31. mars 1912 - Scott for siste gang

Han aner ikke hvilken dato det er. Kanskje er det den 31., og i så fall er det palmesøndag. Hvis det er palmesøndag, skal han holde preken, som kaptein og leder av ekspedisjonen. Men det er ikke noen å holde preken for. De to andre ligger livløse i soveposene sine. Sjøl har han knapt nok krefter til å krafse til seg noe fra snøgryta.

Sannsynligvis er det ikke den 31. Det kan være den 5. eller til og med den 10., det er avhengig av hvor mye vann de fikk i seg. Jeg gjetter at det mest sannsynlig er den 5., men det kan like gjerne være den 31., vi vil aldri få vite det.

Han trudde ikke at han skulle skrive noe mer i dagboka. Men nå slenger han ut den en gang så sterke armen, griper tak i blyanten og boka, åpner den og kroter ned med ustø hand:
«Siste Notat
For Guds skyld sørg for våre etterlatte»

Så legger han dagboka i lærposen sammen med de andre bøkene og dytter posen innunder soveposen sin før han åpner soveposen og jakka han har på seg, legger armen rundt liket av bestevennen Wilson og venter på at frosten skal gjøre sitt.

For hundre år sida i dag ankom Terra Nova til Akaroa lengst sør på New Zealand og kunne fortelle til mengdevis av vitebegjærlige at det siste de hadde hørt fra Scott var at han den 4. januar var observert på 87º 32' sør i god fart mot polen, av Teddy Evans, William Lashly og Tom Crean, som blei sendt hjem den dagen.

Dagen før hadde Atkinson og Keohane gjort vendereis etter å ha brukt 4 av de 18 dagsrasjonene de hadde med seg. Atkinson hadde med sine egne ord «blitt moralsk overbevist om at polpartiet hadde gått til grunne». Ifølge notatene deres var det nå 25 kuldegrader og vinden hadde økt til en laber bris. Men Atkinson hadde ikke fått sove ei eneste natt og både soveposene og klærne var i dårlig forfatning. Å fortsette ville vært uansvarlig. Uansett ville de ikke hatt mulighet til å komme lengre sør enn ca. 78º 50' S slik de var utstyrt.

I Belfast var verdens største skip nå endelig ferdig utrusta og kaptein Edward J. Smith var på plass for å overta kommandoen og seile henne til Southampton der hun skulle starte jomfruturen over Atlanteren.

I Dublin marsjerte 100.000 arrige irer for home rule.

Abdul Baha var på vei til USA, og foreleste om at alt det skapte var underlagt forandring. «Alle som er unge vil bli gamle,» sa han, «ethvert ungtre blir et gammelt tre, og alt gammelt vil brytes ned og gå til grunne. På samme måte har hver av religionene i verden en gang vært årsak til framgang, men alle har blitt som et gammelt tre, uten sannhet. Folk i denne tidsalderen håper at disse trærne igjen vil blomstre og bære frukt, men dette er umulig.»

Heldigvis var denne tidsalderen prega av det nye og unge, som gir håp, og Abdul Baha var på vei til den nye verden for å dele noe av dette håpet med den.

Det sjuende nummeret av Heimen for 1912 kom ut, med en hovedartikkel av Hulda Garborg om norsk husbunad.

I Lawrence, Kansas blei det lokale gymnaset utsatt for ei bisarr ulykke.

I New York forteller avisa at advokat Lucille Pugh fikk et oppdrag. En større del av spalteplassen brukes til å beskrive klesdrakta til advokaten.

I Salt Lake City blei ei gruppe frimurere fotografert i fullt utstyr.