7. mars 1912 - Amundsen igjen, og Scott

– Want a pilot, captain?
Den lille motorbarkassen dunka lett inntil skipssida. At losen hadde oppfatta hvilken skute det var han hadde for seg var tydelig å se av lyset i ansiktet hans. Han entra om bord og tok inn resultata av de siste dagenes gjennomgrundige såpeskuring med en viss forbauselse, likeså kisteklærne som hadde erstatta islenderne og «ullteppekostymene» de hadde vasa rundt i de siste ukene. Neppe så nok dette mannskapet og denne skuta ut som de nettopp var hjemme fra en ekspedisjon der begges yteevne var strekt til det ytterste. Det kunne vel aldri være bare bløff alt sammen?

Fram i Hobart, av J W Beattie, fra www.timbowden.com.au

Det var en solblank og vakker dag i Hobart, Tasmania for 100 år sida i dag. Men det hadde ikke vært gjennomgangsmelodien siden Fram hadde sagt sitt siste farvel til Framheim-basen i Hvalbukta drøye 5 uker tidligere. Storm hadde fulgt på storm, den siste hadde forsinka ankomsten i tre dager siden de først skimta land mandag den 4., og Fram var ikke ei skute som det var noe gøy å seile i storm med. Hun var bygd for å være stabil i pakkisen, men var fæl til å slingre i sjøgang, særlig nå som hun var så lett lasta, og fordøyelsene til dem som var om bord hadde blitt satt på noen krevende prøver. Men Amundsen hadde brukt tida godt mellom stormbygene. Han hadde skrivi foredrag, oversatt det til engelsk og innøvd det så han kunne det omtrent på rams. Og han hadde noen telegram i ei mappe.

Lege og tollere kom om bord for å se etter pestsmitte og smuglervarer, men fant ingen. Snart satt Amundsen i havnekapteinens båt på vei til land. Mappa hadde han i henda. Allerede losen hadde blitt fritta ut om det hadde vært noe å se til Terra Nova, og kunne berolige han med at skipet til Scott ikke var sett siden det dro sørover sist vår. Allikevel var ingen av konkurrentene ennå offisielt i mål. Ikke før Amundsen trådte inn på postkontoret i Hobart, som også var telegrafkontor. Det første kodetelegrammet sendte han til kongen, det andre til Nansen, det tredje til Axel Heiberg, det fjerde til Don Pedro Christophersen og det femte til broren Leon. Det sto: «Polen nådd 14.-17. desember. Alt vel.» Med varianter. (Han hadde sitti mye og kladda på formuleringene.) Så forskansa han seg på rommet i Orient Hotel, journalistene måtte holdes på avstand, ellers var det kontraktbrudd mot enerettshaverne.

Om bord på Fram gikk resten av mennene til ro i køyene sine, sammen med de 39 overlevende bikkjene og kanarifuglen Fridthjof, som hadde vært med skuta siden hun dro fra Horten to år før.

Polpartiet i kisteklær, fra Roald Amundsen, Opdagelsesreiser,
fra venstre Sverre Hassel, Oscar Wisting, Roald Amundsen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen

På 80º 56' S la ei anna gruppe menn seg til ro for kvelden. En av dem var arbeidsudyktig nå, og det gikk ut over framdrifta. De hadde fortsatt proviant nok til å nå neste depot på 80º 42', men der burde det helst være ei full parafinkanne, og depotet burde være etterfylt hvis de skulle ha en sjanse til å nå det store hoveddepotet, som lå på 79º 29'.

Samtidig gikk Cherry-Garrard og Gerov til hvile ved hoveddepotet etter å ha venta på Scott i tre dager. De begynte nok å bli urolige. Forsyningssituasjonen tilsa at de kunne vente ei uke til, ikke mer.