30. desember 1911 - Daisy Phelps

Det hadde vært ei uforglemmelig jul for lille Daisy, som hadde blitt overøst av presanger og kjærlighet fra alle kanter av familien, som var stor, men ikke så stor at de hadde råd til å miste noen. Hun ga den nye bamsen sin en knusende god klem før hun fortsatte å tegne med de nye fargeblyantene sine. Den fæle sjukdommen fra i høst, som doktor Fuller England hadde vært så flink til å kurere, hadde hun nesten glemt allerede.

Men foreldra hennes, Catherine og James Phelps, glemte den nok ikke så fort. Om sommeren, som hadde vært varm, hadde hun vært plaga av magesjuke i lengre tid. Den 2. september, da varmen hadde gitt seg, hadde Cathy fått den første skrekkopplevelsen da dattera presterte å falle i elva Itchen under leik. Men tilsynelatende var hun like god igjen etter et varmt bad og en ettermiddag innpakka i ulltepper.

Så, to uker etter, begynte de å legge merke til at hun var så ustø og stiv i beina. De neste dagene utvikla det seg fort, hun fikk feber, var rødøyd og tydelig utafor, og klaga over vondt i ryggen. Cathy blei redd da dattera ikke klarte å snu seg i senga, og Fuller England blei tilkalt den 21. Men han kunne ikke konstatere noe annet enn en vanlig forkjølelse, forordna et par kapsler med noe febernedsettende og ba mora om å sende bud på han igjen hvis Daisy ikke viste tegn til bedring de neste dagene.

Men Daisy blei ikke bedre, hun blei bare verre, fikk vondt i hele kroppen, særlig i beina, og kunne ikke reise seg fra senga i det hele tatt. Da legen blei tilkalt igjen den 25., lå hun på sida med beina trekt oppunder seg og hodet dreid bakover. Hun skreik høyt da han prøvde å rette ut beina hennes, og begynte også å skrike så snart noen prøvde å reise henne opp i senga. Dessuten hadde hun problemer med å late vannet.

Det bar direkte til sjukehuset, der hun gradvis kom seg på fote igjen under henda til kyndige pleiersker. Snart kunne hun sitte oppreist og røre på beina igjen uten at det gjorde vondt. Men de var nokså svekka, og det var lammelser i den venstre leggen. Med massasje og elektroterapi gikk lammelsene tilbake igjen i løpet av oktober, og Daisy kom hjem igjen fra sjukehuset tidlig i november, svak og bleik, men lykkelig og veldig levende og funksjonsfrisk i motsetning til så mange andre poliopasienter. Lite ante hun at dr. G. Fuller England skreiv en full beretning om tilfellet hennes, og av flere andre i epidemien hennes, i British Medical Journal, som publiserte den for hundre år sida i dag.

Polio eller barnelammelse var den nye pesten, som paradoksalt nok først og fremst ramma miljø med god hygiene. Viruset smitta gjennom avføring og var endemisk i gamle bymiljø med åpne rennesteiner. I slike miljø blei alle infisert i spedbarnsalderen og utvikla immunitet, vanligvis uten å få alvorlige symptomer. Med bedre hygiene blei man utsatt for smitte i mer utvokst alder, og kunne utvikle lammelser som kunne være varige eller ikke, og som førte til døden hvis det spredde seg til lungemuskulaturen. Epidemiene begynte å dukke opp tidlig på 1900-tallet. I 1908 fant Karl Landsteiner polioviruset, og kappløpet om å finne ei effektiv vaksine starta. Halve århundret skulle gå før arbeidet lyktes, og med stadig bedre hygiene blei epidemiene stadig mer alvorlige og kunne omfatte tusener rundt 1950. Det har vært et mål for FN å utrydde sjukdommen. Men tross for at vaksinene nå er effektive og stort sett sikre, er den ennå ikke helt utrydda.