11. mars 1912 - Scott og Johansen

Det var en bister, sur og grå morgen på 80º 24' S. Praten gikk rundt frokostgryta.
– Når vi kommer hjem skal jeg ete opp et tårn av kalvekoteletter!
– Aye, og tenk på kvinnfolka! Dem er ville etter polarhelter.
– Når vi kommer hjem... begynte Oates. Men han klarte ikke å fortsette. Det blei stille. Så rista han på hodet.
– Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre?
– Det går bra, Titus, vi skal...
– Hva pokker skal jeg gjøre? Jeg sinker dere. Det kan være meg som...
Han la ansiktet i henda. - Si meg hva jeg skal gjøre!
– Bare gå så lenge du kan, Titus.
Tre hender klappa han på skuldrene.
– Så trekker vi deg resten...

Seinere, da Oates var opptatt med fotklutene sine, trakk Scott Wilson til side.
– Bill, vi må snakke om pillene igjen.
– Å nei, Con, ikke nå igjen!
– Jo, vi kan ikke utsette det lenger. Du veit hvordan det ligger an. Det er 90 kilometer til depotet. Vi har mat for 7 dager nå. Det går til helvete.
– Det er galt, Con. Jeg kan ikke la dere gjøre det. Det er den verste...
– Nei, Bill. Nok nå. Du kan velge hva du vil, men la oss velge for oss sjøl. Du kan dele dem ut nå, eller se på at vi roter igjennom medisinskrinet ditt.
For hundre år sida i dag trakk Wilson taust fram de 90 opiumspillene og fordelte dem til Scott, Oates og Bowers. Til seg sjøl sparte han bare ei morfinsprøyte.

Samtidig, nærmere en åttendels jorddiameter lengre nord sto Hjalmar Johansen i samtale med den akkrediterte lokale korrespondenten til New York Times.
– Det er veldig lett å komme seg fram der nede sammenlikna med det jeg opplevde i Arktis. Vi har ikke hatt noen vanskeligheter som kunne sammenliknes med de som kaptein Nansen og jeg hadde. I nord er isen skrudd opp, og man blir nødt til å ta lange omveier. I sør er den fast og jamn, og hver meter tilbakelagt er en meter nærmere målet.
– Kaptein Amundsen er en stor leder, tilføyde han. – Noe av den samme typen som Nansen, som jeg kjenner så godt som det er mulig for en mann å kjenne en annen.

I handa hadde han sekken sin, som blant annet inneholdt et pengebeløp stort nok til å frakte han tilbake til hjemlandet ved første og beste leilighet og kanskje litt mat underveis. Fram skulle videre til Buenos Aires innen et par ukers tid. Amundsen skulle på foredragsturné i Australia og New Zealand. Veiene skiltes her.

Aleine, av Edward Wilson
Fra Edward A. Wilson’s Antarctic Notebooks
av D.M. Wilson og C.J. Wilson.