22. desember 1911 - Zhao Erfeng

Zhao foran henrettelsen, fra
www.highpeakspureearth.com

Zhao Erfeng svelga tungt. Han visste hva som venta nå. Han skulle betale for alle lidelsene som han hadde påført tibetanere, sichuanere og andre i provinsene der han hadde hatt virket sitt. Lidelser som jeg ikke vil bry meg med å beskrive nærmere, men som du kan lese mer om her, og i dokumentene det henvises videre til der, hvis du ikke har en middag i deg som du er redd for å miste.

Det første tiåret i det 20. århundret hadde vært turbulent i Tibet. Bokseropprøret hadde åpna opp landet for misjonen. I 1903-04 blei landet invadert av en britisk styrke under Francis Younghusband, for å motvirke russisk innflytelse og avklare grensespørsmål. Alle som prøvde å gjøre motstand blei utradert, men på tilbakeveien fikk Younghusband et religiøst syn, antakelig hypnotisert av alle bønnehjula og tempelklokkene, og blei overvelda av en kjærlighet til hele universet som overbeviste han om at alle mennesker var guddommelige i hjertet. I 1905 kom Zhao på banen da han slo ned et blodig opprør mot kinesiske byråkrater og kristne misjonærer i Yunnan. Han blei utnevnt til amban eller stattholder i Tibet i 1908 og holdt i begynnelsen fred med Dalai lama, men snart blei de uenige og året etter jagde han lamaen i landflyktighet. Opprøret som fulgte slo han ned på en måte som ga han tilnavnet Zhao slakteren.

Zhao har faktisk noe av ansvaret for at den kinesiske revolusjonen lyktes, fordi det starta da han tilkalte noen tropper fra Wuchang for å hjelpe til med å slå ned et opprør i Sichuan. Det opprøret hadde også skutt fart, og provinsen erklærte seg uavhengig den 22. november. Zhao ga ikke opp å nedkjempe det, men en måned seinere, for hundre år sida i dag, blei han tatt til fange av opprørerne etter en trefning, og nå skulle han stå til ansvar for gjerningene sine. Henrettelsesmetoden lingchi (klikk på eget ansvar) blei offisielt forbudt i 1905 etter at en fransk bildereportasje året før fløy verden rundt og bekrefta alle fordommer den hadde hatt om orientalsk grusomhet. Den korrekte måten å utføre den på var visstnok å (her anbefaler jeg deg å slutte å lese ettersom resten av artikkelen bare handler om ting som du, i likhet med meg, sannsynligvis helst ville foretrekke å glemme hvis du visste om dem) skjære ut øya først slik at offeret ikke skulle være forberedt på hva som kom etterpå, deretter nesa, øra, tunga, brystvortene, kjønnsorgana, fingrene, og så begynne å skjære (med skjeforma kniver spesialsmidd til formålet) i de mer kjøttfulle delene. Korrekt utført skal ikke offeret miste bevissheten før det er utført 3600 kutt, og hele prosessen skal pågå i et minstemål av 72 timer. For å oppnå det, antar jeg at man er avhengig av å dytte noe i såra etter hvert kutt for at ikke offeret skal forblø for tidlig, og at dette noe sannsynligvis ikke er sterile kompresser. Noe historisk bevis på at prosessen noen gang er utført korrekt til punkt og prikke foreligger imidlertid ikke, og Wikipedia-artikkelen antyder også at det var mulig å oppnå mer barmhjertige varianter, f.eks. ved å bestikke bøddelen.

Uansett var det ikke noen piknik det som Zhao Erfeng var i ferd med å gjennomleve for 100 år sida i dag, og få var de nok heller ikke de som unte han det.