6. desember 1911 - Hassel og Scott

Lufta var full av drivende snø, kulingen blåste fra nord, og det var mildt, bare 15-17 kuldegrader. Sikten var så dårlig at han knapt nok så de forreste bikkjene, og de gikk i ukjent terreng, ingen visste hva som lå forut. Men Helmer Hanssen likte det. Han fikk gå i front og brøyte vei for de andre. Ingen kunne gå foran på ski når sikten var slik, for man kunne brase inn i store skavler når som helst og brekke både det ene og det andre. Hanssen hadde hovedkompasset og visste hvordan han skulle håndtere det. Time etter time var været vilt og hvitt, bare med korte opphold. Et kort øyeblikk var sola framme og de fikk bekrefta at han holdt eksakt riktig kurs. Og heldigvis var de oppe på platået nå, terrenget var jamt og flatt uten større hindringer, bare med noen evinnelige skavler som kunne være opp til to meter høye og var tunge å komme over, iallfall uten velt. Men det blei ingen skader verken på sleder eller last, og til kvelden for hundre år sida i dag hadde de unnagjort de vanlige 37 km og målte høyden til 3300 meter, det høyeste til da. De var i rute til å nå 88º dagen etter.

Snøføyke i Antarktis, fra mvfram.blogspot.com

Scott derimot satt fast for andre dag på rad, og hadde en miserabel dag. Nede på barriera lå temperaturen rundt +1, og alt var klissende vått. Folk så ut som de hadde vært i styrtregn når de kom inn i teltet. Telt, vindklær og soveposer var gjennomblaute og vannet sto over teltgulvet. Den våte snøen klatra centimeter for centimeter oppover teltveggene, og både to- og firbeinte begynte å bli desperate. Ved 5-tida om ettermiddagen letta det endelig litt, og de kunne se land på bare 19 kilometers avstand, ikke mer enn en dagsmarsj. Det var for seint å starte for dagen, men hvis været holdt seg slik, kunne de enda komme seg av gårde neste morgen.