Away, haul away, haul away Joe!
Oh, once I courted an Irish girl, and she was fat and lazy.
Away, haul away, haul away Joe!
But now I'm courtin a yellow girl, she drives me almost crazy.
Away, haul away, haul away Joe!
Arbeidet hadde vært mer anstrengende enn noen gang disse siste par dagene, og det var hadde blitt viktigere å finne sanger som passa til rytmen de trengte. Det fikk ikke hjelpe om de var litt drøye, Bill, du fikk unnskylde. De andre hadde jo noen års fartstid i marinen.
I dag var det heldigvis mildere i været, bare 29 grader, og det kjentes godt, ikke minst fordi sola var framme igjen. Men situasjonen var fortsatt kritisk. Inntil de kom til det midtre barrieredepotet den 1., var de egentlig i god rute i forhold til å være hjemme på Cape Evans igjen rundt høstjevndøgn. Men der fant de igjen ei halvtom parafinkanne. Og Oates viste fram resultatet etter fire dagers marsj i temperaturer rundt 40 grader. Ti pene små tær med svarte, stygge frostblemmer på. Det var ikke annet å gjøre med dem enn å holde dem så varme som mulig. Halvannen time tok det hver morgen å pakke dem inn i det de hadde av fottøy.
I går hadde de vært utslitt etter 7 og en kvart kilometers marsj på helt umulig føre, og for 100 år sida i dag måtte de gi seg etter 5 og en halv. De befant seg på 81º 19,5' S, og enkel matematikk tilsa at de var pent nødt til å sette opp tempoet hvis de skulle klare de 68 kilometerne til neste depot med de 7 dagsrasjonene de hadde på sleden nå. Problemet var at de ikke hadde brensel til mer enn 3-4 dagers normalt forbruk, og hvordan skulle de klare 10 kilometer om dagen når de ikke fikk nok å drikke? Bowers og Wilson hadde sin fulle hyre nå med å holde motet oppe hos de to andre. Mista de trua, mista de alt.
Samme ettermiddag kom Apsley Cherry-Garrard og Dimitr Gerov endelig fram til «One Ton Depot» på 79º 29' S etter ei ukes ferd fra Hut Point med to hundespann (dvs. gjennomsnittlig 27 km om dagen). De lasta av de ekstra forsyningene de hadde tatt med. Og satte seg til å vente, fornøyd over at de rakk å etterfylle depotet i tide før Scott kom. Hos dem var det faktisk kaldere, 31 grader, og det gikk på til 37 mot kvelden.
Rundt dem var det ikke annet enn flat, frossen ødemark. Ingen posttjeneste, ingen telefon, radiokommunikasjonen var bare i sin spedeste barndom og krevde anlegg som fylte hele rom og rikelig elektrisk kraft. Så snart noe var ute av syne, var det også over informasjonshorisonten. Gerov hadde ingen anelse om at hjemlandet hans sto på nippet til å gå til krig mot det ottomanske imperiet. De første grensetrefningene hadde allerede skjedd. Og ingen av dem kunne vite at de ville gjort lurt i å sette kursen sørover i full fart? På 5 dager ville de gitt Scott og mannskapet hans den opplevelsen av å høre hundeglam som de lengta sånn etter. De hadde nå forsyninger igjen for 17 dager og hadde 10 å gå på under forutsetning at tilbaketuren ikke tok lengre tid.
Ved 9-tida gikk sola ned, det var ikke sommer lenger. Og de to reisekameratene gikk til ro for kvelden.
 |
| Solnedgang i vest sett fra Hut Point, av Edward A. Wilson |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar