2. mars 1912 - Emmeline Pankhurst

Hun var terrorist. Iallfall var det det hun hadde blitt klassifisert som siden hun starta WSPU ni år tidligere, fordi hun hadde venta og venta og venta på at det skulle bli noen som helst resultater av talene, møtene, diskusjonene, skriveriene og alt det andre hun hadde engasjert seg i omtrent så lenge hun hadde levd. Mens landsmennene hennes slo ned frihetslengtende bønder med våpen langt nede i Afrika, vel publisert med store oppslag i alle de nye massemediene, sto det klart for henne at tida for fredelig dialog med dem som satt med makta i verdensriket, var over. Fra nå var det KRIG. Slagordet var «Handling, ikke ord». Det blei brudd med de forsiktige madammene som var igjen i NUWSS, og fire år etter hadde WFL også brutt ut fra WSPU i protest mot krigslinja og den militære organisasjonsformen.

Men det var WSPU som hadde de mest spektakulære aksjonene og dermed fikk mest plass i de nye mediene mens NUWSS og WFL trutla mer i bakgrunnen. Det at de også ble slått hardere ned på og var utsatt for meningsløs brutalitet fra makthaverne var også en viktig faktor. Det var ubehagelig, men sympatien det framkalte, ikke minst på grunn av sultestreikene i fengselet og tvangsforinga som fulgte med, var ei uvurderlig hjelp i rekrutteringa. Det var utvilsomt WSPU som førte an i kampen for kvinnestemmeretten.

Det var også ting som tyda på at målet heller ikke var så langt unna, og at presset og krigslinja ga resultater. Før hadde det vært årevis mellom hver gang kvinnestemmeretten var oppe i parlamentet. Nå var det årvisst. Det var våpenhvile så lenge forslaget var til behandling, og det tok jo som regel uker. Det hadde vært våpenhvile denne gangen også da årets forslag blei lagt fram den 19. februar. Men nå tyda alt på at det ville falle. Derfor hadde de samla seg her for hundre år sida i dag. Butikkstrøket i West End der eliten i tidenes mektigste imperium omsatte luksusvarene sine. Og de var tungt lasta. Signalet blei gitt. Steinene fløy. Og de første rutene gikk i knas.