sitt.


tirsdag 27. desember 2011

27. desember 1911 - Rabindranath Tagore



Møtet i Den indiske nasjonale kongressen hadde åpna dagen før, i fravær av den nykronte keiseren, som var opptatt med å desimere den indiske tiger- og neshornbestanden i regnskogen et sted. Like fullt var en stor del av dagens program satt av til å hylle han, i form av en hylningsresolusjon og en spesialkomponert velkomstsang som skulle framføres av et barnekor. Men første post på programmet var sangen han holdt i henda for 100 år sida i dag, Rabindranath Tagore. Den var også egentlig bestilt som hylningsdikt av en venn av han som satt et stykke opp i den britisk-indiske administrasjonen. Han tenkte tilbake på følelsene det hadde vakt, av lojalitet til vennen, til kongehuset, men også til mor India og skaperguden, han som spant dharmahjulet. Sangen han holdt i henda og nå sto i ferd med å framføre, blei til som en syntese av alle disse følelsene, og kunne leses ikke bare som en hyllest til Brahma og landet, men også (iallfall overflatisk) som hyllest til Georg V (noe han skulle få litt problemer med etter hvert som nasjonalismen vokste fram i landet).

Det tenkte han lite på da han så utover denne ganske kongetro forsamlinga. Kongressen var noe helt annet for 100 år sida enn det den blei kjent for i åra som kom. Det som sto i hodet på han var heller melodien han hadde dikta (som kanskje er forskjellig fra den som brukes i dag – kildene er litt uklare på det) og teksten i alle de fem versa, som han nok huska; papiret var bare for alle tilfellers skyld. Dessuten tenkte han på Europa, på engelskmennene og alle de inntrykka han hadde gjort seg under kroningsferden til denne Georg-en. Han tenkte også på Gitanjali, diktsyklusen han hadde gjort ferdig året før, og på planene sine om å reise til England og Europa neste år. Han var riktig fornøyd med Gitanjali, og tenkte på å skrive en engelsk versjon. Undres om ikke den ville gjøre et visst inntrykk.

Han smilte forventningsfull, og begynte på Jana Gana Mana.

mandag 26. desember 2011

26. desember 1911 - Julius Scharmach

En vakker dag i Nepal tenkte tømmerhoggeren Kathuriya at han skulle lure Døden, som hadde gitt han 5 år å leve. Derfor brukte han de 5 åra til å hule ut et tre med flere rom, spisestue, kjøkken, bibliotek og røykerom og alt som hører til. Da Døden kom for å hente han, viste Kathuriya han rundt i treet, og Døden blei så forundra over det han hadde brukt de siste 5 åra av levetida si til at han snudde ryggen til et øyeblikk. Dermed var det gjort. Kathuriya smatt ut og proppa igjen treet med en kraftig plugg. Døden var fanga.

En vakker dag i Wanstraße(?) i Charlottenburg i Berlin fant drogehandleren Julius Scharmach ut en måte å gjøre en god forretning på. Jula nærma seg, alle fattigfantene i byen var enda sultnere på billig sprit enn vanlig, og han hadde snust opp en ekstra billig måte å framstille sprit på. Så han satte seg i sving, og fra og med julaften sendte han Zastrow og Meyen, de to selgerne sine, til kneipene med kjerrer fulle av sprittønner. De fleste var litt for kresne til å ta inn dette produktet, men i Danziger Straße fikk de god avsetning i tre kneiper der de så nøyere på prisnivået enn kvaliteten. Schnappsen blei blanda grundig opp med det nye produktet, og kundene fikk seg en god og billig rus til jul.

Die Palme, fra marginalisierte.de
Størstedelen av dem var hjemløse som vanka på Städtische Obdach på hjørnet av Fröbelstraße og Diesterwegstraße, et herberge som gikk under navnet «Die Palme» på folkemunne fordi det sto ei diger potteplante i inngangspartiet. Det var bygd i 1886-87, og kunne huse opptil 5000 fattiglemmer hvis man pakka dem ekstra hardt inn i de 40 sovesalene, som hver var beregna på 70, men ofte var overfylte. Herberget var gratis og man fikk også gratis melsuppe og røyka fisk hvis man ikke hadde penger på seg, derfor var det viktig å bruke opp alle pengene man hadde tigd inn i dagens løp på kneipene.

Utover juledagen blei de ansatte oppmerksomme på mislyd i noen av sovesalene, og da de gikk for å undersøke, fant de flere som lå og vrei og ynka seg. Leger blei tilkalt, uten at de kunne identifisere sjukdommen eller hadde noen remedier mot den. De første dødsfalla inntraff for 100 år sida i dag, og ved dagens slutt var 18 døde. Frykten for en epidemi bredde seg. Bederva fisk blei dratt fram som en mulig årsak. At treets ånd, det vil si det man kunne destillere fra tre, kunne være farlig, var det ingen som mistenkte, til tross for at det hadde vært et tilfelle i Ungarn seks år før.

Det var en kollega av Scharmach som satte dem på sporet. Drogehandlere var folk som hadde bevilling for å selge alt i husholdningskjemikalier, inkludert fotografiske kjemikalier, drivstoff for biler og noen reseptfrie legemidler, mens reseptmedisinen hørte til apotekene. Scharmach blei oppspora og idømt 5 års fengsel, ei mild straff siden dødstalla etter hvert gikk opp i 72, i tillegg til 4 som blei blinde for livet av ialt 163 forgiftningstilfeller. Men forsvarerne framholdt at han ikke kunne vite mer enn den mest oppdaterte tyske ekspertisen om hvor giftig stoffet var, og dermed ikke kunne beskyldes for overlagt drap.

Men nå var iallfall Fanden ute av nøtta igjen, og tross den lærdommen man nå hadde fått om treets ånd (holzgeist som tyskerne kaller den), skulle det ikke bli siste gang den herja blant de sprittørste rundt om kring i verda. Uansett blei episoden opphav til stort oppstyr, ikke minst blant alle som var opptatt av å bekjempe fattigdommen, for eksempel Rosa Luxemburg.

søndag 25. desember 2011

25. desember 1911 - William Lashly

Plumpudding, fra whatscookingamerica.net
Det var en herlig kombinert jule- og bursdagsfest, syntes den nå 44 år gamle William Lashly. Om enn været ennå var litt grått etter snøfallet tidligere på dagen, var omgivelsene perfekte, med de majestetiske svarte, forrevne konturene av Dominion-kjeden i nord og et bølgende landskap med hvite brerygger og skrugarder omkring leiren de hadde satt opp i en skråning på 85º 55' sør, i 2500 meters høyde. Lashly og de andre to mennene, Crean og forskeren Wilson, var i mindretall nå, siden resten av 8-mannslaget besto av offiserer. Det betydde at de fikk selskap av kvartermester Evans i mennenes telt mens de regulære offiserene, kaptein Scott, kaptein Oates, løytnant Evans og løytnant Bowers sov i offisersteltet.

For hundre år sida i dag var det hans tur til å gå igjennom. De hadde ennå ikke klart å komme seg ut av det sprekketerrenget de hadde marsjert i de siste dagene, og de 30 centimeterne nysnø som kom i den siste soveperioden, gjorde det så å si umulig å se sprekkene før du satte foten i dem. Flere ganger var det like før det ene eller det andre laget rutsja ned, og etter to timers marsj var det gjort. Fotfestet var helt vekk og nedover bar det. De tre andre hadde sin fulle hyre med å holde imot, men redda seg ved å legge sleden på tvers over sprekken. Mens han tålmodig venta på at de skulle få dratt fram klatretauet, observerte Lashly kaldt at sprekken var 2,5 meter brei og at det var mulig å se en U-forma bånn 15 meter lengre ned. Sprekken var altså ikke helt bånnlaus.

Da de stoppa for lunsj, blei det tatt fram rosiner og sjokolade, som blei nytt med stort velbehag, og nå, ved slutten av dagens marsj, trylla Wilson fram en fireretters julemiddag: først pemmikan med ponnikjøttskiver smaksatt med løk og sterk karri, med knust kjeks som bindemiddel, så en pudding av pemmikan og kjekspulver smaksatt med maranta, kakaopulver og sukker, deretter en ordentlig plumpudding med rosinkakao til som hadde vært med på Scotts slede siden avreisa fra Cape Evans, og til slutt karameller og ingefær til dessert. Mette og fornøyde la ekspedisjonen seg i teltene sine og sov godt og lenge.

Amundsen og laget hans hadde julemiddag dagen før, ved depotet på 88º 25' som beregna. Etter dagbøkene å dømme virker det faktisk som om de visste at dagbøkene var datert feil, men følte seg forplikta til å fortsette på samme måten. Julemiddagen var atskillig mer beskjeden enn den til Scott, og besto av en ekstra pudding lagd på knust Mariekjeks. Til gjengjeld røyka de resten av de sigarene som Bjaaland hadde delt ut på polen, og tenkte på de der hjemme. Med maten fra depotet hadde de nok til to- og firbeinte i 12 dager, som skulle holde fint til det neste depotet på 86º 21'.

lørdag 24. desember 2011

24. desember 1911 - Najaf Qoli Khan Samsam-os Saltaneh, Saad ad-Daula

Det var ikke noen hvit jul i Teheran, når vi ser bort fra snøen på de høye fjella som hegna rundt byen, men sola, høy som på en norsk vårdag, skinte fra skyfri himmel, og det var litt varme i den for første gang på et par uker. Men varmen i solskinnet gleda ikke Najaf Qoli Khan Samsam-os Saltaneh, Saad ad-Daula, som hadde en ubehagelig oppgave foran seg. Ubehagelig, men nødvendig. En oppgave som skjebnen ville at han skulle glemmes for, og hvis han hadde tenkt over det, kan det hende at han også ville mistenkt at etterkommerne hans helst ville glemme han for den, men det tenkte han ikke over.

Najaf Qoli Khan Samsam-os Saltaneh, Saad ad-Daula, statsminister fra 26. juli til den 1. desember, da regjeringa hadde mista nasjonalforsamlingas tillit, men fortsatt fungerende statsminister siden det ikke var valgt noen ny, hadde gjort sitt for å redde konstitusjonen. Bakhtiarene hans var tunga på vekstskåla da kuppet til den tidligere sjahen blei slått ned i 1909, og de var også med på å stoppe det andre kuppforsøket hans tidligere dette året. Men to faktorer hadde forsurna forholdet mellom konstitusjonalistene og bakhtiar-khanene det siste året. Den ene var den innpåslitne amerikaneren de hadde ansatt som skattmester, som snuste og grov i skattkistene til khanene og andre hederlige stormenn, og disse skattmestergendarmene hans som hang seg på og sugde deg ut som ei anna blodigle. Den andre var russerne, som åpenlyst hadde støtta gamlesjahen i det andre kuppforsøket og stadig viste seg mer truende og maktsultne, samtidig som de hadde røpt vilje til å fylle disse skattkistene opp igjen med det som amerikaneren hadde sugd ut av dem og vel så det. Ganske klarspråklig hadde de også informert i brevform om hva som ville komme til å skje hvis man ikke etterkom ønskene deres, og de forferdelige meddelelsene som kom fra Tabriz og Kaspi-kysten disse dagene, viste at de hadde makt nok, og var skruppelløse nok, til å sette truslene ut i livet.

Sammen med seg hadde han de 6 andre medlemma av eks-regjeringa som hørte til bakhtiar-folket, samt et tilstrekkelig antall vel væpna bakhtiarer, og de ankom parlamentsbygningen tidlig på ettermiddagen for 100 år sida i dag. Kjapt og effektivt jagde de ut alle medlemma som var til stede og samtlige ansatte. Deretter posterte de en vaktstyrke og trua medlemma på livet hvis de prøvde å ta seg inn i bygningen igjen eller samla seg et annet sted. Majlis, som besluttsomt hadde holdt stand mot de russiske ultimatuma, var ikke mer.

Måtte freden triumfere over spliden her og gavmildhet over griskhet, ærbødighet over forakt, sanne ord over løgner. Måtte den rettferdige orden seire over løgnens djevel.
Avesta

fredag 23. desember 2011

23. desember 1911 - Knut Olai Thornæs



Knut Olai Thornæs bladde opp dagens avis og kasta et kort blikk over de aktuelle nyhetene. Det var det vanlige. Italienerne kasta bomber fra lufta over tyrkere og arabere i Kyrenaika. Russere massakrerte persere. Kinesere delte hverandre i småstykker. Det var få tegn på at ei ny tid var i emning. Men i Persia, i Mexico, i Kina hadde folket reist seg. Det var borgerlige revolusjoner i land uten noen større industri og uten arbeiderskarer. Trellene satt med lenkene sine som før, og kapitalen manøvrerte seg tilbake til maktposisjonen sin på forskjellige måter de forskjellige stedene. Men tyrannene satt ikke så trygt på tronene sine lenger. De undertrykte hadde håp. Snart, ganske snart, ville dagen komme.

Han så ned på henda sine. Det var ærlige arbeidsnever, grove, ru, herda av slit fra småbarnsalderen av. De kunne ta i et tak. Få var de ikke de taka som nevene hans hadde tatt i til nå, og færre var de heller ikke de taka som skulle komme. Perspektivet var langt, det visste han nok. Men år for år marsjerte flere under de røde fanene. Med fagopposisjonen av 1911 hadde de nye, mer effektive verktøy for å vinne fram. Og den kollapsen som Marx snakka om, den kunne komme før du ante. Hva om alle disse hissige stormaktene en vakker dag skulle begynne å gå løs på hverandre i stedet for dem som var mindre enn seg, for eksempel?

Det K.O. Thornæs produserte i virket sitt var ikke helt det samme som de fleste klassefrendene sine. Han produserte ord. Han var utlært typograf i 1894, og fikk jobb som journalist i den trønderske arbeideravisa Ny Tid i 1902. Ord var virkefeltet hans, ord som opplyste, som oppildna, ord som skulle dra de undertrykte ut av sløvhet og avmakt og vekke dem til oppstand. Kapitalmakt, fattigdom, krig, en dag skulle komme da de var fjerne fremmedord, det var håpet hans. Men han visste også at når kapitalismen skulle slås ned, da var det best å ha noe i nevene.

Han bladde tilbake til førstesida igjen og nikka smilende til det siste diktet sitt, som var publisert der, for hundre år sida i dag. Noe subtilt borgerlig makkverk om blomster, kjærlighet og sjelsliv var det ikke. Men det sa det som trengtes, og han syntes det klang fint. Med en passelig melodi kunne det kanskje bli en brukbar sang, omkved hadde det også. Kunne passe til et 1. mai-tog, kanskje. Ikke godt å vite.

Frem kamerater, frem mot krigeraanden,
frem mot vold og barbari!
Slaa tyranniet vaabnene av haanden,
ellers blir vi aldri fri.

Refr: Skjønt det er vi som bærer dagens byrde,
vi som lægger kræfter til,
saa er det os og vaare de vil myrde
naar vi livets lykke kreve vil.

Tro ikke dem som tænder hatets flamme,
brødre òg bak grænsen bor.
Vi alle ned blir knuget av den samme
magt som knuger alt paa jord.

Refr.

Hvis noengang vi blodig krigsdaad øver,
blir det for at være fri
dem som vaart arbeids frugter grusomt røver,
fri for guldets tyranni.

Refr.


torsdag 22. desember 2011

22. desember 1911 - Zhao Erfeng

Zhao foran henrettelsen, fra
www.highpeakspureearth.com
Zhao Erfeng svelga tungt. Han visste hva som venta nå. Han skulle betale for alle lidelsene som han hadde påført tibetanere, sichuanere og andre i provinsene der han hadde hatt virket sitt. Lidelser som jeg ikke vil bry meg med å beskrive nærmere, men som du kan lese mer om her, og i dokumentene det henvises videre til der, hvis du ikke har en middag i deg som du er redd for å miste.

Det første tiåret i det 20. århundret hadde vært turbulent i Tibet. Bokseropprøret hadde åpna opp landet for misjonen. I 1903-04 blei landet invadert av en britisk styrke under Francis Younghusband, for å motvirke russisk innflytelse og avklare grensespørsmål. Alle som prøvde å gjøre motstand blei utradert, men på tilbakeveien fikk Younghusband et religiøst syn, antakelig hypnotisert av alle bønnehjula og tempelklokkene, og blei overvelda av en kjærlighet til hele universet som overbeviste han om at alle mennesker var guddommelige i hjertet. I 1905 kom Zhao på banen da han slo ned et blodig opprør mot kinesiske byråkrater og kristne misjonærer i Yunnan. Han blei utnevnt til amban eller stattholder i Tibet i 1908 og holdt i begynnelsen fred med Dalai lama, men snart blei de uenige og året etter jagde han lamaen i landflyktighet. Opprøret som fulgte slo han ned på en måte som ga han tilnavnet Zhao slakteren.

Zhao har faktisk noe av ansvaret for at den kinesiske revolusjonen lyktes, fordi det starta da han tilkalte noen tropper fra Wuchang for å hjelpe til med å slå ned et opprør i Sichuan. Det opprøret hadde også skutt fart, og provinsen erklærte seg uavhengig den 22. november. Zhao ga ikke opp å nedkjempe det, men en måned seinere, for hundre år sida i dag, blei han tatt til fange av opprørerne etter en trefning, og nå skulle han stå til ansvar for gjerningene sine. Henrettelsesmetoden lingchi (klikk på eget ansvar) blei offisielt forbudt i 1905 etter at en fransk bildereportasje året før fløy verden rundt og bekrefta alle fordommer den hadde hatt om orientalsk grusomhet. Den korrekte måten å utføre den på var visstnok å (her anbefaler jeg deg å slutte å lese ettersom resten av artikkelen bare handler om ting som du, i likhet med meg, sannsynligvis helst ville foretrekke å glemme hvis du visste om dem) skjære ut øya først slik at offeret ikke skulle være forberedt på hva som kom etterpå, deretter nesa, øra, tunga, brystvortene, kjønnsorgana, fingrene, og så begynne å skjære (med skjeforma kniver spesialsmidd til formålet) i de mer kjøttfulle delene. Korrekt utført skal ikke offeret miste bevissheten før det er utført 3600 kutt, og hele prosessen skal pågå i et minstemål av 72 timer. For å oppnå det, antar jeg at man er avhengig av å dytte noe i såra etter hvert kutt for at ikke offeret skal forblø for tidlig, og at dette noe sannsynligvis ikke er sterile kompresser. Noe historisk bevis på at prosessen noen gang er utført korrekt til punkt og prikke foreligger imidlertid ikke, og Wikipedia-artikkelen antyder også at det var mulig å oppnå mer barmhjertige varianter, f.eks. ved å bestikke bøddelen.

Uansett var det ikke noen piknik det som Zhao Erfeng var i ferd med å gjennomleve for 100 år sida i dag, og få var de nok heller ikke de som unte han det.

onsdag 21. desember 2011

21. desember 1911 - Edward Evans (og Amundsen, og Sæterhaug)

Det var de hvite stripene i den blå isen som var farlige. Her lå sprekkene, blåst fulle av snø, og du kunne aldri vite om snøen hadde pakka seg så hardt sammen at den bar vekta di eller om den brast sammen straks du satte fot på den. Beardmorebreen hadde vært en lettere vei opp til polplatået enn den Amundsen måtte ta, ikke minst fordi den var bedre kjent, siden Shackleton hadde gått her. Men her oppe ved toppen av breen var det sannelig lumskt nok. Hvis det ikke var mulig å skreve tvers over sprekken, måtte man teste den midt på, for det var i kantene snøen var mest råtten.

Der var det en svær en. Han strakk foten ut, satte den ned midt i sprekken og flytta litt vekt over på den. Det så ut til at det holdt. Han trampa med den et par ganger, ganske hardt. Det holdt ennå. Raskt flytta han hele vekta si over på den og sparka fra for å nå den andre sida i en eneste bevegelse. Da brast det sammen og han og snøen var på vei i fritt fall nedover i det blå mørket som fortsatte i det uendelige, i det uendelige, stadig mørkere og stadig hardere slag mot sidene til han nådde bunnen flere kilometer seinere eller kanskje aldri, aldri...

Heldigvis holdt seletøyet til Edward Evans den dagen for hundre år sida i dag, og lagkameratene og karene i det andre laget klarte etter noen strabaser å hale han opp ganske hel, men noe oppskaka.

Han hadde vært trekkdyr siden den 1. november, dagen da den siste motorsleden brøyt sammen, tilfeldigvis også dagen da hoveddelen av ekspedisjonen reiste av gårde fra Cape Evans, hovedbasen som de hadde oppkalt etter han, ekspedisjonens nestkommanderende. Han hadde planlagt sin egen ekspedisjon, ikke til sørpolen, men til Kong Edvard VII-land, da Scott rekrutterte han til ekspedisjonen sin og gjorde han til nestkommanderende, han var jo også flåteoffiser. Det ville vært for galt om ikke ekspedisjonens nestkommanderende skulle komme med på den siste etappa, syntes han, men naturligvis var det jo Scott som hadde siste ordet i den diskusjonen, og naturligvis ville han velge de sterkeste. Det bekymra han at firemannslaget hans oftest hadde blitt hengende etter i dagsøktene, sammenlikna med de andre, som for det meste hadde hatt firbeinte trekkdyr inntil den første uka av desember.

Dagen før hadde 4 mann blitt sortert ut til hjemsending, Atkinson og Wright fra hans lag og Cherry-Garrard og Keohane fra laget til Bowers. Wright tok det spesielt tungt. Laget til Scott var intakt og besto av Oates, Wilson og Edgar Evans foruten han sjøl, mens Edward Evans nå skulle ha Bowers, Lashly og Crean i laget sitt. Ventelig ville det være de første fire som dro videre til polen når de delte seg igjen om et par ukers tid, men han kunne jo tross alt enda håpe. De fire semifinaletaperne skulle sendes hjem dagen etter, når depotet var ferdigbygd.

Denne dagen nådde de en viktig milepæl, toppen av Beardmorebreen. Herfra var det polplatået neste, og det blei lagt ned et depot. Posisjonen var 85º 7' S, og høyda var nå godt og vel 2000 meter over havet. Det hadde blitt kaldere, rundt 20 kuldegrader, og det var merkbart tyngre å puste, men det stadige solskinnet gjorde arbeidet til en varm fornøyelse, og i telta var det hett som en bakerovn.

Amundsen kryssa i dag 89º sør på vei nordover, stadig med Bjaaland som forløper. Han var ikke bare den mest utholdende og den beste på ski av dem, han hadde også det beste synet. Men til tross for at det hadde vært et lite snøfall ved midnatt, det første på over ei uke, var spora ennå lette å se, og med sola i ryggen lyste merkevardene opp som lanterner. Planen var å nå fram til depotet på 88º 25' på julaften og feste på det etter beste evne.

Bikkjene fikk forresten en ekstra fest i dag siden Wistings Per brått hadde brukt opp kreftene sine. Den snilleste av alle, som styrte langt unna alle slåsskamper, men dro pliktskyldigst til han stupte. Slik var det gjerne med de flinkeste og villigste trekkhundene. Det var ikke dem som kom levende hjem.

Hjemme i gamlelandet var trønderne stadig velsigna med et usedvanlig godt vintervær, utvilsomt et godt tegn for polferden, som alle var spente på nyheter om. For å utnytte de gode isforholda arrangerte de et nytt klubbløp aver 1500 m med bra resultater. Forholda var ikke fullt så gode som på søndag, men det blei mange perser likevel.

1.Jacob Sæterhaug    2.37,0 p
2.Johan Sæterhaug    2.40,6 p
3.Olaf Rustad        2.41,5 p
4.Ivar Fyhn          2.41,5 p
5.Leif O Sættem      2.44,8f
6.Johannes Fyhn      2.45,6 p
7.Kristian Fyhn      2.46,9
8.Alf Paulsen        2.48,5
9.Karl Gilberg       2.48,8 p
Thorleif Kristiansen 2.48,8 p
uk Martin Sæterhaug  2.33,3

tirsdag 20. desember 2011

20. desember 1911 - Shuster igjen

Når, o Mazda, vil fromhet føre til rett, når vil overmakt føre til lykkelige landsbyer rike på godt beite? Hvem er disse som vil stifte fred med blodtørstige løgnere? Og hvem vil motta lærdommen om den gode tanke?
litt fritt etter Avesta

Det hadde vært en vakker solskinnsdag i Teheran for hundre år sida i dag, men nå var det kveld, og vannpyttene i gatene og rennesteinene var i ferd med å fryse til etter de siste dagenes regn. William Morgan Shuster, skattmester i det persiske riket, satt og passiarte med kona si over et lett kveldsmåltid da tjeneren meldte at det var noen på døra. En delegasjon fra Majlis, det persiske parlamentet. Tolv mann hvorav de to fremste (sannsynligvis) var nawab Hossein Gholi khan Noori Mo’tamed ol-Vezareh og Mirza Hasan Ashtiani Mostowfi a-Mamalek.

Nawaben tok ordet. «Herr Shuster, som De veit går det siste ultimatumet til russerne ut i morgen. Hvis vi ikke etterkommer ønskene deres, vil de 4000 soldatene som okkuperer Qazvin, marsjere mot Teheran. Derfor holdt vi et møte i Majlis i dag for å bestemme oss for hva vi skal gjøre. Vi kommer rett fra dette møtet.»

Shuster nikka. Han visste ikke hva mer han kunne kommentere.

Nawaben fortsatte. «Herr Shuster, vi har lært deg å kjenne som en forstandig og rettskaffen mann, og alt du har gjort i løpet av de månedene du har hatt ditt virke her, viser at du har omsorg og kjærlighet for Persias land og folk. Derfor vil vi be deg om å utvise skjønnet ditt i denne avgjørende situasjonen.»

Shuster svelga. «Jeg skal gjøre mitt beste,» svarte han.

Bakhtiar-kriger, fra filmen
Grass, A Nation's Battle for Life
av Merian C. Cooper,
via www.bakhtiarifamily.com
«Vi har vedtatt at vi skal prøve å gjøre motstand hvis russerne marsjerer mot Teheran,» fortsatte nawaben. «Det vi kan mønstre av styrker er 2000 bakhtiari, tapre krigere som imidlertid sannsynligvis er mest lojale mot den avsatte statsministeren, klansoverhodet deres. Yeprim Khan har 300 armenere, noen av dem utstyrt med maskingeværer. Dessuten har vi 3000 fidei, patrioter som har meldt seg frivillig for å forsvare konstitusjonen og demokratiet, men ikke har verken trening eller utstyr. Og så er det ditt eget gendarmeri på 1100, som er veltrente, men ikke egentlig militært utstyrt. Tross at vi er mangelfullt utstyrt er jeg imidlertid sikker på at vi kan holde fjellpassa nord for byen, også om russerne setter inn alle de 15000 troppene de har stående i landet. Det er de videre konsekvensene vi er mer usikre på.»

Shuster svelga igjen. Så var altså loddet kasta. Han hadde nok ikke venta noe annet av disse hederlige patriotene i nasjonalforsamlinga. De følte et spesielt ansvar fordi de var valgt av folket og ikke utnevnt av en eller annen tilfeldig hersker. Skulle de nå altså gå til full krig mot det russiske imperiet? Han rista på hodet. De var sjanseløse. Det var antakelig ikke noe annet russerne ønska høyere. Veien fram til ei isfri havn lå strak. Blodet de kom til å utgyte ville renne som elver. Kvinner, barn, oldinger ville ikke bli spart. Og skulle han og de andre amerikanerne han hadde ansatt som offiserer lede skattmestergendarmeriet ut i felten mot den russiske armeen? Han kunne krystallklart se for seg de diplomatiske forviklingene det ville forårsake.

Samtalene pågikk i 3 timer. Men konklusjonen var klar. Militær motstand var ikke til å tenke på. Ingen overveide i så mye som en brøkdel av et sekund å gi etter for ultimatumet. Men passiv, fredelig motstand var den eneste farbare utveien. Det var over midnatt da de 12 delegatene fikk utdelt kappene sine igjen og gikk ut i den persiske natta.

mandag 19. desember 2011

19. desember 1911 - Lassesen

Fix t.v., Lassesen t.h.
Fra Roald Amundsen Opdagelsesreiser
Lassesen, eller Lasse, som han egentlig var døpt, visste ikke at han nettopp hadde vært på sørpolen. Han visste bare at han var sliten, og hadde vondt over alt, og at han ikke hadde fått nok hvile de tre dagene de hadde tilbrakt der nede. Han savna også Fix og Snuppesen, de to uatskillelige vennene hans, som han hadde blitt skilt fra da de dro ut på denne uendelig lange marsjen for alt for mange uker sida. Heldigvis var ennå tobeintingen Roald med, ellers hadde det vært nokså trist. Og den gode Roald hadde gitt han ekstra oppmerksomhet og klapp og stell i dag, det var kjærkomment.

Lassesen og Fix og tispa Snuppesen hadde vært godvenner siden oppveksten på Grønland, inntil de blei overlevert til Fram av den danske inspektøren for nord-Grønland, Jens Daugaard-Jensen, som hadde samla i hop noen av de beste sledehundene han kunne finne. Sjøreisa likte han ikke. Han hadde stått tjora på brua sammen med Fix og de andre som Amundsen hadde sett ut til seg sjøl. Alle store, sterke beist, men ingen var sterkere og ingen villere enn Lassesen. Som regel satt han bare med senka hode og stirra olmt framfor seg som en sinna okse. Hvis noen nærma seg, var det bare å lette litt på den nærmeste overleppa og vise fram noen av instrumenta han hadde der inne. Da holdt de seg på trygg avstand. Han rørte seg ikke en millimeter, trengte ikke å knurre en gang.

I begynnelsen fikk ikke denne Roald heller noen annen behandling. Men han var mer pågående, og dessuten kom han med vann og god mat. Etter et par uker slutta han å flekke tenner og begynte å løfte hodet for å granske denne gavmilde tobeintingen litt nærmere. Her kom han gående med en pinne også, og skulle til å klø han på ryggen. Et rykk og et glefs, så var pinnen knust til småflis. Men etter hvert fant han seg i dette også, og til slutt våga Amundsen handa, uten at den fikk samme behandling. Siden vokste vennskapet, og nede på Antarktis gikk tobeintingen Roald aldri to skritt ut av telt eller hus uten at hele trekløveret, med Lassesen som den ubestridte lederen, var i hæla på han. Han var en del av gjengen.

Lassesen var Amundsens mest betrudde hund og var med på alle ferdene, inkludert det første mislykte framstøtet mot polen da de måtte snu på grunn av for sterk kulde. Men det som nok satt hardest i minnet hans var nok depotferden til 82º S i mars, da sledene var altfor tungt lasta og Amundsen kjørte ihjel alle bikkjene sine, trudde han. Lassesen var også skral etter den ferden, men han sto av dagen før de passerte 80-gradersdepotet på hjemveien. På leirplassen den dagen hadde de gravd ned ei av de døde bikkjene fordi den var full av verkebyller i brystet. Men Lassesen regna nok at skrotten og en dags hvile var det han trengte for å komme seg til hektene igjen. Dagen etter fulgte han etter og tok dem snart igjen. Det blei et hjertelig gjensyn, og han fikk gjøre jobben i spannet til tobeintingen de kalte Oscar på resten av ferden.

Men for hundre år sida i dag var det klart at tre dagers hvile og en smak av Majoren ikke hadde vært nok for Lassesen, og sagaen hans var derfor til ende. De 15 gjenlevende mintes han, og kjøttet og margbeina hans, med glede.

Nede på Beardmore-breen hadde Scott en god dag. Det hadde klarna opp, og en svalende vind gjorde klatringa litt mer behagelig enn de foregående dagene. Det var mye fotografering, tegning og triangulering i den litt lange lunsjpausen, og det praktfulle landskapet med svarte fjell mot den hvite snøen på alle kanter blei behørig historifisert. Da de slo leir for kvelden etter å ha lagt bak seg 27 km, bra til dem å være, viste landmålingene at de befant seg i 1800 meters høyde. Scott regna med å passere 85 grader S den 21.

søndag 18. desember 2011

18. desember 1911 - Gombu-Dorzju



Dolganzımza todar-la mеn
Tos-la çüzün malımaynı
Dorukturza bayıır-la mеn

Når jeg vandrer i skogen min
vil jeg alltid være tilfreds
for skogen min er rik
på dyr og alt jeg trenger.

Han kunne saktens istemme Tooruktug dolgay tañdım, guvernør Gombu-Dorzju, der han sto i det romslige guvernørkontoret sitt og dikterte en petisjon til den russiske grenseinspektøren i Usinsk. Han blei regna som den fremste av de fremste i Tannu Uriankhai, og skogene hans var ikke få. Det var også derfor han hadde fått overlatt jobben som guvernør for Qing-dynastiet. Men for hundre år sida i dag var det ganske åpenbart at dynastiet hadde sett sine beste dager. Og tilstandene var enda lovløsere enn de pleide.

Tuva-territoriet var på en måte russernes California. Området blei innlemma i Kina på 1700-tallet, like etter at Qing-keiserne hadde erobra det mongolske naboriket i sør. Det var bebodd av lamaistiske og sjamanistiske nomader i nær slekt med mongolene (og angivelig nærmere slekt med de nordamerikanske indianerne enn noen andre). Men dynastiet hadde aldri brydd seg med å håndheve noe særlig autoritet her oppe og stort sett lot de provinsen seile sin egen sjø. Fra 1838 begynte det å dukke opp russiske gullgravere, bønder, flyktninger fra sibirske straffeleirer og raskolniki, religiøse avvikere som lengta etter et land isolert bak høye fjell der de ikke var utsatt for myrderier fordi de ville synge halleluja to ganger i stedet for tre under nattverden.

Etter pekingkonvensjonen av 1860, som åpna Kina for utenlandsk handel, fulgte det også kremmere, som var lokka av de fantastiske prisene de kunne få av de innfødte for russiske industri- og håndverksprodukter. Snart blei konkurransen hardere, og man måtte ty til tøffere metoder for å tyne de siste skillingene ut av lokalbefolkninga. Særskilt ille blei det da kineserne begynte å konkurrere i 1902, etter å ha oppheva forbudet mot å drive handel her i de nordlige provinsene. Flere og flere kom i gjeld til kremmerne og måtte betale rentene ut av feflokkene, livsgrunnlaget sitt.

Da Mongolia erklærte seg sjølstendig den 1. desember, begynte guvernøren og de andre stormennene i Tuva å diskutere om de skulle gjøre det samme. Noe måtte iallfall gjøres, for folk hadde begynt å ta loven i sine egne hender og plyndra og brente kinesiske butikker. De fleste var for å legge landet inn under det åndelige lederskapet til bogd gegen Agvaanluvsantsjoydsjindanzanvaantsjigbalsambuu, den åttende jebtsundamba khutuktu, som hadde blitt kåra til keiser i Mongolia. Men guvernør Gombu-Dorzju ville noe annet.

«Tannu Uriankhai er fra i dag å regne som en uavhengig stat,» erklærte han, uten diskusjonspartnernes vitende, «og jeg, Gombu-Dorzju, har æren av å være valgt til statens leder.» Som guvernør hadde han i og for seg makt til å erklære landet uavhengig. Å velge seg sjøl som statsleder hadde han saktens makt til også, så han hadde vel orda i behold på en måte. Han fortsatte: «Da det kan være overhengende fare for at Kina vil ta landet tilbake med makt, anmoder jeg Dem herved om å gjøre hva De kan for å bevirke at det snarest blir satt inn russiske tropper for å beskytte landet, og ikke minst de russiske medborgerne som bor i det.»

Det var gjort. Brevet blei undertegna, tørka, bretta sammen og forsegla, men ikke påsatt frimerke. Sekretæren forsvant ut av rommet med det og overleverte det til kureren, som salte hesten og snart var på vei ut i vintermørket i det nye, uavhengige landet.

lørdag 17. desember 2011

17. desember 1911 - Amundsen, Scott, og Sæterhaug


Observasjonene, som var ferdige kl. 12 middag for 100 år sida i dag, tyda på at Amundsen og kompani ennå var ca 1º 40' fra polen, altså 1 2/3 nautiske mil (også kalt kvartmil) eller rundt 3,1 km fra polen. Talla var litt ustøe, men antyda en omtrentlig meridianretning, og Bjaaland og Hanssen gikk ut med distansehjul for å sette ned en vimpel der de måtte anta at polpunktet kanskje var.

Så var det tid for festmiddag, der Bjaaland overraska alle med en tale han hadde forberedt nøye, og med å åpne ei sigarkasse og dele ut til alle. Da det var gjort, var det fire igjen, som han overrakte til Amundsen med orda «Og dette gjev eg deg til minne um poli.»

Alle småting de hadde med seg og skulle ha med tilbake, blei merka med sted og dato, og på det nye anslagsvise polpunktet satte de opp det lille tremanns reserveteltet som var tatt med i tilfelle det skulle bli nødvendig å skille lag. Man måtte anta at det ikke skulle bli bruk for det lenger nå. Teltet blei døpt Polheim og på toppen blei det surra fast et lite norsk flagg og en vimpel påmalt «Fram». Inni teltet blei det lagt en sekstant med glasshorisont, ei hypsometerhylse til høydemåling, 3 fotposer av reinskinn og noen selskinnsstøvler og votter som var til overs, og i en liten pose la Amundsen igjen et brev til Scott, som han antok ville være den første som kom til stedet, og ett til kongen, for det tilfellet at de ikke skulle bli i stand til å bære bud om bragden sin sjøl. Alle fem var til slutt innom teltet for å sette navna sine på ei plate som var festa til teltstanga.

Amundsen hadde bestemt at de skulle gå om nettene heretter, for å få sola i ryggen. Det ville både leite mindre på øya og gi færre plager for de oppsprukne ansiktene. Så var det farvel med Polheim. Amundsen, Hanssen, Hassel og Wisting tok av seg hettene og stilte seg opp for å bli fotografert (se over). Så blei reiseteltet tatt ned og sledene pakka. Klokka 8 var det avmarsj, og det gikk i fykende fart, alle på både to og fire var både uthvilte nå og ivrige etter å komme hjem. Man så seg nok tilbake både en eller to ganger under veis, men det tok ikke lenge før Polheim var borte i disen. En mild sommerbris på −19 var den siste hilsen fra polen.

Et godt stykke lengre nord dreiv Scott og mennene hans fortsatt og sleit seg oppover Beardmore-breen. Terrenget var litt mer ruskete i dag, og de måtte navigere mellom høye bølger i breen, men fant at det var best å gå på midten. Været var godt og mange jobba i undertrøyene. Solbrenthet og sprukne lepper begynte å bli et problem, men verre var det at mange leid av snøblindhet. Wilson var spesielt hardt ramma. De slo leir på 84º 26' S, i 1100 meters høyde.

Enda lengre nord var skøytesesongen endelig i gang. Det var trønderne som var først ute for en gangs skyld, de hadde hatt fine forhold lenge mens Kristiania hadde mildvær og ingen is. Det var ypperlige forhold med perser nesten på samtlige, og for det meste ganske radikale forbedringer. På 500 m kom ingen under 50 sekunder, men forbløffende mange var veldig nære. Ja, mer enn forbløffende, se bare:
500 m
1.Ivar Fyhn       50,0 p
Alf Paulsen       50,0 p
Einar Hansen      50,0 p
Jacob Sæterhaug   50,0 p
5.Olaf Rustad     50,6 p
Leif O Sættem     50,6 p
7.Johannes Fyhn   50,8 p
8.Johan Sæterhaug 51,4 p
9.Karl Gilberg    52,2 p
10.O Eidem        55,0 p
På 5000 m gikk den etablerte storløperen Martin Sæterhaug på 9.24,0, ei bra tid å sesongdebutere med. Men lillebror Jacob overraska alle ved å slå den og sette pers med over halvminuttet på 9.16,2. Med ett slag var han eliteløper, bare 50 i hele verda hadde gått fortere. Verda hadde fått en ny Sæterhaug. Men hadde han like sterke tenner?
5000 m
1.Jacob Sæterhaug   9.16,2 p
2.Martin Sæterhaug  9.24,0
3.Johan Sæterhaug   9.40,0 p
4.Olaf Rustad       9.47,2 p
5.Leif O Sættem     9.47,8 p
6.Ivar Fyhn         9.56,2 p
7.Johannes Fyhn    10.08,2 p
8.Alf Paulsen      10.10,2 p
9.Karl Gilberg     10.14,8 p
10.O Eiem          10.27,0 p
Einar Hansen brutt
Stevnet blei avslutta med en handikap over 2000 m som Rustad vant på 3.18,4 med forsprang 120 m.

fredag 16. desember 2011

16. desember 1911 - igjen Bjaaland

Olav Bjaaland hadde fått æra av å vera forlaupar i dag. Det tykte han godt om, for i dag skulle dei ut og finne sjølve polen.

Rett etter midnatt dagen før, like etter at dei hadde tatt solhøgda som synte 89º 56' S, hadde han og Hassel og Wisting gått ut for å sirkle han inn. Sidan det no var påvist at dei var 4 kvartmil frå polen, ville dei sirkle inn polpunktet definitivt ved å leggja merkjer i utkanten av ein sirkel på 10 kvartmils radius rundt leirplassen. I staden for å sova, gjekk dei alle tre ut i kvar sin retning halv 3, planta eit flagg då distansen var utløpt, og vende attende ved 9-tida. I mellomtida tok Amundsen og Hanssen solobservasjonar som synte at leiren låg på 89º 54' 30" S, samstundes som lina mellom det lågaste og høgste punktet ga ei meridianretning som dei kunne følgje til polpunktet.

Observasjonsdagbok frå den 16. desember 1911 (ikkje 17. slik det står).
Frå Roald Amundsen, Opdagelsesreiser.
Tidleg på morgonen for hundre år sida i dag bar det av garde. Innsirklingsturen hadde vore siste reis for Bjaalands sin slede, og nyinnlemma i forlauparane sine rekkjer fekk han jobben med å halde strak line i retninga dei hadde funne. Etter han kom Hassel, Hanssen og Wisting mens Amundsen gjekk til slutt for å sjekke at det gjekk riktig føre seg. Det gjaldt om å gå så rakt som mogleg og ikkje vike unna meridianretninga. Og det var ein jobb han kunne klare, meinte Bjaaland. Føret var bra og veret godt, det var ikkje meir enn ganske eksakt ei mil dei skulle gjera.

Distansehjula snurra og gjekk, og ved 11-tida var distansen utgått utan at han hadde fått ein einaste korreks frå sjefen som rusla bak og kontrollerte. Han snudde seg og fekk sjå eit fullstendig snorrett ski- og sledespor attende til den fyrste leirplassen her på polsletta, der sleden hans var etterlatt og reist som eit synleg merkje. Han smilte. Det så ut til å ha gått bra.

Teltet blei reist, og dei gjekk i gang med ei ny observasjonsrekkje. Tilhøva var stadig like gode. No og då trakk eit tynt skylag seg over, men sola var klar og skarp å sjå gjennom det. Dei observerte i seks timars skift kvar time døgnet igjennom. Det var rart å sjå sola i same høgd uansett når på døgnet ein var oppe. Dei var verkjeleg på botnen av verda. Visst hadde det likna meir og meir på dette dess lengre sør dei kom. Men her nede var det ikkje råd å sjå skilnad. Kjensla var underleg. Han lurte på om han nokon gong skulle få oppleve noko slikt att.

Ved midnatt var det teikn til at dei enno var eit stykkje frå polpunktet, så meridianen dei rekna ut i går var nok ikkje heilt riktig. Å følgje han hadde det iallfall ikkje skorta på. Han banna lågt. Vel, så blei det ein tur til i morgon, då. Ikkje han imot det.

torsdag 15. desember 2011

15. desember 1911 - Ivan Pokhitonov

Det var en grå, disig ettermiddag i Teheran. Temperaturen var noen få grader over nullpunktet, og i rennesteinene lå det ekle, brune og slapsete snørester, som generalkonsul Ivan Feodorovitsj Pokhitonov omhyggelig unngikk å tråkke i da han steig ut av kjøretøyet sitt foran de persiske regjeringskontora.

Han hadde et smil på leppene, for kampen han hadde kjempa i årevis var i ferd med å bli kront med seier. Han hadde hatt mye å kjempe mot. At han skulle bli belemra med denne udugelige polske englendervennen i ambassaden hadde vært et avsindig irritasjonsmoment som hadde begrensa aksjonsradiusen hans på det grusomste. Men heldigvis hadde han de der hjemme. Gradvis hadde han klart å få dem over på sin side, og han følte nå at han hadde deres fulle støtte. At han hadde klart å utmanøvrere ambassadøren så ettertrykkelig, den hovne bleien, ga han en djup indre tilfredsstillelse.

Majlis, fra Wikimedia Commons
Disse konstitusjonalistene hadde vært en strek i regninga. Dynastiet hadde lenge vist seg stadig mer mottakelig for russisk innflytelse. Den unge sjahen hadde russisk hofflærer, og den persiske kosakkbrigaden var et nyttig redskap. Men han hadde ikke styring på landet lenger. Parlamentet, Majlis, gjorde stivbeint motstand, og måtte knekkes, ellers kom man ingen vei. Amerikaneren Shuster hadde gitt han noen skrekkopplevelser. Effektiv og besluttsom. Noe helt annet enn disse seindrektige perserne. Han måtte vekk, og det måtte treffes tiltak mot at noe liknende skulle gjenta seg. Alt tyda på at situasjonen var best tjent med å innføre et absolutt monarki igjen, ei ressurskrevende affære.

Verst av alt var denne traktaten med britene fra 1907 som effektivt stengte av halve landet. Men heller ikke der var det helt håpløst nå. Denne Marokko-krisa hadde gitt han mye friere hender i spillet sitt enn han tenkte at han ellers ville hatt, og hvis det kunne lykkes å vikle England inn i en krig mot tyskerne, var mye gjort.

De siste dagene hadde alt gått etter planene. Dagen før hadde den britiske major Stokes forlatt landet, Shusters nestkommanderende, som han hadde ansatt i et eklatant brudd på den russisk-britiske traktaten av 1907. Dagen før det kom det melding om at anslaget mot mulla Muhammad Kazim al-Khorasani var lykkes. Sånt var ekkelt, men høyst påkrevd, for denne høyeste mullahen i Najaf hadde vært i ferd med å reise til Teheran for å erklære jihad mot russerne. Hadde det blitt til det, kunne helvete vært løs for alvor.

For hundre år sida i dag sto han her foran døra til utenriksdepartementet med et papir i diplomatkofferten sin. Hensikten var å presse Majlis til å gi etter slik at man kunne få ei blodløs ordning. Sjøl hadde han ikke mye tru på det, men det var viktig å holde presset ved like iallfall. Ellers kunne man risikere at de blei overmodige. Særlig siden de åpenbart hadde folket bak seg.

Døra gikk opp, og Pokhitonov ba om å få snakke med utenriksministeren. Han fikk beskjed om at det var umulig, for ministeren var ikke til stede. Men han kunne få snakke med sekretæren.

Et minutt etter dukka sekretæren opp. En høy, skjeggete fyr kledd i svart dress med gullbroderier som mønstra han avmålt. Pokhitonov kasta ikke bort tida, men bare overleverte brevet. «Her!»

Sekretæren tok det. Pokhitonov snudde seg ikke og gikk, han ville se hvordan perseren reagerte. Meldinga var kort, og sekretæren oppfatta raskt innholdet. De 4000 russiske soldatene som nå var forlagt i Qazvin 16,5 mil nordvest for Teheran, ville marsjere hvis ikke ultimatumet var oppfylt innen 6 dager. Sekretæren så opp på Pokhitanov igjen med et underlig blikk, et blikk fylt av uro og sorg, men også undring og... var det vemmelse?

Nå vel. Jobben hans var gjort. Han hilste, snudde seg og gikk. Han følte seg helt rolig. Han hadde opptrådt helt korrekt, eller iallfall nesten. Hvem brydde seg forresten om å oppføre seg korrekt overfor disse tilbakestående hedningene? De ville få det som tilkom dem. Han trampa i rennesteinen så det brune snøslapset skvatt og satte seg utålmodig i vogna. Den starta med et rykk og han lente seg tilfreds tilbake i setet. Men hvorfor så han dette blikket til departementssekretæren for seg straks han lukte igjen øya? Vinterkvelden var i ferd med å legge seg. Det var kjølig og guffent. Han fikk en vemmelig følelse i magen, som langsomt spredde seg.

-- -- --

Ikke legg onde planer mot de onde, for den onde høster frukten av sine egne onde gjerninger. Innflytelsen fra onde menn kan overvinnes ved å holde det godes kraft i sinnet og gjøre den til forbildet ditt. Har det noen gang vært en mann som dyrka forbindelser med onde menn uten å angre det når alt kom til stykket?
Gjør godt rett og slett fordi det er godt. Godhet er et virkelig gode, siden til og med onde menn hyller den. Gjør alt som du veit er godt og ingenting som du veit ikke er godt. Ikke gjør noe mot andre som ikke virker godt for deg sjøl.

onsdag 14. desember 2011

14. desember 1911 - Vår alles Roald Amundsen

Flagget planta, 14. desember 1911
Fra Roald Amundsen, Opdagelsesreiser
Innspurten. Alt hadde gått så lett den dagen. Mennene var fulle av krefter, og bikkjene gjorde det de kunne. Kilometerne fløy unna, tross at føret var litt skralt her og der. Over dem kretsa sola, først på en tindrende blå himmel, over den hvite snøen, med det røde teltet i bakgrunnen. Så bak et skydekke. Ved middagstid gjorde de holdt uten å få tatt noen observasjoner, men distansehjula viste 89º 53'. Det siste strekket hadde de tatt i ett. Blei det speida etter noe der framme? En svart prikk kanskje, som skulle vokse seg større og røpe et engelsk flagg? Ja, kanskje det. Men alt var bare hvit, blank vidde, og omsider viste distansehjula at de 7 kvartmilene var til ende. «Holdt!» blei det ropt. Omtrent i kor.

Derfor sto de nå her, for 100 år sida i dag, og folda ut flagget, som smalt i den friske sørøsten, nei, jeg mener nordvesten, eller opps, det spilte visst ikke så mye rolle her. Alle 5 hadde henda på stanga da den blei bora ned i den harde snøen. «Så planter vi deg, du kjære flagg, på sørpolen, og gir sletta som den ligger på navnet Kong Haakon den sjuendes vidde.»

At de ikke sto eksakt på polpunktet var noe de alle var klar over, rimeligvis. Tross alt hadde de jo ikke noe som sto i geostasjonær bane og ga dem posisjonen på nærmeste millimeter. Ved midnatt blei det også tatt en solhøyde som viste at bredda var 89º 56'. Derfor var det også planlagt å sirkle inn leirplassen i en radius på 10 kvartmil (altså 18,5 km) med tre varder der det skulle legges ned en pose med beskjed om leirposisjonen, merka med et stort firkanta flagg av mørkt vindtøy. Meiene blei tatt av sledene her for å bruke dem som stenger til disse flagga.

Her var det også planlagt å gi bikkjene et velfortjent festmåltid, siden antallet skulle reduseres fra 18 til 16 og antall sleder fra 3 til 2. Men Majoren, et av dyra til Wisting, spolerte dette litt da han rømte den 7., samme dag som rekorden til Shackleton blei slått. Han blei aldri sett igjen. Hangla hadde han gjort de siste dagene før, så det kan hende han skjønte hvilken vei det bar. Han hadde jo sett nok de siste par månedene til å kunne trekke sine konklusjoner.

Derfor var det bare Helge som blei ofra denne dagen, ei av de snilleste og flinkeste bikkjene til Hanssen. Men han hadde slitt seg ut og pekte seg klart som den svakeste denne gangen. Hanssen var gladere i Helge enn i noen av de andre bikkjene sine, men visste hva som måtte til. Et hardt slag i skallen, så var det gjort. Ikke lenge etter var det bare tenna og halen som var igjen.

Samtidig, godt og vel 6 grader lengre nord, hadde Scott en av sine bedre dager. Været var godt, mennene hadde blitt mer vant med å klatre i breen med sledene på slep, og den djupe nysnøen hadde begynt å bli grunnere og hardere. Da de slo leir samme dag, oppe i nærmere 700 meters høyde, var det snaut 30 cm ned til hard is, mot det doble kvelden før. Temperaturen lå rundt −10.

tirsdag 13. desember 2011

13. desember 1911 - Bjaaland, og Hanssen, og Uroa

Kan være Uroa. Iallfall er det
ei av bikkjene til Bjaaland.
Fra Nasjonalibiblioteket
– Kva i all verda er det Uroa tefter?
Olav Bjaaland veksla blikk med Roald Amundsen som gjekk ved sida av han i sporet. Dagen før hadde dei slått leir på 89º 30' S, det var prima terreng og føre, pent og stille ver og ganske mildt, 23 kuldegradar, og same veret og føret var det for 100 år sida i dag. Om natta hadde han drøymd så fint, det var ei jente, ei lita ung ei som kom med bevertning og blomar til han, deriblant ei stor raud rose. Han trudde vel ikkje på varsel, men det var no i alle fall ein fin draum, som løfta humøret ikkje så lite. 

Der løfta Uroa hovudet att, sette snuten i veret og snuste, rakt mot sør. Bjaaland og Amundsen veksla blikk att.
– Det skulle no vel aldri...?

Nei, det måtte då vera umogleg. Med den farta dei hadde halde, måtte dei nå målet først. Noko anna var utenkeleg. Eller...? Eller...? Mylius, Ring, Suggen, alle løfta hovudet og tefta, mot sør, mot sør.

Dei slo leir på 89º 45' S etter å ha gått gjennom nokre snøbyger det siste stykket. Det var med litt meir rolege og avmålte rørsler enn vanleg dei gjekk til ro den kvelden, og pratesjuke var ingen av dei. Hanssen hadde ein jobb å gjera. Silkeduken kjendes ikkje noko annleis gjennom hanskane enn kva som helst anna, men fargane var no fagre. Så heldige dei var i Noreg som hadde så fint eit flagg. Ingen land hadde makan. Han surra det til eit par skistavar akkurat som sist. Så var det klart til bruk.

mandag 12. desember 2011

12. desember 1911 - Georg V

Det var steikende hett, selvfølgelig, men han hadde vært ute i tropeforhold før, og det hjalp godt å stå under baldakinene. Han hadde også hatt ti dager i landet å akklimatisere seg på, foruten den 22 dager lange sjøreisa fra Portsmouth, før denne dagen her for hundre år sida i dag, den store dagen. Ved sida av seg hadde han sin kjære May, og foran seg hadde han det kjære imperiet sitt, med nærmere en halv milliard undersåtter, imperiet der sola aldri gikk ned. Den glitrende krona han hadde fått på hodet i dag, nærmere kiloen tung med 6170 finslepne diamanter og en drøss med safirer, smaragder og rubiner, var bare symbolet. Den virkelige juvelen var India. Den måtte passes godt på.

Kong George V overtok som konge og keiser etter faren Edward VII den 6. mai 1910, og da han blei kront i Westminster Abbey den 22. juni 1911, hadde arkitektene, møbelsnekkerne og romanforfatterne for lengst begynt å produsere georgianske hus, møbler og romaner. Han hadde et godt øye til koloniene sine og undersåttene i dem og mente at de svarte blei behandla for dårlig. Derfor hadde han bestemt seg for å bli kront til kaisar-i-hind eller indisk keiser in persona i stedet for in absentia slik som forgjengerne sine. Denne Delhi-durbaren hadde derfor til og med overgått de foregående i prakt og pompøse seremonier. Gatene blei sopt reine for tiggere og den ene rupi-millionen etter den andre gikk med til forberedelsene.

Han kremta. Nå var tida inne til å røpe den store overraskelsen han hadde planlagt. Han visste at ingen kunne nekte han det. Han var tross alt konge og keiser, og om enn kongerolla var nokså konstitusjonell, var ikke keiserrolla like konstitusjonell, og han hadde lov til å stikke nesa si i ting uten å rådspørre parlamentet. Og uansett mente han at en slik gest til det historiske gamle riket sikkert ville bli hilst velkommen av alle parter.

– Vi, George Frederick Ernest Albert, forordner herved at Calcutta skal opphøre å være Indias hovedstad og at hovedstaden skal flyttes hit til Delhi, den gamle keiserbyen.

Og slik blei det. Det blei bygd en helt ny by. George la grunnsteinen sjøl den 15., og de georgianske arkitektene Sir Edwin Lutyens og Sir Herbert Baker la de storslagne planene. Byen blei døpt New Delhi og sto innflyttingsklar i 1931.

Durbaren 1911, fra Wikimedia Commons

søndag 11. desember 2011

11. desember 1911 - Helena Muffly

Helena Muffly, fra
ahundredyearsago.com
Helena Muffly satte seg ned med dagboka si og lurte på hva hun skulle skrive. Det var mandag, ei ny skoleuke hadde begynt på McEwensville High School i McEwensville, Pennsylvania. Skolearbeidet hadde gått treigt, men greit. Bare algebraen bøy på visse problemer som vanlig. Ikke noe spesielt å notere. Hun hadde gjort pliktene sine i fjøset da hun kom hjem, det hadde gått greit unna det også. Hun hadde skifta og fått seg litt å spise. Hun hadde øvd litt på rolla si i julespillet de skulle sette opp den 15., men mente hun kunne den ganske godt nå. Hun hadde gått sammen med Carrie på vei hjem fra skolen og de hadde prata litt hist og pist som vanlig, ikke noe større å snakke om. Lille Jimmie var tidlig hjemme, de hadde ikke så lange dager på barneskolen. Han hadde oppført seg pent til han å være. Været var grått, men mildt og stille, og snøen som kom forrige helg var borte igjen. Det så ut til å bli ei svart jul.

Nei. Hun så opp fra dagboka igjen. Jula nærma seg, og det var mye å gjøre. Best å komme i gang. Hun løfta pennen og skreiv: «Nothing much to write about» og lot det tørke litt før hun klappa boka sammen og gikk ut til mora på kjøkkenet.

10. desember 1911 - Amundsen og Scott

For hundre år sida i dag hadde Amundsen og kompani tilbrakt gårsdagen med å legge det siste depotet sitt. Bikkjene til Hanssen var stadig i god form, så det blei ikke tatt noe fra sleden hans. Men de to andre spanna, særlig Bjaalands, hadde tapt seg, og sledene deres blei nå letta med 100 kg. Nå hadde de forsyninger for en måned på sledene, det skulle holde fint tilbake til depotet på 86º21' hvis de skulle bomme på dette.

Sola var framme rett som det var nå, men det var 28 kuldegrader og en liten bris midt imot som svei godt i frostsåra, prisen for å trosse vinterstormen. Wisting, Hanssen og Amundsen var verst ramma, venstresida av ansiktene var ei eneste sårkake bada i blodvann og materie, og de så ut som de verste slagbrødre og landeveisrøvere som Amundsen sier, som neppe ville blitt gjenkjent av deres aller nærmeste.

Føret var godt, underlaget helt slett med en svak utoverhelling, så det gikk godt unna og de slo leir på 88º41'S.

Stakkars Scott kunne ikke skryte av riktig samme føreforhold. Dagen før hadde de nådd fram til det Shackleton kalte The Gateway, en utstikker av Beardmore-breen som strakte seg ned på barriera mellom tre svære granittsøyler på høyresida og en utløper av Hope-fjellet til venstre. I den djupe snøen hadde ferden vært et mareritt, især for ponniene, som måtte ta turer med å brøyte vei for hverandre, men det hjalp da Edgar Evans satte det siste trugeparet på Snatcher, da fikk han ledelsen mens de andre veksla på å være nr. 2. De sleit hele dagen uten pause og slo leir kl. 8 halvannen kilometer fra breporten. Det var siste turen for Snatcher, Nobby, Snippets, Bones og Jimmy Pigg. Om kvelden blei de skutt og hadde ikke annet igjen å gjøre enn å tjene som hundefor, hvis mennene klarte å holde fingrene av fatet, da.

Bikkjene skulle for lengst vært sendt tilbake, men fikk være med på den første delen av oppstiginga fordi det ikke var annen trekkraft. I motsetning til Shackleton, som rapporterte om blank is, måtte denne også forseres i djup snø. Det var hardt arbeid også på ski, og på det bratteste måtte de ta av seg skia. Sola var framme nå, og mennene svetta i solsteiken. Partiet til Edward Evans, som hadde halt egne sleder lenge, blei hengende etter. Hvilke tre som skulle være med Scott til polen var ennå ikke bestemt, men det så ut til at Edgar Evans, Oates og Wilson lå best an. De slo leir kvart over 9 om kvelden. Da hadde det blåst opp en sur sønnavind, som ga et visst håp om bedre føre de neste dagene.


The Gateway sett fra toppen av Hope-fjellet,
med takk til www.polartrec.com

9. desember 1911 - nok en gang Zapata

– Skal du gå inn først, eller skal jeg?

Delegasjonen hadde tilbrakt dager med å lokalisere Emiliano Zapata, men for hundre år sida i dag sto de foran skjulestedet hans. De hadde fortalt ærendet sitt til vaktene hans, vist fram papirene sine og fått lov til å nærme seg huset. Det hadde lidd litt ut på ettermiddagen, men det var fortsatt godt og varmt denne desembertorsdagen. De tørka svetten fra pannene. Sola skinte fra skyfri himmel.

President Francisco Madero hadde blitt sjokkert da han hørte nyheten om Zapatas Plan de Ayala, som var ei oppfordring til fullt opprør. Han hadde også blitt fortørna da general Augusto Casso Lopez hadde mislykkes i å arrestere den tidligere vennen tross at han hadde omringa Villa de Ayala med 1000 regjeringstropper. Kanskje det var lurest å prøve med noen flere forhandlinger allikevel? Derfor hadde han sendt av sted denne delegasjonen. De var utstyrt med fullmakter og amnestivilkår, og et personlig brev fra presidenten.

Døra gikk opp, og delegasjonen trådte inn, en etter en. Inne i mørket, tvers overfor dem i den andre enden av rommet, satt en mann i en brei stol. Det var Zapata. Ikonet Zapata. Geometrien i rommet og posisjonen til stolen midt på kortveggen fikk han til å virke større enn han egentlig var. Ansiktet virka meisla, som på et bilde av en fremmed gud i det indre av et hedensk tempel. Zapata begynte å snakke.

– Hva vil dere?

– President Francisco Ignacio Madero ber oss om å overbringe hans hjerteligste hilsener. Han har gitt oss fullmakt til å forhandle om de krava De satte fram den 12. november, og er rede til å gi Dem og Deres menn fullt amnesti hvis dere legger ned...

Zapata hadde reist seg i stolen. Blikket hans skøyt lyn. Virkelig elektriske lyn som fløy gjennom lufta og bora seg inn i hjertene til mennene ved døråpningen – eller iallfall kjentes det slik.

– Ut!

Han trakk pistolene. Det klirra i ammunisjonsbeltene som hang over brystet på han.

– Ut! Og si til ese traidor maldido at han har å pakke seg til Havana på flekken, ellers skal jeg, Zapata, personlig sørge for å få han hengt i toppen på ett av de høyeste trea i Alameda Central!

Det blei ikke noen forhandlinger.


Zapata, fra web.eecs.utk.edu/~miturria/

lørdag 10. desember 2011

8. desember 1911 - Scott og Amundsen

For hundre år sida i dag våkna Robert Falcon Scott og sikkert også alle mennene hans håpefulle i de klissblaute soveposene sine, tok på seg det gjennomtrukne tøyet, vassa bort og løfta på den dryppende våte teltfliken for å se om det nå hadde blitt noen bedring i de nitriste værforholda. De blei skuffa. Ute lava det ned med svære, våte snøfiller som før, og det så ut til å bli en fjerde dag værfast på barriera. Det var krise. Ikke bare var det så å si slutt på ponnifôret, de måtte sikkert skyte alle dyra dagen etter uten å ha fått noe drahjelp av dem det siste stykket mot land. Men dagen før hadde mennene også åpna de forsyningene som var beregna for polplatået. Alle planene de hadde lagt og beregna så nøye var i ferd med å sprekke. De slapp teltflikene og vassa tilbake til de klissblaute soveposene sine igjen.

Ved middagstid løya vinden og de satte i gang med å grave ut de nedsnødde sledene og flytte telta, som lå nede i djupe krater av mørkt, bløtt snøslaps. Skydekket sprakk opp ved 4-tida og sola titta fram. Men det varte ikke lenge, og snart lava det ned igjen. Laget med våt nysnø var tjukt og uframkommelig. Det blei gjort tester som viste at fire mann kunne dra en slede med egen kraft hvis de hadde ski på beina. Tok de av seg skia, sank de til knes. Ponnien Nobby blei også testa, men han sank nedi til buken. Bikkjene var det siste håpet.

Mot kvelden frøys det på, sola kom fram og det begynte endelig å se ut til at det kunne gå an å komme seg av gårde neste morgen. De fem overlevende ponniene sto fornøyd i lyet sitt og knaska på de siste fôrrestene i muleposene. De visste ikke hva som venta dem.

For Amundsen og mennene hans begynte dagen med tåke og dårlig sikt, men uten snø og noen større vind, og de hadde mye bedre føre i de 18 kuldegradene. Dagen før hadde det gitt seg helt med de høye skavlene, og lendet var nå slett og fint. Høydemålingene viste fortsatt 3300, så det kunne virke som om de var oppe på toppen allerede. Bikkjene hadde blitt glupske igjen, så skibindinger, pisker, støvler, stavtrinser og sledesurringer måtte voktes nøye, ellers gikk det ned på høykant. Den halve kiloen pemmikan som de blei tildelt om dagen var åpentbart litt i underkant slik Hjalmar Johansen også hadde advart om. Men det var ikke verre enn at de hadde krefter til å gjøre jobben sin, og da var det kanskje riktig beregna av Amundsen tross alt, vekthensynet tatt i betraktning. Kynisk, men riktig.

Utover formiddagen letta tåka, og de kunne se rundt seg for første gang på flere dager, det var som å våkne etter en god lur, gni seg i øya og se seg om, som Amundsen sier. Lyset formelig skar i øya. Rundt middagstid stoppa de opp med sekstanter og kunstige horisonter for om mulig å få tatt en solobservasjon. Det var stadig grått, men når det lysna litt, kunne det anes et lyspunkt i skydekket, og observasjonene viste ei bredde på 88º16' sør, eksakt det samme som bestikket med distansehjula. Det var en lettelse, og Amundsen var nå sikker på at de kunne finne polen også uten solobservasjoner den snaue uka de hadde igjen før målet var nådd.

Utover ettermiddagen bedra det seg stadig, og kjøringa blei en fornøyelse. Kilometer etter kilometer gikk unna. Distansehjulet snurra. Snart viste det 88º23'... og... 88º23'... og 88º24'! De hadde passert rekorden til Shackleton og var lengre sør enn noe menneske hadde vært. Flagget kom opp, tårene spratt fram, hender blei slått i hop og rygger klappa. En skål til Shackleton som var mann nok til å snu i rette tid hadde vært på sin plass, men den blei spart til siden. De slo leir på 88º25'S, gratulerte hverandre en gang til, og gikk til ro for kvelden.

Rekorden slått! 8. desember 1911,
fra Roald Amundsen: Opdagelsesreiser

7. desember 1911 - Enkekeiserinne Longyu

Enkekeiserinne Longyu, eller Yehenara Jingfen som hun var døpt, eller Xiao Ding Jing som de kalte henne da hun blei gift med Aisin-Gioru Zaitian, eller Kwang-Hsu (moderne skrivemåte Guangxu), som de kalte han da han blei keiser, satt med en penn og et papir i handa. Hun skulle utstede sitt første edikt, dagen etter at hun blei innsatt som regent fordi Yuan Shikai ikke ville ha den forrige, Zaifei, andreprins Chun, faren til den lille keiseren. Og det var et reform-edikt, noe hun aldri i verda ville trudd at hun skulle utstede med sine egne hender den gangen 22 år tidligere da hun satt ved Kwang-Hsu-keiserens side som nykront keiserinne.

Det var jo mest for å holde litt kontroll på den reformvillige unge keiseren at tanta hennes, enkekeiserinne og regent Tzu-Hsi (Cixi med moderne skrivemåte), hadde gitt han niesa si til hustru. Akk ja. Siden det hadde mye skjedd, og hun visste det var sant slik hun hadde trudd, og som mange hadde trudd den gangen, at de ikke skulle ridd gjennom den høyeste harmoniens port under bryllupsseremonien den 26. februar 1889. Porten blei ødelagt ved brannen i Den forbudte by den 16. januar, og det hadde ikke vært mulig å bygge den opp igjen i tide. At det ikke var noe godt varsel, var sikkert. Alt som siden hadde skjedd, var bevis nok på det.

Men tross at hun hadde vært tvert imot dem, hadde hun nå begynt å lure på om ikke mye av det som hadde skjedd kunne vært unngått hvis keiseren hadde fått gjennomført reformene sine. Etter nederlaget mot Japan i 1895 hadde keiseren starta et reformprogram for å modernisere landet etter mønster av Meiji-restaurasjonen. Men Tzu-Hsi, som spesielt var betenkt over planene om å gjøre det gamle keiserriket til et konstitusjonelt monarki, hadde forpurra det med et militærkupp, støtta av Yuan Shikai. Keiseren hadde tilbrakt de ti siste åra av det unge livet sitt i husarrest mens enkekeiserinne Tzu-Hsi hadde makta i landet. Han døde bare 37 år gammel av en plutselig uforklarlig sjukdom i 1908, dagen før den gamle enkekeiserinna. Derfor hadde Tzu-Hsi fra sjukesenga si vært i stand til å utnevne den 2 år gamle Pu-Yi til ny keiser. Og derfor var også Yuan Shikai i live i dag. Hadde keiseren overlevd enkekeiserinna, ville han nok ikke hvilt før Yuan hang i galgen for forræderiet sitt.

Hun grunna over Yuan Shikai. Hva var det han egentlig ville? Han hadde vist seg som en trufast tjener hele livet og gjort dynastiet store tjenester. Kuppet i 1898 var jo også for å forsvare monarkiet. Med Beiyang-armeen sin var han en maktfaktor som måtte regnes med, men utenom dette kuppet hadde han aldri til nå vist noe tegn til å misbruke den. Så, for å hjelpe til med å knuse disse opprørerne, hadde han krevd Zaifeis avgang som regent, noe som også var grunnen til at hun satt her nå. Siden det var regenten som hadde avsatt han i 1908 etter ønske fra den avdøde keiseren, var det sjølsagt forståelig. Han hadde gjort en strålende innsats for å slå ned opprøret i Hubei, provinsen der det starta. Men i stedet for å fortsette mot provinshovedstaden for å knuse det en gang for alle, hadde han gått med på opprørernes forslag om våpenhvile den 1., uten å konsultere regenten, og forlenga den to ganger, seinest i dag. Hun undra seg om han fortsatt var lojal i det hele tatt.

Uten Yuan, eller – hun grøssa – med Yuan Shikai på opprørernes side, var det tvilsomt om det var mulig å slå det ned i det hele tatt. 15 provinser hadde erklært seg uavhengige til nå, og Shanghai og Nanking var på opprørernes hender, med sistnevnte som administrasjonssenter. Det var ikke mer enn 20 prosent av keiserdømmets areal, men det var noen av de folkerikeste og mest utbygde delene som hadde falt fra. Det var nok nødvendig å gjøre innrømmelser tross alt. Det var derfor hun satt med dette papiret og denne pennen for 100 år sida i dag. Hun kneip leppene sammen og satte signaturen på papiret. Fra i dag var det ikke lenger dødsstraff for å klippe hårpisken, som Qing-dynastiet hadde påbudt for alle menn i keiserdømmet da det kom til makta i 1644. Så var det gjort, da. Hun kremta misfornøyd, ga papiret fra seg, reiste seg og gikk til kammeret sitt.