16. mars 1912 - Lawrence Oates igjen

Ah, han var våken.
Han stirra inn i et speil.
Speilet lå i handa til Birdie Bowers, som holdt det over den åpne munnen hans for å se om det dogga.
Det dogga ikke.
Han hadde våkna. Birdie smilte, og han smilte tilbake. Det var iallfall ikke vondt, å smile.
Men han hadde håpa at han ikke skulle våkne nå.

Dagen før hadde han bedt dem om å få være igjen da de stoppa for lunsj, bare han og soveposen. Det blei enstemmig avslått. Men han hadde ikke vært noe til hjelp siden tirsdag den 12., han var bare drass. Og da temperaturen gikk ned i 42 grader med sur vind forrige dagen, fikk han det i foten igjen. De siste kilometerne de hadde gått etter gårsdagens lunsj i den skarpe nordavinden var verre enn han hadde forestilt seg at noe kunne være. De lå på 79º 50' S. Å tenke seg en dag til på samme måten, nei, det kunne han ikke. Og hvordan skulle kameratene klare å tilbakelegge de 39 kilometerne til depotet på de tolv dagsrasjonene som var igjen med han på slep? En færre å dele dem på kunne bli det som berga dem.

Kvelden før hadde han gitt Bill dagboka si. – Ta den med hjem til mor, hadde han sagt. – Og si til henne at jeg aldri har elska noen anna kvinne.

Vinden hadde økt i løpet av natta, og ute falt snøen tett. Han satte seg opp, krøyp ut av posen og begynte å fumle med fotklutene. Birdie satt og rørte i pemmikangryta. Skulle han ha? Han rista på hodet.

– Jeg skal bare ut, det kan ta litt tid.

Som gentlemen hadde de selvfølgelig alltid gjort sitt fornødne utafor teltet uansett vær. Så kommentaren var jo så tilforlatelig som den kunne få blitt. Men han var gjennomskua.

– Ikke gjør det, Soldier!
Leppene til Bowers dirra. Oates så bort på Scott, som senka blikket. Wilson bare rista langsomt på hodet.

Han hadde den vel ikke i tankene, depotturen i mars året før da de hadde planlagt å legge Ettonnsdepotet på 80 graders bredde, da Scott snudde ved 79º 29' for å prøve å redde ponniene, og da han hadde sagt til han «Dette skal du komme til å angre». Fem av de seks ponniene strøyk med allikevel. Nei, han hadde vel ikke den depotturen i tankene. Men de var nord for 80 grader nå.

Han snudde seg og krøyp ut av teltet. Wilson reiste seg for å stoppe han, men blei feid vekk. Ute traff vinterstormens krefter han som et hammerslag. Men han heiste seg opp og stavra rett øst- eller vestover ut i det ulende, fiendtlige infernoet uten annet enn sokker og kluter på føttene, støvla hadde han satt igjen. Ingen kom ut av teltet for å stoppe han, og ganske fort var det ute av syne i snødrevet. Kulda seiv inn i kroppen og den var vond, men snart kom det han hadde venta på, han blei så behagelig nummen og følelsesløs over det hele. Han falt på kne, og reiste seg ikke igjen.

Snøstormen fortsatte resten av dagen, og de tre overlevende øda bort mye av den sjansen Oates hadde gitt dem ved å holde seg i teltet. Mens de to gjenlevende mennene hans gjorde sitt beste for å holde humøret og pågangsmotet oppe, hadde Scott begynt å skrive avskjedsbrev. For er det ikke midt i mars? For 100 år sida i dag skreiv han dette.

Dagen før var Cherry-Garrard og Gerov tilbake på Hut Point etter å ha tilbakelagt de 190 kilometerne fra ettonnsdepotet på 5 dager med bikkjespanna sine. De hadde begynt å bli urolige i leiren og planla en ny unnsettingsekspedisjon.