15. mars 1912 - Al Jolson

Å, for en vidunderlig oppfinnelse den moderne kommunikasjonsteknologien var! Og ikke minst den moderne frie markedsøkonomien. På Winter Garden kunne de dra inn opptil 1500, og med den enorme suksessen de hadde hatt med showet hans de siste månedene hadde han fått lagt på ukelønna til 750 dollar, en sum de fleste måtte jobbe i flere år for å tjene. Men med et marked som strakte seg fra New York til California – ja, det var ikke utelukka at det kunne bli enda videre – var det ikke grenser for hvor mye grunker han kunne få rislende mellom fingra sine. De første innspillingene han gjorde i desember hadde vært en suksess, og for hundre år sida i dag var han her nå igjen på studioet til Victor Talking Machine Company for å spille inn fire nye sanger med Arthur Pryor som alltid like pålitelig orkesterleder, The Villain Song, My Sumurun Girl, Snap Your Fingers og Brass Band Ephraham Jones.

Jolson, fra Wikipedia Commons

Nei, livet til Asa Yoelson hadde virkelig blitt snudd opp ned etter at han bestemte seg for å prøve å opptre i blackface den gangen for 8 år sida. Da var det bye-bye til slitet med å skrape sammen til et daglig utkomme, og velkommen til det enkle, glade livet. Før han fikk på seg skokremen hadde han vært en bra sanger. Anerkjent bra, men ikke noe ekstraordinært. Men da han fikk den svarte fargen i ansiktet og det hvite, breie men uttrykksfulle leppepartiet, følte han seg som forvandla innvendig også. Han kunne miste seg sjøl og bare være sangen på en helt annen måte enn før. Og han kunne utvikle den enkle men melodramatiske og sentimentale sangstilen som hørte med, til et register av følelsesuttrykk som appellerte umiddelbart til tilhørerne, samtidig som det breie stemmeleiet han la seg på for å etterlikne negersangen uvilkårlig utstrålte en optimisme og folkelighet som virka smittende. Han skulle komme til å bli omtalt som verdens største entertainer, som den store gud Pan, og som essensen av den nasjonale sunnhet og glede. Han, jøden som sang negersanger!

Dette med å opptre i blackface var egentlig litt ute av mote. Det var midt på 1800-tallet at minstrel-show var på det mest populære. Alle så på minstrelshow den gangen, det var det som var tingen. Men etter hvert hadde vaudeville overtatt. Suksessen hans var nok ikke tegn på at minstrels var på vei tilbake igjen. Han venta ikke det og håpa det ikke heller. Han hadde skaffa seg ei nisje, og jo lengre han kunne holde den for seg sjøl, jo bedre. Minstrel-show var egentlig eller iallfall opprinnelig en måte å bringe negermusikken til et breiere, hvitt publikum på uten å måtte utsette dem for de svarte sjøl. På den måten hadde de i grunnen en litt sår undertone som han gjerne holdt på avstand. Og det var til dels minnene fra barneåra i Russland med truslene om pogromer og overhengende undertrykking foruten all den kollektive jødiske hukommelsen han hadde blitt utsatt for som fikk han til å føle seg så hjemme bak den svarte maska og som gjorde at han kunne klare å gjøre den så uttrykksfull, så ekte.

Arthur Pryor løfta staven, og opptaka starta til Snap Your Fingers.