29. desember 1911 - Sun Yat Sen

Dr. Sun sto på trappa foran forsamlingshuset i Nanking. Den kinesiske sola skinte på han. Under føttene hadde han kinesisk jord. Ansiktet hans var alvorlig, og røpte ikke med en mine hva han følte og tenkte. Men inne i han hamra hjertet, hamra og hamra.

Bak seg hadde han delegatene fra de forskjellige provinsene som til nå hadde erklært seg uavhengige av keiserdømmet. De hadde nettopp valgt han som provisorisk president i den provisoriske republikken Kina. Det som han hadde arbeida så utrettelig for i så mange år, var endelig, endelig i ferd med å bli virkelighet, sjøl om alt var nokså provisorisk ennå. Skulle det sluttføres, måtte ansvaret legges i rette hender, og hvilke hender var rettere enn hans?

Sun Yat Sen som nyvalgt president,
fra www.absolutechinatours.com

Det var en enkel seremoni de hadde bak seg, det var liksom bare å komme, se og bli valgt. Men det var i grunnen slik han ønska det, dr. Sun Yat-Sen. Orientalsk pomp og prakt var ikke tingen for han. Han var ikke av god familie slik som samtlige av dem som hadde valgt han. Han var en enkel mann av folket, bondesønn, og hadde karra seg til en legeutdannelse i kongeriket Hawaii og kolonien Hong Kong, som begge var prega av britisk, vestlig innflytelse og slapp hvem som helst inn på skolene.

Det eldgamle keiserriket var en skygge av seg sjøl på denne tida, og den ene stormakta etter den andre ga det en på trynet. Etter hvert blei også mindre makter med på leiken, og det var nederlaget i krigen mot pytte-bitte-lilleputtnasjonen Japan i 1895 som snudde livet opp ned for Sun. Indignasjonen og protestene gikk som en flodbølge gjennom landet, og flere hemmelige selskap av intellektuelle, ofte vestorienterte og moderniseringsvillige, intrigerte mot dynastiet. På høstparten 1894 stifta han sitt eget, Xingzhonghui, som gikk til regulært opprør i oktober året etter. Det blei slått ned, og dermed starta Suns 16 år lange eksiltilværelse.

Det var ikke lett i starten, men året etter fikk han uventa god hjelp av regimet han hadde forsøkt å styrte. De 12 dagene han hadde tilbrakt på ambassaden i London, kidnappa av agenter som hadde til keiserlig oppdrag å likvidere han, hadde ryet hans økt fra time til time, og da han slapp ut uskadd til sist, var han en helt med verdensberømmelse. Hver dag av livet sitt etter det hadde han arbeida utrettelig for å felle keiserdømmet, han samla inn penger til opprørerne blant eksilkinesere og andre interesserte, samarbeida med forskjellige hemmelige selskap, blant annet triadene, og forente noen av dem i fellesorganisasjonen Tongmenghui i 1905, foruten at han utarbeida en filosofi for det nye, demokratiske Kina med Lincoln-inspirerte grunnprinsipper: Minzu (folkestyre eller frihet fra utenlandsk undertrykkelse), Minquan (folkemakt eller demokrati) og Minsheng (folkets velferd).

Av de opprøra som dynastiet fikk å slite med i løpet av disse åra, finansierte og organiserte han nærmere halvparten, i alt ti stykker, det siste i april-mai 1911. At ingen var dem var særlig mer vellykka enn forsøket hans på å anlegge en vestlig mustasje, bidro i en viss grad til å svekke ryet hans. Og da revolusjonen endelig kom i gang den 10. oktober, var det mest fordi det tilfeldigvis ikke var noen i Wuchang som kunne slå den ned, ettersom Zhao Erfeng hadde rekvirert styrker derfra mot en annen oppstand i Sichuan. Sun hadde lite med det å gjøre. Men han var lederen av revolusjonsselskapet, han hadde formulert filosofien, og var fortsatt populær. Ingen kunne og ingen ville stille opp mot han i presidentvalget.

Fotografen var ferdig med arbeidet sitt. Forsamlinga av delegater og nyvalgt president løste seg opp og gikk videre til neste punkt på programmet, hva nå enn det var. Dr. Sun arbeida allerede i tankene med de neste skritta sine, som skulle gjøre Kina til en moderne demokratisk stat etter de tre folkeprinsippa hans. Han kunne ikke forestille seg hva som kunne stille seg i veien for det, nå.