Ae fareweel, alas, for ever!
Deep in heart-wrung tears I’ll pledge thee,
Warring sighs and groans I’ll wage thee!
Who shall say that Fortune grieves him
While the star of hope she leaves him?
Me, nae cheerfu’ twinkle lights me,
Dark despair around benights me...»
Henry Robertson Bowers rista på hodet. – Nay, let us sing aught merrier, gentlemen!
Edward Adrian Wilson stemte i, han orka knapt nok svinge armen i takten nå:
«As I sat on a sunny bank,
As I sat on a sunny bank,
As I sat on a sunny bank,
On Christmas Day all in the morning.
I saw three ships come sailing home,
I saw three ships come sailing home,
I saw three ships come sailing home.
On Christmas Day all in the morning.»
Robert Falcon Scott sang med så langt han kunne. Men til og med sangen tok på kreftene nå, og etter hvert blei det stille. Han tok en neve snø fra gryta, klemte den sammen i den nakne handa og begynte å tygge på den. Snø var det eneste de hadde fått i seg ei hel uke nå, og sjøl om de fortsatt lytta etter bikkjer av og til, måtte de innse at de var fortapte, at ingen ville komme og hjelpe dem.
Han tok fram dagboka igjen. Han hadde ikke skrivi noe i den på flere dager, han hadde konsentrert seg om å skrive avskjedsbrev. Det hadde vært en tung, men viktig jobb. Men nå kom han ikke på flere å skrive til.
Hvilken dato kunne det være i dag? Han gjetta på den 29., og førte det inn. Så skreiv han, fortsatt med stø, om enn litt sleivete skrift: «Siden den 21. har vi hatt en konstant storm fra vest-sørvest og sørvest. Vi hadde brensel til å lage to kopper te til manns og knapt nok mat for to dager den 20. Hver dag har vi vært klare til å starte marsjen mot depotet vårt 18 kilometer herfra, men utafor teltdøra har det ikke vært annet enn virvlende snøkav. Jeg trur ikke vi kan håpe på noen forbedring nå. Vi skal holde ut så lenge vi kan, men vi blir sjølsagt svakere, og slutten kan ikke være langt unna.»
Så tilføyde han: «Det er synd, men jeg trur ikke jeg kan skrive mer.» Og undertegna med «R. Scott».
 |
| These days are with one for all time – they are never to be forgotten – and they are nowhere else to be found but at the poles. The peace of God which passes all understanding reigns here in these days. One only wishes one could bring a glimpse of it away with one with all its unimaginable beauty. EAW Fra Edward Wilson’s Antarctic Notebooks av D.M. Wilson og C.J. Wilson |
De hadde tilbakelagt 44 km slepende på 18 dagers forsyninger siden de forlot Hut Point den 26. Ennå ikke et spor å se til Scott. – Hva trur du? spurte han Keohane, reisekameraten.
Keohane trakk på skulderen. – Vi får vel fortsette litt til.
Atkinson nikka. Ja, de fikk vel det.
P.s.: Dette er det tredje siste hundreårsminnet. Tar imot forslag til/ønsker om hovedperson til det nest siste. (Må være noen som ikke har vært hovedperson før.)
SvarSlettJeg har en mistanke om at den siste setningen til Scott (It's a pity, but I do not think I can write any more) var tilføyd minst én dag etter avsnittet som var datert den 29. mars.
SvarSlett