For 100 år sida i dag satt
Kathleen Scott med en kopp te og noen kjeks, men uten pemmikan da en venn kom til med noe i handa. Han hadde et uutgrunnelig uttrykk i ansiktet og hun så spørrende på han mens han et øyeblikk sto der uten å si noe. Så la han det han hadde i handa foran henne. Det var ei avis, sammenbretta. London Daily Chronicle. Hun så fra avisa til vennen og tilbake til avisa igjen. Hun tok den opp og bretta den ut. Så reiste hun seg brått og løfta den høyre handbaken mot den åpne munnen mens avisa falt på tebordet og den våte flekken fra den velta koppen vokste og vokste.
I Lawrence, Massachusetts marsjerte kvinnene i gatene mens de
sang om brød og roser. De hadde vært i
streik siden januar etter å ha blitt avkrevd stadig mer arbeid uten økt lønn. Da staten vedtok å sette ned arbeidstida fra 56 til 54 timer i uka, blei derimot lønna satt ned tilsvarende. Streiken arta seg som en krig mellom arbeidsgiveren og byens myndigheter på den ene sida og på den andre den framvoksende fagbevegelsen, som her fikk en av de første store styrkeprøvene sine på denne sida av Atlanteren. Det var også en av de første virkelig velorganiserte amerikanske streikene og det var myndighetene og arbeidsgiveren som oppførte seg som ignorante, brutale og kriminelle pøbler, ikke de streikende.
 |
Pankhurst, fra
Wikimedia Commons |
Samtidig satt en annen avisleser og nippa te, gjerne med sandwiches og scones attåt. Avisene hennes var på fransk, og hun hadde ikke stussa noe større over førstesideoverskrifta i Daily Chronicle hvis hun hadde sett den, men den nyheten hadde ikke nådd pariserpressa ennå, dessuten var hun mer interessert i nyheter om medsøstrene sine. Det var
Christabel Pankhurst, som hadde blitt landflyktig etter arrestasjonsbølgen som fulgte de siste
angrepa til suffragettene. Men om hun ikke stussa over polferdoverskrifter, hadde hun kanskje stussa over det som sto i
New York Times hvis hun hadde hatt muligheter for å få tilgang til den samme dag. Hvor lenge hun kunne holde seg i skjul var uvisst. Det var ikke det minste vanskelig å finne noen som ville huse henne. Men hun var ettersøkt, og Scotland Yard hadde flinke snushaner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar