1. desember 1911 - Agvaanluv... nei, jeg gir opp

Mongolias nye keiser, fra Wikimedia Commons

Agvaanluvsantsjoy- dsjindanzanvaantsjig- balsambuu, den åttende jebtsundamba khutuktu, åndelig leder for Khalkha-folket, den folkerikeste stammen i Ytre Mongolia, og bogd gegen, øverste lama i landet, så fornøyd over manuskriptet. Tretten provinser hadde til nå erklært seg uavhengige av det Qing-styrte Kina, og med dette var Ytre Mongolia den fjortende. Papiret han hadde i handa erklærte enkelt nok at Qing-styret var avskaffa, og at han sjøl var hersker i territoriet. Han satte i gang med å underskrive det.



Det hadde gjæra lenge i provinsen. Etter at sølv hadde erstatta kveg som skattepenger på 1860-tallet, hadde de mongolske bøndene blitt stadig fattigere, fordi sølv ikke var å få bortsett fra det de kunne låne av kinesiske kveghandlere til skyhøye renter som de måtte betale med kveg. Snart begynte flokkene å minske og mange hadde ikke nok til livets opphold. Røvertilværelsen blei eneste utvei, og utover på 1900-tallet var røverne mange nok til å utgjøre en mer organisert geriljabevegelse, med kinesiske handelsmenn og byråkrater som hovedmål.

Agvaanluvsantsjoydsjindanzanvaantsjigbalsambuu kom til landet som 5-åring etter at den 13. Dalai Lama hadde anerkjent han i Potala som reinkarnasjon av den 7. jebtsundamba khutuktu. Allerede i småbarnsalderen utvikla han en drøm om å gjenreise det mongolske imperiet til Djengis Khan, eller om ikke annet så iallfall kaste ut kineserne. De første åra hadde han ikke hatt store framgangen, men det snudde seg helt da Qing-dynastiet bestemte seg for å sinifisere provinsen for å gjøre den til en mer effektiv buffer mot russisk ekspansjon, og satte inn en ny guvernør, Sando, som skulle gjennomføre politikken. Tidlig i 1910 var han på plass og satte i gang med å reorganisere administrasjonen, importere kinesiske bønder som skulle bosettes langs grensa, og begynte å opprette en moderne hær med færrest mulig etnisk mongolske rekrutter.

Dette blei ikke tatt godt imot av mongolene, som sendte petisjoner til Peking med klager over at ingen av de mange nye forordningene gjorde noe godt for dem og ønsker om å få fred til å leve etter sine gamle skikker. Agvaanluvsantsjoydsjindanzanvaantsjigbal- sambuu hadde vært sentral i motstanden. I samråd med klanlederne sendte han en delegasjon til St. Petersburg for å be om hjelp. Etter ei eventyrlig reise kom den fram den 15. august og bar fram saka. Russerne gnei seg i henda over muligheten til å øke innflytelsessfæra si, sendte en advarsel til Peking om at de ikke kunne ignorere klagene om massiv innvandring, militær oppbygging og reorganisering, og antyda med vanlig russisk forfinelse at det ville få følger hvis advarselen blei ignorert.

I begynnelsen av oktober begynte det å ankomme russiske kosakksoldater til konsulatet i Urga, eller Ulan Bator som den heter i dag, og de økte i antall utover i måneden. Den 10. brøyt det ut revolusjon i Kina. Den ene provinsen etter den andre erklærte seg uavhengig, og Agvaanluvsantsjoydsjindanzanvaantsjigbalsambuu ga delegasjonen, som var tilbake fra Russland etter ei vel så eventyrlig reise, råd om å gjøre det samme. Noen av de mest framstående klanlederne kom sammen for å danne ei provisorisk regjering, og for hundre år sida i går møtte en delegasjon av klanledere og lamaer opp hos Sando.

En av de mer framstående rulla ut et papir og begynte å lese. Etter noen minutter kom han til poenget. «Derfor har vi bestemt oss for å erklære Ytre Mongolia for uavhengig og innsette bogd gegen Agvaanluvsantsjoydsjindanzanvaantsjigbalsambuu, den åttende jebtsundamba khutuktu, som keiser».

Sando var nedslått. Han hadde tidlig under revolusjonen innsett at situasjonen var uholdbar, og søkt om avskjed, men fikk avslag. Mesteparten av hæren han hadde forsøkt å bygge opp hadde desertert. Det var bare 150 igjen, og siden de ikke hadde fått lønn de siste ukene, var han litt i tvil om lojaliteten deres.

«Det er min feil alt sammen,» erklærte han. «Alt det gale som har skjedd skyldes bare at jeg er en udugelig tosk. Men...» han løfta en finger «...jeg lover å forbedre meg og vil heretter arbeide for at Ytre Mongolia skal få fullt indre sjølstyre. Uavhengighet kan jeg derimot ikke anbefale.»

Delegaten var uberørt. «Vi kommer ikke her for å diskutere,» sa han. «Bare for å overlevere dette budskapet.» Han rulla sammen papiret. «Vi instruerer herved Deres høyt ærede person om å forlate landet før det er gått 24 timer.»

Denne dagen for 100 år sida i dag var Sando og staben hans i sikkerhet på det russiske konsulatet og hæren hans avvæpna og oppløst av kosakkene. Agvaanluvsantsjoyd- sjindanzanvaantsjigbalsambuu gjorde seg omsider ferdig med å underskrive uavhengighetserklæringa og gratulerte de nærværende regjeringsmedlemmene med det fornuftige valget av statsoverhode. Han så fram til ei strålende framtid for det nye keiserdømmet hans.