søndag 15. april 2012

15. april 1912 - Titanic

Legger inn statusoppdateringene mine på Facebook fra i natt her, med noen korreksjoner og tillegg:

03.39 norsk tid (men 23.39 lokal tid): Isfjell rett forut!

03.47: Passasjerene på første klasse henter gratis is til drinkene sine.

04.02: Fem rom forut tar inn vann. Det er også vann i et sjette, men det kan berges. Skipet er konstruert for å holde seg flytende med fire rom oversvømt. Det strømmer inn 7 tonn vann i sekundet. Pumpene kan klare et halvt tonn. Konstruktøren Thomas Andrews forklarer kaptein Edward J. Smith at skipet er fortapt.

04.06: Kaptein Edward J. Smith beordrer livbåtene klargjort, passasjerene opp på dekk og telegrafen til å sende nødsignaler.

04.15: «CQD MGY 41º46'N 50º14'W»

04.23: Mange vil ikke ut av de koselige varme lugarene sine. Det er kuldegrader ute. Noen spiller fotball med isbitene på dekk. Purser Herbert McElroy omringes av damer som vil ha han til å hente juvelene og verdisakene deres fra safen. Men han råder dem til å hente livbelter i stedet. Noen begynner å merke at dekket skråner litt.


04.25: Kapellmester Wallace Hartley og det åtte mann store orkesteret hans har innretta seg i salongen og begynner å spille muntre melodier for å berolige de engstelige passasjerene.

04.42: Andretelegrafist Birdie informerer kapteinen om tilbakemeldinger fra skip som har svart på nødmeldingene. De går sammen til telegrafrommet, der førstetelegrafist Phillips jobber for harde livet.
– Hvilket signal bruker du? spør kapteinen.
CQD.
– Kanskje vi skulle bruke det nye, enklere nødsignalet som er foreslått for den trådløse, foreslår Birdie.
– God idé.
Og Phillips begynner å sende SOS for første gang til sjøs.

04.45: – Kvinner og barn først!
Livbåt nr. 7 låres og de ombordværende begynner å ro vekk.
Skipet heller nærmere 5 grader forover nå, men ennå har ikke alvoret gått opp for mange.
– Skal det liksom være tryggere nede i den jolla der? sier mangemillionær John Jacob Astor IV.

05.05: RMS Carpathia stimer i full fart mot ulykkesstedet. De regner med å være framme ved 4-tida. Konstruktør Thomas Andrews regner ut at det blir nærmere 2 timer for seint. Men innen synsvidde ligger SS Californian, der telegrafisten slo av apparatet kl. 23.30 og gikk til sengs etter krangel med telegrafisten på Titanic. Avstanden er under 20 km. Andrestyrmann Harold Stone på Californian synes det er rart at skipet sender opp så mange raketter. Han rapporterer til kapteinen som ligger på navigasjonsrommet og benytter sjansen til å ta seg en sjelden hvil nå som skipet må ligge på grunn av isen. Jaså, de skyter opp raketter, ja ja. Takk for rapporten. Han legger seg til å sove igjen. Men Stone synes nå det er merkelig at de skulle ligge der og stadig skyte opp raketter hvis det ikke er noen grunn til det. Vel, vel.

05.15: Bare tre kjelerom er tørre nå, men mannskapet der jobber rutinemessig med å holde dampen oppe for å skaffe kraft til det elektriske anlegget. Maskinistene viser ingen tegn til å ville forlate postene sine og tar det som ei vanlig arbeidsøkt.

Seks av de 20 livbåtene er satt på sjøen, alle med passasjerer fra første klasse eller mannskaper. Bare tre av dem er mer enn halvfulle. Etter hvert begynner noen av tredjeklassespassasjerene å finne veien til båtdekket. Det store skipet er litt av en labyrint.

05.28: – Kvinner og barn først!
Femtestyrmann Harold Godfrey Lowe synes det er noe mistenkelig med ei av damene i livbåt nr. 14. Det er noe underlig maskulint med framtoningen under skjørtene. Aha! Han trekker fram revolveren.
– Ut!
Den unge mannen bønnfaller om nåde. Lowe skifter taktikk. Han ber mannen om å oppføre seg som en gentleman foran damene. Og han adlyder. Men den unge italieneren som sitter med senka hode et annet sted i båten, omgitt av duftende kvinnekropper på alle kanter, ytrer ikke et ord.

Samtidig åpnes brønndekket der de fleste tredjeklassespassasjerene har oppholdt seg, og kvinner og barn inviteres med opp til båtdekket.

05.33: 16 år gamle Karen Marie Abelseth får beskjed om å bli med til båtene, men vil ikke gå fra Olaus, Peter og Sigurd, som hun har vært sammen med siden de seilte fra Ålesund.
Sigurd Moen trøster: – Berre ver ved godt mot. Det går nok bra.

05.38: Karen Marie står og venter ved livbåt 16 mens Lowe har store problemer med nr. 14. En av taljeløperne henger seg opp og båten blir hengende på skrå. En matros i akterenden tar fram en kniv og skjærer av tauet. Båten treffer vannet med et kraftig plask, men kantrer ikke.

Så er det Karen Maries tur. Hun er livredd, og er sistemann om bord i båten før den låres. Heldigvis går det mye glattere.

05.55: Telegrafisten sender: «Maskinrommet fullt opp til kjelene». Det er den siste forståelige meldinga, siden strømforsyninga etter dette begynner å svikte.

Baugen står nå under vann, og til og med John Jacob Astor IV begynner å mistenke at det kan være lurt å bevege seg mot livbåtene. Sammen med den unge Madeleine og den trofaste airedaleterrieren Kitty møter han opp ved livbåt 4, der andrestyrmann Charles Lightoller har kommandoen. Han slipper Madeleine om bord, og John spør om han kan være med, siden den unge kona hans er ventendes. Men Lightoller er blant de kompromissløse, og ber han vente til alle kvinner er redda. Astor sier bare kort farvel til Madeleine og spør om nummeret på båten. Så stiller han seg til å vente. Kitty sitter ved føttene hans.

06.07: Kaptein Smith kikker inn til telegrafrommet like bak brua og sier takk for innsatsen. – Dere har gjort plikta deres, gutter. Dere kan ikke utrette mer nå. Kom dere ut. Nå får enhver klare seg sjøl.

Kaptein E.J. Smith går til brua der han blir stående. Nede i røykerommet på første klasse sitter konstruktøren Thomas Andrews og damper på en sigar. Redningsvesten ligger på bordet foran han. Ingen spør om han ikke skal om bord i en av båtene.

Orkesteret har flytta seg fra hovedsalongen til foajeen på A-dekk og derfra til gymnastikksalen på båtdekket. Det siste alle i livbåtene og de som ennå var om bord hører til dem var (mest sannsynlig) den glade valsen Songe d'Automne.

Skorsteinene begynner nå å bikke faretruenede forover og propellene kommer til syne over den blikkstille havflata. Panikken begynner å bryte ut om bord. Det er ennå et par sammenleggbare livbåter igjen.



06.24: Etter å ha tatt farvel med jentene har sambygdingene fra Ørskog i Sunnmøre, Olaus Abelseth, Peter Sjøholt og Sigurd Moen, venta på båtdekket for å se om det var en mulighet for å redde seg. De siste minuttene har dekket begynt å skråne veldig. Den forreste skorsteinen velter og faller med et kjempeplask i sjøen. De kan ikke vente mer, og Olaus, som er den eneste svømmedyktige av dem, griper de to andre i armen og de kaster seg ut i det iskalde vannet.

Nå står skipet i 45 graders vinkel og orkesteret klarer ikke å holde balansen lenger. Musikken forstummer og det eneste som høres er skrekkslagne rop og brak av ting som glir nedover dekket og knuses om bord. Det elektriske lyset blinker og slokner, og stjernene som speiler seg i havblikket er alt som lyser opp den måneløse natta.

06.42: I båt 16 sitter Karen Marie Abelseth og ser det stolte skipet brekke i to på midten og raskt synke mens de hundrer som er igjen om bord enten hopper ned i det iskalde vannet eller går til grunne i de varme romma der de har oppholdt seg i håp om at mannskapet skulle klare å reparere skadene. Hun er så skjelven at hun må holde seg fast i ei dame ved sida av seg, ellers er hun redd for at hun skal dette ut av båten. Skrika fra folk som lå i vannet i varierende grad av fortvilelse skulle henge fast i minnet hennes resten av livet.

Olaus Abelseth kommer borti ei livbåttalje når han hopper ut og blir hengende fast. Han må slippe kameratene for å vikle seg ut. Han kaver seg fri og ser etter dem, men de er borte og han ser dem aldri igjen. Han får nok med å kjempe for sitt eget liv nå. Det er tett av folk i vannet. De klamrer seg fast til vrakgods og alt annet som flyter. En svær og tung mannsperson henger seg rundt halsen til Olaus så han knapt får puste. Han skriker til mannen at han skal slippe, men han klamrer seg fast. Dønningen fra skipet som går ned løsner grepet så Olaus kan svømme videre. Snart er det en annen som holder seg fast i føttene hans, men han klarer å vri seg fri.

Etter 20 minutter når han fram til klappbåt A, som bare delvis er klargjort. Den er halvfull av vann.
– Ikke slipp han om bord, han kommer til å senke oss, er det noen som mumler.
Men de gjør ikke motstand når han klatrer over ripa, utkjørt. Dønningene driver båten raskt ut av rekkevidde for de druknende.

07.00: Mange av livbåtene er halvfulle, og om bord diskuteres det om de skal snu og ta opp flere. De fleste kommer til at det er for farlig, de vil bli dratt ned av de druknende. Men Harold Lowe tar initiativ på egen hånd og overfører de 55 han har i båten sin til tre andre. Ingen av damene har lyst til å klatre over til en annen båt i mørket og kulda, mens italieneren antakelig er glad til. Klokka 3 (altså lokal tid) kan Lowe og de 7 andre roerne sette kursen mot havaristedet igjen. Men nå har de fortvilte ropa stilna for det meste. De ror etter de ropa de kan høre, men det er vanskelig å styre etter lyden blant alt vrakgodset, og de klarer bare å plukke opp fire stykker, den ene så forkommen at han stryker med kort etter.

07:35: I klappbåt A der Olaus Abelseth har redda seg om bord, er de opprinnelig 30 mann. Men båten tar stadig inn iskaldt vann og den ene etter den andre av passasjerene bukker under for kulda. Carpathia ankommer endelig den telegraferte posisjonen klokka 3:35 (lokal tid), men bruker litt tid på å leite opp livbåtene og begynner ikke å ta opp overlevende før 35 minutter etterpå. Når de endelig finner klappbåten til Olaus ved 7-tida, altså 3 timer etter, er han en av de få overlevende der. Tjue minutters svømmetur i isvann i tillegg til fire og en halv time sittende i en båt som var halvt nedsenka i det samme isvannet – det må ha vært godt stoff i Olaus Abelseth. Men også han hadde fått seg minner som skulle plage han resten av livet.
Isfjell rett forut! Hundre år sida i dette sekund.

mandag 9. april 2012

9. april 1912 - David Blair

For hundre år sidan i dag gjekk David Blair ned gangbrua frå Titanic med ein vadsekk over skulderen, fly forbanna. Skipet skulle segle ut på den første turen sin i morgon, og han skulle ikkje vera med! Fordømt! Han hadde mønstra på som andrestyrmann i Belfast og vore med på testane. Men i siste augeblink hadde rederiet sett seg føre at dei trengte erfaringa til Henry Wilde, overstyrmann på systerskipet Olympic, som låg i dokk for reparasjonar. Dermed overtok han som overstyrmann mens den opprinnelege, William Murdoch, rykka ned til førstestyrmann og Charles Lightoller, den opprinnelege førstestyrmannen måtte overta Blair sin plass som andrestyrmann.

Dei flinke gutane i rederiet hadde så sett det som utilbørleg å la Blair, som hadde segla med White Star i mange år, rykkje heilt ned til tredjestyrmann, så dei hadde lovt han hyre på ein annen båt i staden. Harumph! Visste dei ikkje at han gladeleg skulle segla som tredjestyrmann på dette vidunderlege tekniske meisterverket? Han hadde tilbrakt 3 timar med å vise kona og systera rundt, tidlegare på dagen. Teknikarane var enno i full sving med å leggje dei siste teppa i dei praktfulle salane. Ergerleg trampa han dei siste trinna og satte foten på landjorda att.

Samstundes satt John Jacob Astor IV og den siste erobringa hans, den 18 år gamle og smellvakre Madeleine, på ein kafé i Paris. Ikkje ein fortauskafé, for det var grått og surt og kaldt ute, dei var i utkanten av ein kraftig storm som hadde blåst opp i Nordsjøen, men iallfall på ein kafé og naut eit par croissantar til kaffen. Dei hadde hatt ei vidunderleg bryllaupsreise i Egypt med pyramidar, sfinksar og det heile, og hadde så tilbrakt dei siste dagane her i det romantiske Paris, som riktignok hadde vore kaldare enn vanleg for årstida. Bare eit par dagar til no, så skulle dei til Cherbourg der dei skulle ta ein førsteklasses nybygd atlantarhavsdampar heim.

Han ergra seg litt, for han hadde fått eit telegram fra Tesla att, som ba om pengar. Han var ikkje sikker på om han trudde så veldig på det serbiske vidunderet lenger. Kanskje var desse turbinane ein smule effektivare enn dei vanlege. Men dei måtte da vera atskillig kostbarare å byggje. Ja ja, han fekk vel ta ein tur innom når dei var attende, så fekk vi sjå. Kanskje kunne dei saman skyte skovlturbinane eit skot for baugen. Ikkje godt å veta.

Atlantic Hotel i Southampton sat Karen Marie Abelseth og gledde og grua seg til morgondagen. Sekstenåringen hadde allereie ei lang reise bak seg, men ei enda lengre foran seg. Ho hadde segla frå Ålesund klokka 2 om ettermiddagen den 5. saman med dei fem andre emigrantane ho var i følge med på hurtigruteskipet Erling Jarl. På føremiddagen den 6. kom dei til Festningskaien i Bergen der dei kunne gå rett over på Irma, englandsbåten til Bergenske Dambskibsselskab, som brukte to dagar til Newcastle. Frå den streikeramma kolbyen tok dei så ekspressen til Southampton, på ein tredjeklasseskupé som hadde plass til alle seks. Sidan skulle ho vera med Olaus frå nabogården til Dakota der systera Anne Marie skulle hente ho til farmen sin i Inglewood, California, sidan ho trengde påliteleg arbeidshjelp.

På Atlantic Hotel var dei innkvartert saman med ein heil del andre emigrantar. Dei hadde lege over sidan i går kveld då dei kom med toget, og fått tid til å sjå seg om. På hamna låg skipet dei skulle med. For eit kjempeskip! Kvar av dei fire skorsteinane aleine var høgare enn noko byggverk ho hadde sett. Den svarte silhuetten i den grå, sure aprildagen såg reint trugande ut. Men det blei sagt at det var heilt trygt. Kunne ikkje synke. På grunn av streiken var det heller ikkje nokon annan leilegheit. Så det var kanskje like greitt.

David Blair var i ferd med å gå til sengs for dagen i huset sitt i Southampton då han kjende noko i lomma. Ein nøkkel. Opps, den høyrde visst heime i utkikkstårnet. Kunne dei få fatt i kikkerten når dei ikkje hadde den nøkkelen? Kikkerten som dei kunne sjå isfjell med på god avstand i stille, stjerneklare aprilnetter? Hm, kanskje han burde prøve å levere han før dei seilte ved middagstid neste morgon. Men var det så farleg, då? Dette skipet var jo så sikkert, så sikkert. Nei, dei kunne ha det så godt, tenkte han vel. God natt.

søndag 1. april 2012

1. april 1912 - nei, dette er siste gang

Til enka mi,

Kjæreste elskling – vi er virkelig ute å kjøre og jeg er slett ikke sikker på at vi kan klare oss – I den korte lunsjpausen vår benytter jeg den lille varmen vi har til å skrive brev for det tilfellet at vi skulle gå til grunne her – det første går naturligvis til deg som jeg oftest har i tankene enten jeg drømmer eller våker – hvis det skulle skje noe med meg, vil jeg at du skal vite hvor mye du har betydd for meg og at jeg har vakre minner med meg når jeg drar herfra.

Jeg vil også at du skal vite de følgende kjensgjerningene hvis det kan være noen trøst – at jeg ikke vil komme til å lide, men vil forlate denne verden rett fra seletøyet og full av helse og kraft – dette er allerede bestemt; når forsyningene tar slutt, stopper vi rett og slett der vi er, godt innen rekkevidde av et annet depot.

Derfor må du ikke fantasere om noen stor tragedie – vi er naturligvis bekymra, som vi har vært i flere uker, men vi er i ypperlig fysisk form og apetitten vår gjør opp for eventuelle plager. Kulda er bitende og stundom forargerlig, men igjen, den varme maten som driver den bort er så vidunderlig at vi aldri ville vært den foruten.


Det har gått en god del nedover med oss siden jeg skreiv det ovenstående. Stakkars Titus Oates er borte – det sto dårlig til med han – vi andre holder det gående og innbiller oss at vi har en sjanse til å komme fram, men det kalde været gir seg aldri – vi er nå bare 32 km fra et depot, men vi har lite mat og brensel.

Vel, kjære deg, jeg håper og trur at du ikke vil miste besinnelsen, jeg er sikker på det – gutten vil være trøsta di. Jeg har gleda meg til å hjelpe deg med å oppdra han, men det føles tilfredsstillende å vite at han er i trygge hender hos deg. Jeg trur både han og du vil bli sørga spesielt for av landet som vi tross alt har gitt livet for i noe i retning av en slik ånd som kan være et eksempel for andre – jeg skriver noen brev i anledning av dette i slutten av boka etter dette brevet. Vil du sende dem til de forskjellige adressatene?

Jeg må skrive et lite brev til gutten hvis jeg får tid, noe som han kan få lese når han vokser opp – kjæreste, du veit at jeg ikke er tilhenger av noe sånt sentimentalt møl om å gifte seg om igjen – når den rette mannen kommer og vil hjelpe deg i livet, skal du bli ditt vanlige glade jeg igjen.

Jeg håper at jeg skal bli et godt minne, slutten er absolutt ikke noe du skal skamme deg over og jeg forestiller meg at gutten vil få en god start med et opphav han kan være stolt av. Kjære, det er ikke lett å skrive på grunn av kulda – 40 graders kulde og bare teltet som gir oss ly.

Du veit at jeg har elska deg, du veit at jeg alltid må ha hatt deg i tankene og herren hjelpe meg du skal vite at det absolutt verste aspektet av denne situasjonen er tanken på at jeg ikke skal se deg igjen. Vi må se det uunngåelige i øya – du nøda meg til å bli leder for dette partiet og jeg veit du tenkte at det ville bli farlig – har jeg ikke gjort mitt hele veien, hva?

Gud velsigne deg min egen kjære, jeg skal prøve å skrive mer siden — jeg fortsetter på baksidene.


Siden jeg skreiv det ovenstående har vi slått leir på ikke over 18 km fra depotet vårt med ett varmt måltid og to dagers kald mat å gå på, og vi burde klart det, men vi har blitt holdt igjen i fire dager av en fryktelig storm – jeg trur den beste sjansen vår har gått fra oss. Vi har beslutta å ikke ta livet av oss og heller slåss for å nå det depotet, men den kampen gir en smertefri slutt, så du må ikke være redd for oss.

Jeg har skrivi brev på forskjellige sider av denne boka – klarer du å få dem sendt? Du skjønner at jeg er engstelig for din og guttens framtid – få gutten interessert i naturfag hvis du kan, det er bedre enn sport – noen skoler oppmuntrer til det – jeg veit at du vil ha han ute i friluft – prøv å få han til å tru på en gud, det er trøst i det.

Å min kjære, for noen drømmer jeg har hatt om framtida hans og allikevel, jenta mi, jeg veit at du ikke vil miste besinnelsen – de vil finne bildet av deg og gutten på brystet mitt og det ene i det lille røde marokin-etuiet jeg fikk av lady Baxter. Det er en bit av unionens flagg som jeg satte opp på sørpolen i den private vadsekken min sammen med Amundsens svarte flagg og andre småting – gi en liten bit av unionsflagget til kongen og en liten bit til dronning Alexandra, og behold resten som et trofé!

Så masse, masse jeg kunne fortalt deg om denne turen. Så mye bedre det har vært enn å dovne seg hjemme i stua – tenk på alle historiene du har å fortelle gutten, men åh, for en pris å betale – å nektes synet av det kjære, kjære ansiktet ditt.

Kjære, du vil være god mot den gamle mora mi. Jeg skriver noen linjer til henne i denne boka. Hold deg inne med Ettie og de andre – å, du vil nok ikke vise deg svak i verdens påsyn – husk bare å ikke være for stolt til å ta i mot hjelp, for guttens skyld – han bør få ei god karriere og utrette noe i verden.

Jeg rekker ikke å skrive til sir Clements – si han at jeg hadde høye tanker om han og aldri har vært lei for at han ga meg kommandoen over Discovery.