23. mars 1912 - Scott nok en gang

Hva venter vi for? Og hvorfor skriver vi ikke mer om det i dagbøkene våre, som ganske sannsynlig vil representere den eneste informasjonen etterkommerne våre vil få om hvordan det gikk med oss og hvorfor det gikk som det gjorde? Hvorfor skriver vi ikke mer om hva vi venter for?

Fra Edward A. Wilson's Antarctic 
Notebooks av D.M. og C.J. Wilson

Vel, du kan jo sjøl prøve å gå fram og tilbake til sørpolen med tunge, tunge lass på slep og ikke ha tak over hodet på nesten fem måneder. Mellom nedre barrieredepot og her har vi hatt korte rasjoner og knapt med brensel. Vi har ikke hatt mulighet til å varme vann siden i forgårs, og av mat har vi bare rester. Vi tar inn en kjele med snø hver dag og lar den komme opp i de ti-femten kuldegradene vi har i teltet før vi tygger den i oss. Det og de få kjeksa vi har spart er det eneste vi har hatt i oss. Sulten bare blir verre og kreftene våre minker. Jeg aner ikke om det er den 22. eller 23. i dag. Jeg veit at jeg lett kunne sjekka det ved å bla ei side tilbake i dagboka, men jeg gidder ikke. Tenker ikke på det en gang.

Jeg skulle ønske at jeg hadde den stødige, sikre trua til Birdie og Bill. Det er den som holder dem oppe. For meg virker det helst som om maktene har vært imot oss. Guttene har vært klare til å dra ut siden det første mislykka forsøket på onsdag*, men i går snødde det i slike mengder at det ville vært umulig å ta seg fram og finne veien nordover til depotet. Og i dag har vi en veritabel storm igjen for tredje gang på ei uke. Det er ikke til å tenke på å gå ut. Samtidig holder temperaturen seg rundt førti kuldegrader. Det ser ut til at elementene raser mot oss, uten rimelig grunn!

Vi ønsker ikke å vente, men vi må ta sjansen på det, for hvis været bedrer seg, kan vi klare marsjen til depotet og den mulige redninga. Vi må ha en sjanse. Går vi ut slik været er nå, kaster vi bare bort livet. Til og med en uslitelig skotte kan ikke klare det. Vi veit av den erfaringa vi har gjort på denne ekspedisjonen at en snøstorm kan vare i fire dager. Men den kan jo ikke vare evig. Så vi må holde oss klare. Og håpe på unnsetning. De må vel en gang få fingern ut der nede på Cape Evans!

Hvis det bedrer seg til i morgen, gjør vi et siste forsøk på å hente parafin og mat fra depotet. Kanskje drar Birdie aleine, Bill vil antakelig bare sinke han slik det er fatt nå. Det er lyst bare halve døgnet, så han må tidlig av gårde. Kommer han ikke av gårde i morgen heller, så har vi blitt enige om at vi skal bryte leir og gå sammen mot depotet, med eller uten effektene våre. Så får vi heller gå til grunne på veien, Gud hjelpe oss! Opiumspillene skal vi ikke bruke, det er avtalt nå. Det skal gå naturlig for seg. Naturen skal få oss. Hvis det er slik at den vil ha oss.

*) Egentlig torsdag, altså den 21. Han hadde gått litt surr i ukedagene også for hundre år sida i dag.