onsdag 29. februar 2012

29. februar 1912 - Einar Sem-Jacobsen

Einar Sem-Jacobsen så utover Bislett. Det så litt mistrøstig ut, og han lurte på om de kanskje burde tenkt seg litt mer om før de valgte dato. Tåke var ikke noe ukjent fenomen i månedsskiftet februar/mars i hovedstaden. Og foreninga hans, Norsk Luftseiladsforening, hadde heller ikke fått den store oppslutninga til ballongkampen sin. Men foruten sin egen ballong, «Norge», hadde de iallfall fått med en dansk, «Danmark» og to tyske, «Emden» og «Leipzig». Alle fire ballongene var vel fylt opp med lysgass og klare til start. De var et selsomt syn der de sto forankra på idrettsplassen foran ei mindre forsamling skuelystne.

F.v. «Norge», «Danmark», «Essen» og «Leipzig»,
fra www.nlf.no
Han hadde ikke venta å se svigerforeldra blant de få tilskuerne som hadde våga seg ut i tåkehavet. De mente at han burde finne seg noe skikkelig å gjøre i stedet for disse vanvittige flydrømmene slik at han kunne skaffe seg sitt eget hjem nå som han var familiefar og greier. Derfor hadde han håpa at dette arrangementet skulle bli noe mer spektakulært. Men de skulle nok få se. Luftfart var framtida. Han hadde agitert utrettelig for den med artikler og foredrag land og strand rundt siden han hørte om brødrene Wrights vellykka forsøk i 1903. Han tok initiativet til å stifte luftseilasforeninga i 1909, året etter sin første ballongferd. Og alle studiereisene hans i Europa kulminerte med at han fikk sitte på med sjølveste Orville Wright himself under flystevnet i Berlin samme høst. Det ga perspektiver. Om ikke mange tiår, mente han, ville enhver nordmann med et minstemål av midler ha sin egen flyvemaskin. Hvorfor skulle noen frivillig ville nekte seg en slik frihet, et slikt utsyn, slike transportmuligheter? For ikke å nevne hvilke muligheter det ga for krigføringa. Her gikk utviklinga fort, og hang man etter, kunne man bli sittende igjen som tyrken.

Startsignalet gikk, fortøyningene blei kappa og de fire ballongene seila sakte ut i tåkehavet til applaus fra de skuelystne, før de alt for fort forsvant ut av syne. Om bord på «Norge» fikk Sem-Jacobsen sin fulle hyre med å navigere. Han måtte vinne høyde raskt, ellers kunne han risikere å få kirkespir og det ene med det andre dukkende fram fra tåka uten varsel. Men kom han for høyt, var det jo totalt umulig å se landemerker slik som været var. Målet var Eidsvollsbygningen, og det burde være mulig ut fra det lille som var av vind. Men man dreiv jo litt på lykke og fromme med dette utstyret. Ballongen hadde kosta 8000 da foreninga kjøpte den inn to år før, og det var en betydelig sum, godt og vel ei handfull kontoristårslønner. Men skulle man gå til innkjøp av ei flymaskin, måtte man nok opp i det firedobbelte. Noe av formålet med denne ballongkampen var nok også å bidra til å finansiere et slikt kjøp. Men det lå ikke an til at inntektene ville bli helt slik man hadde regna med.

Det var ikke mange landemerker Sem-Jacobsen fikk øye på i løpet av den halvannen time lange luftferden sin, og han hadde ikke noen anelse hvor han befant seg da han traff bakken. Ikke var det noen lokale som hadde sett ballongen hans heller, så han måtte gå til nærmeste gård for å få vite hvor han var. Det viste seg at han hadde havna på Hadeland et sted, langt unna målet. Han vant ballongkampen allikevel, for de andre deltakerne hadde havna enda lengre unna. Men pengepremien som var satt opp til den først ankomne ved Eidsvollsbygningen fikk han ikke.

P.s.

tirsdag 28. februar 2012

28. februar 1912 - Alice Guy-Blaché

Alice Guy-Blaché pusta letta ut. Enda en film klar for distribusjon. Hun syntes nok ikke at resultatet var helt perfekt. Å være tre om å regissere den var kanskje ikke det ideelle, det blei litt mye søl, og sjøl om ridescena og gravescena ikke var så veldig vesentlige for handlinga, var de kanskje litt vel brutalt klipt. Men det skulle jo ned på 10 minutter, så noe måtte man jo ta. Uansett var den ganske festlig, syntes hun. Billy Quirk gjorde alltid en god jobb, og portrettet hans av en homofil gutt som lærer seg å bli mann for å kunne gifte seg med ei rik jente var ei skikkelig perle, mente hun, den ville gå rett hjem, utvilsomt.

Hun var født i Paris i Frankrike, filmens hjemland, av velstående foreldre som dreiv en bokhandlerkjede i Chile. Men den gikk konkurs og alle barna i den store familien måtte finne seg noe å gjøre. Sjøl hadde hun lært stenografi, og fikk jobb i et firma som dreiv med foto, det var spennende og ultramoderne, syntes hun. Men etter ett år blei den kjøpt opp av investorer under ledelse av Louis Gaumont, som var interessert i å jobbe med film. Enda mer spennende, syntes Alice, og det varte ikke lenge før hun hadde lært seg det som var å lære om temaet. Snart regisserte hun sine egne filmer, opptil et par stykker i uka, og innførte mange eksperimentelle nyvinninger, blant annet med lyd og farge og forskjellig trickfilming. Storsatsinga om Kristi liv i 1906 hadde vakt sensasjon, den mest påkosta filmen til da med 300 på rollelista. I 1907 gifta hun seg med Herbert Blaché, en engelsk kameramann som jobba i selskapet, og dro til USA for å produsere Gaumont-filmer for det store markedet der. Men i 1910 brøyt de ut og stifta sitt eget selskap, Solax Company. I selskapets lokaler i Flushing, New York produserte de filmer i alle mulige kategorier og i høyt tempo, det var iallfall et par dusin i året.

Alice klappa kassene med filmruller ømt for hundre år sida i dag og ønska dem lykke til på ferden ut i verden.

Ikke langt unna, i Camden, New Jersey, la trombonevirtuosen Arthur Pryor siste hand på den siste innspillinga med bandet sitt i regi av Victor Talking Machine Company, der han jobba som dirigent og arrangør etter å ha turnert i flere år med bandet sitt som han danna etter å ha vært solist i John Philip Sousas orkester, også i flere år. Vent litt, den har ei side til.

mandag 27. februar 2012

27. februar 1912 - igjen Edward Wilson

Wilson, fra
Wikimedia Cmns
Han hadde fått nok, Edward Wilson, av den diabolske freden som hvilte over dette gudsforlatte kontinentet. Kapteinen hadde stadig de siste dagene bekymra seg over hvor seint på sesongen det var, og for 100 år sida i dag hadde bekymringene plutselig manifestert seg i form av nærmere 40 kuldegrader. For bare seks dager sida hadde det vært behagelige 13 midt på dagen. Så hadde det falt til 19, til 23, til 27, så 24, så 27 igjen, og de hadde klagd over kulda, men dette var noe annet. De hadde målt 36 midt på dagen og det var nede i 38 om natta. Ikke så fælt enkelt å holde varmen i soveposene. Var det høst allerede nå, eller var dette forbigående?

Heldigvis hadde føret ikke vært så ille de siste dagene. De hadde tilbakelagt et tosifra antall engelske mil for tredje dag på rad, og i dag var distansen 12,2 mil, 19,6 km, det beste de hadde klart siden de kom ned fra breen. Det var bare 50 km igjen til neste depot, det midtre barrieredepotet, og siden de hadde 6 dagsrasjoner igjen, planla kapteinen å øke rasjonene i morgen. Det skulle smake! Praten gikk omtrent ikke om annet enn mat, bortsett fra rett etter måltidene. De var like sør for den 82. breddegraden. 25 dagers marsj i dette tempoet burde kunne bringe dem i sikkerhet. Det skulle bety omtrent ved høstjevndøgn. Det var iallfall noe å se fram til. Et fire måneder langt eventyr, som hadde blitt til et mareritt, var i ferd med å nærme seg slutten.

Det største problemet nå var parafinen. I nedre barrieredepot hadde det vært atskillig mindre enn de hadde tenkt, og smaken på noe av provianten tyda også på at det hadde vært en lekkasje. Med forsiktig rasjonering var det nå igjen parafin til 3 dagers bruk, så det var best at de holdt tempoet oppe. Forhåpentligvis var det ikke noen slik lekkasje i neste depot. Men det var ikke noen lystelig marsj, å spise parafindunstende kjeks og ikke ha nok brensel til å smelte den snøen man trengte for å drikke. Det begynte å nærme seg tida da det kunne være muligheter for å møte folk nordfra. Bikkjer var omtrent det eneste de snakka om nå bortsett fra mat, og lyden av bikkjeglam, som betydde at de var i sikkerhet, sto øra stadig på stilk etter. Men hadde ordrene vært klare nok? Det var ikke fritt for at det var en del forskjellige å velge mellom.

Den harde kulda var deprimerende, og til og med Bowers hadde problemer med å holde humøret oppe. Tapet av kameraten ti dager før gjorde også sitt. En snikende følelse av å være fortapt i ødemarka hadde begynte å gjøre seg gjeldende, den alle kjenner som har opplevd å gå seg bort på tur i guttedagene. Det lune hjemmet var noe man alltid bar med seg når man forlot det, uansett om man var på den andre sida av kloden eller like rundt nærmeste hjørne. Men gikk man seg bort, svant det trygge hjemmet plutselig hen og var utafor rekkevidde. Få ting var så ensomt som den følelsen. Wilson løfta blyanten og beskreiv nøkternt været og marsjen de hadde gått. Han hadde skrivi dagbok hele livet, men nå visste han ikke om han hadde lyst til å skrive mer.

Ensom i isødet, fra Edward Wilson's Antarctic Notebooks av D M Wilson og C J Wilson

26. februar 1912 - Lewis Truby igjen



Det store hjulet dreier, dreier. Langsomt, langsomt mens det maler livets minner ned til støv. Skjebner løftes begge veier, opp og ned mens unge rygger krøkes, gamle knekkes, liv blir død.

Det var en livlig kveld på Gough Arms i Wednesbury. Mellom avsynging av gamle og nye travere som Lavender Trousers, Margie eller The Girl I Left Behind Me, gikk praten fra munn til munn om de siste begivenhetene. Lew Truby og arbeidskameratene hans satt og diskuterte ivrig med halvlitere i hendene. De var ferdig med dagens jobb og hadde fått betalt for dagen, men hvem visste hvor mange dager til de ville være i jobb. I Alfreton, Derbyshire hadde streikevarselet gått ut for 100 år sida i dag, og arbeiderne der var de første som gikk ut. I Wednesbury hadde de bare et par dager til på seg.

Forhandlingene hadde pågått siden streiken blei vedtatt i uravstemning den 17. januar, men ingen av partene hadde vært villige til å fire i minstelønnsspørsmålet. Lew hadde i dag som alle dager fått betaling per kubikkfot for det kullet han hadde brakt opp i dagen, med intrikat beregna tillegg for eventuelle uproduktive oppgaver som å rydde eller justere stempler eller liknende, og for «unormale steder», der det var vanskeligere å hakke ut kull enn ellers, på grunn av mye stein, vannårer, bløtt tak og sånt. Hver arbeider var sjøl ansvarlig for å gjøre krav på slik ekstrabetaling, og Lew var lei for det, men han var ikke så flink til sånt, var litt for tilbakeholden av seg. Han var sikkert en av dem som ville dra fordel av minstelønnssystemet, mente han.

Om ikke lenge nå, så ville hjulet slutte å dreie også i Wednesbury.

søndag 26. februar 2012

25. februar 1912 - Sven Låftman

Fredag den 23. februar var det godt vær med passelig kulde og litt lett snø i den svenske hovedstaden da Kristiania Skøiteklubs lag til pokalkampen ankom med tog og blei mottatt av Ulrich Salchow og Anton Johanson fra arrangørklubben Stockholms Allmänna Skridskoklubb og Sven Låftman, sekretær i Svenska Skridskoförbundet, som norske skøyteløpere da her møtte for første gang. Det skulle ikke bli den siste.

KSK-laget, Berntsen, Mathisen og Lundgreen, mens Johannessen mangler.
Fra Dagens Nyheter.
KSK-laget besto av Oscar Mathisen, Trygve Lundgreen og Stener Johannessen samt Einar Berntsen, reserve for Henning Olsen som ikke hadde blitt bra av skaden han pådro seg under VM. Den ikke ukjente Johan Schwartz (norgesmester og Europas beste løper 1903) var med som lagleder. Johannessen var ikke med toget, han hadde gifta seg to dager før og skulle komme etter lørdag morgen i lag med den lykkelige. Etter å ha lagt fra seg bagasjen i innkvarteringa dro de rett til banen, som ikke var den samme som EM-banen, Östermalms Idrottsplats, det var Olympiastadion, som sto nybygd og klar for sommerens leiker, og som nå skulle tas i bruk til skøyteløp for første gang. Oscar tok noen runder på isen og fant den i like god stand som på Östermalm, der han hadde satt verdensrekord to uker før. Han uttaler til avisene at banen virka godt skjøtta og hadde vel avveide svinger. Avisene skryter også uhemma av det norske laget og mener at de utmerker seg ved god stil og rikelig muskelkraft. Stilen virka uoppnåelig, mente de, men både Andersson og Axelson burde kunne måle seg når det gjaldt kroppskrefter.

Svenskene hadde toppa laget sitt foran pokalkampen. Det var mer splittelse i skøytemiljøet i den svenske hovedstaden enn i den norske, og SASK hadde lidd et ydmykende nederlag for Helsingfors uka før EM. Derfor bestemte forbundet at de skulle forsterke laget. I tillegg til Paul Zerling og Moje Öholm fra arrangørklubben hadde de innkalt Otto Andersson fra IFK Nyköping og Petrus Axelson fra Tranås AIF. Ernst Cederlöf fra Hammarby IF hadde dratt rett til Trondhjem for å være med på skøytedelen av den nordafjelske vinteridrettsuka sammen med flere andre VM-deltakere, og forbundet telegraferte for å få han med på laget. Da han protesterte, sendte de et nytt telegram (og jeg har en velfundert mistanke om at det er ved den ovafor omtalte sekretæren) der de truer med utestengelse hvis han ikke kom. Cederlöf var også venta med morgentoget lørdag.

Lørdagen opprant og begge laga blei komplettert som beregna. Dessverre var ikke været så godt, det snødde livlig og blåste ganske friskt. Likevel fyltes banen uvanlig godt til lørdag å være, det benka seg opptil 5000, nysgjerrige både på den nye banen og på Oscar, som figurerte prangende på store plakater rundt omkring i byen med navnet i feite typer, foruten at forhåndsomtalene tyda på at det svenske laget var sterkere enn noen gang før. Starten blei utsatt fra halv tre til tre for å få inn flest mulig, og av hensyn til de to deltakerne som kom med morgentoget.

Første par på 5000 m var Petrus Axelson mot Trygve Lundgreen. Axelson, som hadde begeistra hjemmepublikummet med overraskende gode løp under EM, åpna brennhardt med korte, rappe tak og la VM-treeren langt bak seg. Men det tok ikke lang tid før nordmannen begynte å hale innpå igjen med de lange, seige draga sine. Ved 3000 m passerte han svensken i god fart og dro jevnt og sikkert fra de siste 5 rundene i vinden og snøværet. I mål var han nesten langsida foran. Tidene var 9.27,2 og 9.38,1, og Olympiastadion hadde fått sin første banerekord.

Ingen god åpning for hjemmelaget altså, men heldigvis hadde man et par til før Oscar Mathisen skulle av gårde. Paul Zerling var kjent for stor energi og mjuk skøyteføring, men virka litt liten ved sida av den kraftige Johannessen, som klaga over forkjølelse før start. Også Zerling åpna hardt, men nordmannen fulgte med stilfulle, lange og kraftige skjær, og tok over etter noen få runder. Svensken ga seg ikke, han tok en spurt og var oppe i ledelsen igjen. Noen runder til hang han med, men så blei tempoet for hardt. Mot slutten dro Johannessen kraftig fra og vant med over ei langside på ny banerekord 9.20,2.

Andersson møtte til neste par med ikke liten respekt for det norske fenomenet i den andre banen. Men Oscar åpna pent, som han hadde fått for vane, og svensken hang godt med de første rundene. Han forsøkte seg med en liten spurt, og straks var han godt foran. Ei runde eller to fikk han lov til å holde på slik til forundra applaus fra det store publikummet. Men så satte skøytekongen farta opp for alvor. 42-rundene kom på ei snor og den svenske mesteren var snart kraftig distansert. Mot slutten satte Oscar farta enda høyere opp og kom inn på 8.59,3 – første tid under 9 på svensk bane. Andersson tusla inn nokså nedslått på 9.30,2, bak begge de to andre nordmennene. Litt stram i maska sto en forbundssekretær blant publikum og konstaterte at Olympiastadion hadde blitt ei leikegrind for de norske gjestene.

Og siste par med den norske reserven mot Cederlöf, beste svenske internasjonale mesterskapsdeltaker denne sesongen, skulle ikke bringe noen trøst. Cederlöf var trøtt etter den lange reisa, og han var satt opp i siste par av hensyn til det, foruten at starten var utsatt en halvtime. Men Berntsen, som karakteriseres som en liten tekniker med stil like briljant som noen mester, var ikke så hensynsfull, og tok ledelsen fra start. Svensken svarte i neste runde og overtok teten, men han måtte kjempe for den. Inntil 7. runde hadde han nordmannen like i hælene, og etter 8. var han bak. Den trøtte svensken resignerte, Berntsen dro fra, og i mål var forskjellen over ei langside også i dette paret.
Resultater
1.Oscar Mathisen     8.59,3 BR
2.Stener Johannessen 9.20,2
3.Trygve Lundgreen   9.27,2
4.Otto Andersson     9.30,2
5.Paul Zerling       9.35,1
6.Einar Berntsen     9.35,2
7.Petrus Axelson     9.38,1
8.Ernst Cederlöf     9.49,1

Poeng: KSK 6 - Sverige 15
På kvelden hørte man nyheten om at Ippolitov samme dag hadde gått på 8.41,6 i Trondhjem. Det var et gjennombrudd, for en mann vi skulle høre mer om i tida som kom. Han hadde også annonsert sammen med Sæterhaug at de skulle gjøre et nytt verdensrekordforsøk på mandag hvis været holdt seg like bra. Det hadde blitt satt fire banerekorder i stevnet, 18.10,2 i tillegg den nevnte tida av russeren, og 45,8 og 2.25,2 av Sæterhaug.

Søndag hadde været bedra seg. Det var grått, men vindstille og rundt 0 grader. Tung, fuktig luft, men god is. Til tross for at det var søndag, kom det ikke flere tilskuere enn dagen før, ca. 5000. Litt skuffelse over de svenske prestasjonene dagen før spilte nok inn, det må man regne med. Men det var livlige, interesserte tilskuere som skapte stemning rundt banen, der bildene tyder på at tribunene ikke var satt opp ennå. Ved start kl. halv 2 for hundre år sida i dag var det en halv kuldegrad, et ganske lett drag fra nordvest og speilende blank is. De svenske og norske pokalkjemperne formeling dansa prøverundene sine og virka mer enn alminnelig opplagte. Klokka ringte, musikken spilte opp og Oscar Mathisen stilte til start mot Otto Andersson. Tilskuerne stimla sammen om mål.

Flagget falt og nordmannen satte straks opp sin berømte fart. Han dro fra parkameraten, men Andersson gikk bra og var bare 15 meter bak i mål. Tidene var 45,2 og 46,8 – svensk rekord på Andersson. Paul Zerling var ikke noen sprinter, og lot seg utklasse av en langdistanseløper som Johannesen i neste par. Tidene var 48,2 og 49,6. Cederlöf møtte igjen Berntsen, som gikk godt og så ut til å skulle beseire han igjen, men et kraftig feilskjær i siste sving satte han ut av spill til ellevill jubel fra publikum: 47,6 og 49,0. I siste 500 m-par var det lenge jevnt mellom Lundgreen og Axelson. Nordmannen hadde et par meters forsprang fra siste indre, men så viste svensken noen av de egenskapene som hadde gjort han til en yndling under EM og kneip parseieren så vidt. Begge fikk samme tid, 48,1.
Resultater
1.Oscar Mathisen     45,2 BR 
(sto til Bobby McLean slo den i 1920)
2.Otto Andersson     46,8 p SR
3.Ernst Cederlöf     47,6
4.Petrus Axelson     48,1
5.Trygve Lundgreen   48,1e
6.Stener Johannessen 48,2
7.Einar Berntsen     49,0
8.Paul Zerling       49,6

Poeng: KSK 12 - Sverige 9, sum 18 - 24
Forbundssekretæren pusta letta ut. Landsmennene hans hadde seira. Bare 6 poeng å ta igjen foran siste distanse nå, men hvordan skulle det gå til med en så umulig en der oppe i toppen? Bare flaksen og de høyere makter igjen å ty til, og det var visst ikke noen tegn til at de smilte mer til fosterlandets sønner enn til nordmennene akkurat nå. (Og man kunne vel ikke gi seg til å hjelpe dem heller?) Men iallfall gjorde svenskene en mye bedre figur på denne distansen enn dagen før.

Paul Zerling, den svenske rekordholderen på distansen, åpna ballet på 1500 m mot Berntsen. Han starta friskt og dro straks fra nordmannen, som ikke hadde noe å svare med og blei slått med 30 meter til publikums store tilfredshet. Johannessen og Axelson kjempa en hissig kamp i neste par. Svensken leda til første passering, men i andre runde blei han passert av nordmannen i god fart og med en svingteknikk som karakteriseres som akrobatisk. «Nu vinner nordbaggen,» stønna man rundt banen. Det gjorde han også med glans og tok ledelsen og banerekorden med 2.32,4. Otto Andersson var fra start forberedt på å være statist mot den norske storfavoritten i neste par, knust som han hadde blitt på de to foregående distansene. Han prøvde heller ikke å ta opp noen kamp denne gangen, men gikk heller inn for å slå Johannesen, noe han klarte med 2.31,6, mens Oscar fløy gjennom svingene i det morderiske tempoet man hadde blitt vant til å tilskrive han, og tok teten med 2.26,4, som skulle bli banerekord til Arvo Tuomainen slo den i 1921. I siste par tok Lundgreen i første runde ledelsen mot Cederlöf, som var mer opplagt igjen etter ei natts god søvn, men så begynte en hard kamp. Til neste passering lå svensken først, antakelig i indre, men foran sisterunda hadde nordmannen fått seg et forsprang igjen. Det var på 10 meter, og det så mørkt ut for hjemmehåpet, men han satte opp en langspurt av tradisjonelt svensk merke, passerte makkeren i siste del av siste sving og var først i mål med 2.30,3, 3/10 foran Lundgreen og til stor begeistring for folkemengda.
Resultater
1.Oscar Mathisen     2.26,4 BR
2.Ernst Cederlöf     2.30,3
3.Trygve Lundgreen   2.30,6
4.Otto Andersson     2.31,6
5.Stener Johannessen 2.32,4
6.Paul Zerling       2.33,3
7.Petrus Axelson     2.34,5
8.Einar Berntsen     2.36,4

Poeng: KSK 9 - Sverige 12, sluttsum 27 - 36
Den frakkekledde forbundssekretæren trakk på skuldrene. Vel vel, så hadde man iallfall kjempa jevnt med nordmennene andre dag. At man skulle kjempe på like fot med dem i snøstormen på lørdag var vel kanskje ikke å vente, de var jo Roald Amundsner alle som en.

Så bar det til premieutdeling og middag på Hotel Royal, der Victor Balck overrakte KSK-laget pokalen til odel og eie. Deretter var det toget hjem for Mathisen, Lundgreen og Berntsen, mens Johannessen skulle bli i Stockholm noen dager og feire hvetebrødsdagene sine.

Pokalen, fra Dagens Nyheter
-

lørdag 25. februar 2012

24. februar 1912 - Paolo Emilio Thaon de Revel

Revel, fra Wikimedia Commons
Kontreadmiral Paolo Emilio Thaon de Revel sto på brua av panserkrysseren Guiseppe Garibaldi og lurte på hvor alle blomstene hadde blitt av. Han kjente den kjølige middelhavsbrisen rufse seg lett i det pyntelige skjegget og den velpleide barten. Februarmorgenen var grå, og det var ennå ikke helt lyst. Han hadde blitt vekt ved 5-tida for en oppkvikkende frokost på mjølkekaffe og søte kaker og litt briefing fra sine nærmeste underordna. Ordrene hans var klare. Han skulle følge dem til punkt og prikke, ja, så sant Den allmektige ville det.

Dagen før hadde italienerne vedtatt å annektere Kyrenaika og Tripolitana, og nå ville de legge press på tyrkerne for å få dem til å akseptere det ved å eliminere det de hadde av flåtestyrker i det østre Middelhavet, styrker som iallfall teoretisk utgjorde en trusel, ikke bare for trafikken til og fra Libya, men også til og fra de italienske besettelsene i Somalia og Eritrea sør for Suezkanalen.

Ei stripe av land begynte å komme til syne i øst, omtrent der de hadde venta den. Den vokste og fikk skoger og hus, med fjerne fjell i bakgrunnen. Husa vokste til en by, Beirut, den evige drømmen om havet, som lå og sov i de tunge skyggene av sedertreskogen. En verdensby med 100000 innbyggere, tredjeparten europeere, mest franskmenn (som kalte den Beyrouth). En åpen by uten befestninger eller forskansninger, de eneste kanonene var de som var montert på korvetten Avnillah, som lå i den moderne havna, bygd av franskmennene i 1894, og den lille torpedobåten Ankara, oppkalt etter en forholdsvis ubetydelig gammel by i det anatoliske høylandet. Dette var den tyrkiske østmiddelhavsflåten.

Patetisk, tenkte Revel mens han senka kikkerten. Sjøl hadde han i tillegg til Garibaldi panserkrysseren Francesco Ferruccio med seg, og sin egen korvett og torpedobåt.

– La oss vekke disse hedningene, sa han til en sidemann. – Klar med skremmeskuddet!

Det smalt. Den hvite røyken sto ut av kanonrøret og den tomme granaten traff sjøen ikke langt fra den nærmeste tyrkerbåten. Omsider blei det firt en båt ned fra Avnillah, og den kom roende utover med hvitt flagg i baugen. Det var kapteinen, og kommandanten for den tyrkiske styrken. Revel kalte han til seg. Det var korte forhandlinger.

– Klokka ni må altså båtene være overgitt, oppsummerte han. – Ellers vil kanonene spille opp.

Klokka var halv åtte. Tyrkeren stavra ned leideren igjen. Roerne arbeida seg møysommelig inn mot land.

Tida gikk. Kommandanten virra rundt i byen på jakt etter guvernøren, walien av Beirut, som hadde autoritet til å overgi den lille flåten. Hvis en skal tru tyrkerne, fant de han ved halv 9-tida, og satte han raskt inn i saka. Ti over halv ga han ordre til å overgi båtene. Ifølge italienerne, nekta han.

Imens gikk minuttene også om bord på Guiseppe Garibaldi. Den blei ti på ni uten at noen hadde sett snurten av noen forhandlere, den blei fem på ni. Revel hadde lommeuret i handa. 37-38-39-40-41-42-43-44-45-46-47-48-49-50-51-52-53-54-55-56-57-58-59-9.00.00. Han senka handa med lommeuret. Kommandoen blei gitt. Avstanden var 6000 meter. Rykket i skipsdekket da breisida blei avfyrt og ikke minst braket og de tjukke grå veltende røykskyene ga en sånn fjetrende følelse av virilitet, syntes han. Han drømte om den dagen da han skulle stå på brua til ei av de virkelig store skutene, men ville han få bruke talenta sine da? Denne konflikten kunne umulig vare så mye lengre. Og hvem visste hvor mange år det kunne gå til neste gang sjansen kom? Det fikk bli noe nede i koloniene kanskje, ei bombardering av opprørske landsbyer eller noe sånt. Bah!

Prosjektilene tegna vakre usynlige buer gjennom de seks kilometerne luft og deisa ned i og omkring det gamle tyrkiske skipet med høye vannsøyler eller ildgule eksplosive glimt. For hvert glimt blei det drept og lemlesta tyrkere under forvridd stål. Muhammed fikk færre tilhengere hvert sekund.

Innen klokka 2 var alt over. Da lå tyrkerbåtene på sjøbunnen, og guvernørpalasset og den ottomanske banken hadde fått noen treffere som ekstrabonus, uten at en eneste italiensk sjømann eller skute hadde fått så mye som ei skramme. Perfekt gjennomføring. Rein slakt. Men heroisk? Slaget om Beirut. Litt av et «slag». Revel slo kikkerten sammen og stakk til sjøs uten videre seremoniell. Ville de aldri lære, tenkte han. Ville de aldri lære?

Angrepet, fra Wikimedia Commons

torsdag 23. februar 2012

23. februar 1912 - Henry Chervet



- Allez Messieurs!
- Au premier sang!
- En garde!
Det kunne være risikabelt å være journalist i boulevardpressa i Paris for 100 år sida i dag. I fjor hadde han duellert for Marie Curies ære, Henry Chervet. I år var det noe mer trivielt. Som Le Figaro refererer her, hadde dr. Drouat og grev de Nabat fekta godt i et fektestevne, og fått god omtale i alle avisene, unntatt ei, La Presse, som hadde litt å utsette på fektinga til greven. Grev de Nabat hadde sendt et brev til journalisten, Louis Baudry, som denne hadde tatt anstøt av. De utveksla vitner, og voldgiftsdomstolen kom til at det ikke var begått noen urett.

Imidlertid dukka grevens brev plutselig opp i Gil Blas, avisa til Henry Chervet. Dermed sendte Baudry to nye vitner, Henri Marmottan og løytnant Touny til Pierre Mortier, sjefredaktøren i avisa (som også hadde utkjempa en duell til Marie Curies ære i november året før). Der blei de henvist til Chervet og en kollega, Jacques Boulenger, og fikk publisert sin versjon i et offentlig brev.

Samtidig avslutta voldgiftsdomstolen arbeidet sitt, og saksopplysningene kom etter hvert fram i diverse aviser. De viste seg å stemme dårlig overens med det som Marmottan og Touny hadde opplyst til Chervet og Boulenger, og de sendte dem et ganske krast brev der de nærmest anklaga dem for mened. Det blei utveksla vitner igjen, og siden man ikke kom til enighet, var det nå klart for denne duellen.

Duellen vakte stor interesse i fektekretser. Touny var kjent som en ypperlig fekter, trent av professor Baudry (ikke nært i slekt med journalisten), mens Chervet ikke hadde samme ry, men var kjent for å være rask og hadde skaffa seg litt praktisk erfaring de siste månedene.

Nå vel, duellen blei referert utførlig i avisa, som en hvilken som helst sportsbegivenhet. Den endte med at Chervet fikk seg et 4 cm djupt sår i bicepsen, og beskyldningene han hadde sendt i brevet var dermed offisielt døde og maktesløse.

Det hører med til historia at Boulenger og Marmottan skulle møtes dagen etter «au pistolet»...

Litt småplukk fra ellers i verden: Det italienske deputertkammeret vedtok med 431 mot 38 stemmer (for det meste sosialistiske) å annektere de tyrkiske provinsene Tripolitana og Kyrenaika. På Antarktis var Edward Evans og William Lashly brakt i sikkerhet på Hut point, der Atkinson sendte beskjed til hovedkvarteret på Cape Evans om at noen burde dra sørover med bikkjer for å møte Scott. Scott sjøl sleit seg nordover med de 3 overlevende mennene sine. De var like sør for det nedre barrieredepotet på 82º 47' S og regna med å finne det dagen etter. Dagboka hans viser lite tegn til sorg over den tapte kameraten, snarere lettelse over at de slapp å dra på han lenger. Allerede dagen etter var de nede på barriera og fant slakteplassen til ponniene med et stort depot kjøtt som de festa på. Det var jo heldigvis ikke så langt igjen nå, men det begynte å bli seint på sommeren.

Amundsen på sin side var om bord på Fram, og observerte samme dag ei terne, som tyda på at de ikke var langt fra land.

onsdag 22. februar 2012

22. februar 1912 - Anton Fokker



Han var ikke interessert i å fly bare for å fly. Nei, han var interessert i å fly fordi han kunne fly og kunne bygge fly bedre enn de fleste andre. Og fordi han følte seg sikker på at han kunne lage seg et levebrød av det. Det var derfor han og hjelperne hans hadde samla seg her på kontoret ved Johannisthal flyplass 15 km sørøst for Berlin for hundre år sida i dag.

Han hadde aldri vært noe for å lese bøker, oppsøke venner og sånt som alle andre var så inderlig besatt av å kaste bort tida med. Hvis det ikke hadde vært for alle disse fantastiske mekaniske tinga hadde han kanskje vokst opp fullstendig absorbert av det indre sjelslivet sitt uten mulighet for andre til å få kontakt med han. I barndommen kunne han sitte i time etter time med leiketoget i en krok uten å gi fra seg annet enn assorterte fløyte-, bjelle- og dampkjelelyder. I skoletimene satt han bare og drømte om å komme ut så han kunne leike mer med de mekaniske greiene sine. Kladdebøkene var fulle av arbeidstegninger. Sjøl om familien var formuende etter å ha solgt en stor te- og kaffeplantasje på Java, begynte de å bli bekymra for at de skulle måtte forsørge han hele livet. Men han visste råd. Han ville ta patent på et punkteringssikkert hjul han hadde utvikla. Dessverre viste det seg at det eksisterte et fransk patent på den samme konstruksjonen.

Øya hans blei løfta mot himmelen da Wilbur Wright var på europaturné og holdt oppvisninger i 1908, og han begynte å interessere seg for flykonstruksjoner. Som et mottrekk sendte faren han i 1910 til den tekniske skolen i Bingen i Tyskland for å få opplæring som bilmekaniker. Flysporten hadde krevd dusinvis av unge, modige liv til da, og forsikringsbransjen ville ikke ta i den med ei ildtang. Han oppdaga at den biltekniske skolen i Mainz hadde et flykurs, og skreiv hjem med anmodning om å bli overført dit, rimeligvis uten å nevne noe om flykurset. Her boltra han seg med fanatisk glød og visste etter kort tid mer om å fly og bygge flymaskiner enn noen av lærerne sine.

Den første modellen hans, som han kalte De Spin (edderkoppen), på grunn av alle bardunene, klarte læreren hans å kræsje. Den andre, under samme navn, dudde til et kort hopp bort til nærmeste eplehage. Men allerede den tredje, også under samme navn, var stabilere og minst like manøvrerbar som noe annet på markedet. Han begynte å tjene penger på oppvisninger rundt om i Tyskland og røpte forsiktig nyheten i brev til faren samtidig som han ba om penger til å konstruere nye modeller. Faren snudde helt om, letta over at han tilsynelatende allikevel skulle slippe den livslange forsørgelsesbyrden, og ba han komme og lage oppvisning i hjemlandet også. Den 31. august 1911 holdt han oppvisning i hjembyen Haarlem der han fløy De Spin rundt tårnet til Sint-Bavokerk til mengdens store fornøyelse, attpåtil på dronning Wilhelminas bursdag. (Rekonstruert øverst på sida her.)

Han visste hva han ville bruke livet til nå, og med farens kapital i ryggen satt han her i kontoret på flyplassen i Johannisthal og løfta en penn. De andre som satt der løfta også pennene sine, og med noen få kruseduller og et par dråper blekk var det gjort. Fokker Aeroplanbau var etablert.

tirsdag 21. februar 2012

21. februar 1912 - Teddy Roosevelt

Han hadde bestemt seg. Bill hadde gått over streken nå. Hittil hadde han støtta han og ment at han burde gjenvelges, tross at han ikke hadde vært begeistra for alt han foretok seg. Men han skulle ikke gått løs på JP. JP måtte skånes, han hadde vist at han kunne og ville redde landet, tross det pusset landet hadde spilt han før. Han var en kjernekar og en god venn som brukte ressursene sine slik ressurser skulle brukes. Derfor hadde han bestemt seg. Loddet var kasta.

Det hvinte skjærende i stål mot stål. Toget stansa med et rykk. Flokker av gråkledde menn og mer fargerike kvinner og barn reiste seg og gikk mot utgangene. Flere framtoninger av samme type begynte å komme på og så seg om etter seter. En av dem kom bort til han og presenterte seg: – Donald Robertson, Cleveland Plain Dealer.

Robertson hadde et spørsmål. Det hadde gått rykter, og avisa hans hadde sendt han på toget for å se om det var noe i dem. – Colonel Roosevelt, sa han. – Is it true that you are going to run, or what?

– Aha, my young man! Han smilte, rørte ved hatten, som lå i fanget hans, og sa: – My hat’s in the ring, the fight is on and I'm stripped to the buff.

Toget gikk videre til Columbus, delstatshovedstaden, der det skulle holdes et møte for å gi Ohio en ny grunnlov. Til det møtet hadde han skrivi et foredrag som han mente å bruke til å definere demokratiet i moderne tid. Det inneholdt formuleringer som «Jeg trur på reint demokrati. Som Lincoln mener jeg at Dette landet med institusjonene sine tilhører folket som bor i det. Når de blir lei av den sittende regjeringa, kan de når som helst utøve den grunnlovsfesta retten sin til å rette på den. Vi framskrittsvennlige mener at folket har rett, makt og plikt til å beskytte seg sjøl og sin egen velferd, at menneskerett står over all annen rett, at penger skal være folkets tjener og ikke folkets herre. Vi trur at hvis ikke et representativt styresett virkelig representerer folket, er det slett ikke et representativt styresett. Vi er deltakere i ett av de store slaga i den århundregamle krigen mot privilegier på vegne av det felles beste. Og så videre.

Bare tomt svada kanskje. Du kan dømme sjøl, resten av det står her.

mandag 20. februar 2012

20. februar 1912 - Gisken Wildenvey

                                               Du kom en aften ved vintertide
                                               Hva først du ville, å, ikke si det,
                                               men dine øyne var blå og blide,
                                               og hårets krone
                                               bar tyste vårnetters blonde tone,
                                               og munnen lo.


Hun var født nærmere 17 år tidligere på Austvågøy i Vågan kommune, men der var miljøet for trangt om enn utsynet var vidt. Derfor hadde hun dratt til Kristiania året før, et sted der hun mente hun kunne få utløp for trangen sin til å uttrykke seg kunstnerisk. Hun fikk en jobb som kassadame på Steen & Strøm som hun tjente noen skillinger på, og på fritida leste hun med skuespillere og prøvde seg som danser. Men kroppen hennes ville ikke samarbeide. Hele 175 cm hadde den etter hvert skutt i været, og da egna man seg bare ikke.

Tilværelsen i Kristiania hadde ikke helt blitt den hun hadde tenkt seg. Men hun var ikke rådløs. Blant alle disse skuespillerne og andre bohemer i Kristiania vanka det også en type som var god til å dikte, som hadde vært i Amerika og visste mye, som var populær og tjente nok på dikta sine til å kunne forsørge noen, og som var ganske flott og ikke så forferdelig gammal. Sammen med ei venninne hadde hun blitt enig om at det kunne være lurt å sende han noen dikt som han skulle vurdere. Så det hadde hun gjort, og nå for 100 år sida i dag sto hun altså foran alteret i Vålerenga kjerke, og skulle vies av sogneprest Alfred Eriksen.

Den rake motsetningen til Eriksen, Arbeiderpartiets første stortingsrepresentant, sto også samme dag og avla en hellig ed. Det var Høyres Jens Bratlie, som blei tatt i ed som Norges nye statsminister. Etter mediastormen som fulgte måltalen hans den 28. januar hadde den tidligere statsministeren Wollert Konow den 9. februar fått oppsigelser fra alle høyremennene i regjeringa hans samt utenriksminister Irgens fra sitt eget parti, Frisinnede Venstre. I ei uke prøvde han å stable ei ny regjering på beina, men den 16. måtte han gi opp, og søkte avskjed. I helga var kongen opptatt med å skrive rundetider oppe på Frogner Stadion, men mandag tok han seg tid til å innvilge avskjedssøknaden, og dagen etter hadde altså Høyre samla seg om sin kandidat.

Jens Bratlie var ikke noen samlende sentrumskandidat liksom partirivalen Fredrik Stang, det var kampen mot sosialismen og for militærvesenet som var hovedsakene for han. Bratlie var sjøl yrkesmilitær og hadde tidlig skaffa seg formannskapet i forsvarskomiteen, der han jobba iherdig for å styrke det norske forsvaret. Han var også av bondeætt, oppvokst på Nordre Land. Under han gjorde egentlig bondekonservatismen, som hadde vært en betydelig faktor tidligere, sine siste krampetrekninger. Men på grunn av bakgrunnen hans hadde han slett ikke noe særlig til overs for den fanatiske riksmålslinja til det konservative miljøet i Kristiania, og han lot målmannen Edvard Liljedahl fra koalisjonspartneren få kirkedepartementet, som også styrte med undervisning. Dette skulle føre til at riksmålsavisene skulle få nok å henge seg opp i de neste månedene. Se for eksempel dette fra Adresseavisa den 6. april:

Neutral i maalsaken
Det var jo det Bratlies regjering skulde være. Nu har den faat anledning til at vise sin neutralitet. Den har besluttet at fremsætte proposition om forandringer i skoleloven. Denne har været imøteset med en viss spænding. Det gik ogsaa rygter om at Liljedahl skulde ha beroliget sine venner med, at naar det kom til skoleloven, skulde han vise at han ikke hadde sveget sine gamle idealer. Og han har vist det. Denne proposition er resultatet av skoledirektørens hemmelige raadslagninger, den er sat sammen av Qvigstad og Hougen, og den fremsettes av Bratlies regjering. Den kunde været skrevet i Bondeungdomslaget. Det var skade at det ikke blev forundt Konow-Qvigstad at fremsætte den. Saa kunde der været grund for ministerkrise. Nu faar den antagelig ikke den virkning, skjønt den burde faa det. Er det virkelig meningen at denne proposition skal være Bratlie-Stang-Brænnes forsoningsord i maalstriden?
 I § 73 slaaes nu fast alt som maalmændene har kjæmpet for. Tanken paa noget felles maal her i Norge er opgit. Hver kreds for sig skal bestemme om skolens undervisningssprog. Var ikke Bratlie med paa 10-mandsforslaget, som vilde ha slaat fast, at ialfald herredet skulde utgjøre en sproglig enhet? Man kan dog tale om at propositionen her bygger på praksis. Væsentligere er det vel at den stemmer med det forslag som er fremmet av Eftestøl, Bryggesaa, Grivi m.fl. Det gjælder jo altid først og fremst for en riksmaalsvenlig regjering at gjøre maalmændene tillags. 
 Men stridens kjerne har i den sidste tid været t a l e m a a l e t. Man studset litt over Liljedahls avgjørelse i Kristiansund. Det skulde snart vise sig at denne avgjørelse ikke var ment at skulle ha altfor lang virkning. Maalmændene faar nu fuld opreisning, og Liljedahl faar absolution. Her er propositionen: Den mundtlige norskundervisning skal saa vidt mulig foregaa i s t e d e t s  a l m i n d e l i g e  t a l e s p r o g. I den mundtlige norskundervisning skal dog barna t i l l i k e  o p ø v e s  i den sprogform som er bestemt for de skriftlige arbeider. I de bygder hvor landsmaalet er hovedmaal, er dette greit. I den mundtlige undervisning skal der brukes dialekt, i norsktimen landsmaal. I disse skoler er dermed riksmaalet rensket grundig ut. Der hvor kredsen vil ha barna undervist i riksmaal, skal læreren i almindelighet bruke stedets talemaal. Nu er derved for det første at merke, at dette er en umulig fordring, hvor læreren ikke er vokset op paa stedet. En lærer fra Sørlandet eller Vestlandet kan naturligvis aldrig lære at bruke talemaalet i en trøndersk bygd. Konsekvensen skulde saaledes være at det dermed var slut med vestlændingerne paa Østlandet og i Trøndelagen. Men det er nok ikke ment. Han taler naturligvis sit eget hjemmemaal, og «normaliserer» han dette litt, vil ingen kunne røre ham for det. Man hvad der er forbudt, det er at bruke riksmaal. Videre skal der gjøres forskjel paa undervisningen i andre fag og i norsk. I det sidste skal barna opøves i den sprogform som er bestemt for de skriftlige arbeider. Hittil har man anset det rigtig at sprogsansen og sprogbruken skulde støttes hele skolen igjennem. Nu maa for al ting bruken av landets almindelige kulturmaal indskrænkes til det mindst mulige. Der siges ikke engang at det skal gjennemføres i norskundervisningen. Barna skal bare t i l l i k e   o p ø v e s. Der skal visst ikke noget stort minimum til at tilfredsstille dette krav. 
 Ved denne lov stilles vor skole utenfor det som er almindelig skik i ethvert andet kulturland. Sprogbruken og sprogbehandlingen er fullstændig overgit til hver enkelt lærers forgodtbefinnende. Derved tilføies riksmaalsundervisningen det sidste ulivssaar. Og det er naturligvis tilsigtet. 
 Hvorfor kommer denne proposition netop nu, dagen før paasken, efterat statsraaderne har pakket sine kufferter for at sprede sig ut over landet for at lære folket politik? Svaret ligger nær. Oddmund Vik har fremsat en interpellation, og den maa kirkeministeren svare paa over paaske. Nu har han git saa tilfredsstillende svar, at han trygt kan møte sine gamle venner. Men Bratlie og Stang og Brænne? De har visst ogsaa svaret paa haanden. Det er ikke principper, men opportunisme som bestemmer regjeringens optræden. Og regjeringen vet at i stortinget vil den kunne gjøre regning paa tilslutning fra dine maalvenlige riksmaalsfæller. Vi burde nu endelig kunne faa se en klar optræden fra den fraktion i stortinget som kalder sig riksaalsmænd. Mænd som Hagerup Bull, Meinich og nogen enkelte andre kan man antagelig regne paa. Men en hel del vil støtte regjeringen og maalmændene. Propositionen blir lov, og Bratlies regjering vinder sin første avgjørende seir ved den mest utprægede mållov. Dermed er ogsaa Konow og Berge forsonet. Men vi andre maa med forbauselse spørge: Var dette meningen?

Ellers besto regjeringa hans av arbeidsminister Bernhard Brænne, justisminister Fredrik Stang og utenriksminister Johannes Irgens fra hans eget parti (Irgens hadde tydeligvis bytta parti siden sist), og handelsminister Ambortius Lindvig, finansminister Fredrik Ludvig Konow (ikke direkte i slekt med statsminister Wollert) og landbruksminister Erik Enge fra Frisinnede Venstre. I tillegg til statsministerposten ga han seg sjøl dessuten ledelsen av forsvarsdepartementet og revisjonsdepartementet.

Når nå Bratlie tiltrådte som statsminister, kom vararepresanten hans fra Kristiania inn på Stortinget. Det var Anna Rogstad, og dermed var dagens andre lille store jubileum et faktum.

19. februar 1912 - Tom Crean



Is fada an réim a léig mé léi ó inné 'dtí inniu,
Trasna sléibhte go ndeachas léi, fé sheolta ar muir;
An éirne is chaith mé 'léim í, cé gur mór é an sruth;
'S bhí ceol téad ar gach taobh díom is mo Róisín Dubh.

Lang var veien jeg reiste med henne fra i går til i dag.
Over fjell gikk jeg med henne, under seil på det vide havet.
Jeg hoppa over Erne tross at flommen gikk stri.
Og jeg hørte harpeklangen fra begge sider sammen med den lille mørke rosa mi.

Tom Crean var av den typen som satte snadda i kjeften, beit tenna sammen rundt munnstykket og gjorde det som skulle gjøres, uansett hvor vanskelig eller ubehagelig det var. Og han hadde hatt henne med seg under seil over det vide havet, over fjell kledd av is og snø, over frosne, livløse vidder herja av isnende snøstormer, det grønne flagget med den gylne harpa. Hun hadde stått på sleden hans da han hadde egen slede og ponni på turen sørover, nå lå hun under de tjukke klærne hans og bidro til å varme han mens han underkasta den sterke kroppen sin den største prøvelsen den hadde vært ute for til nå.

To ganger hadde han felt tårer på denne ekspedisjonen. Første gang da Scott hadde sendt han hjem foran den siste etappa av ferden mot sørpolen. Han kunne ikke skjønne hva kapteinen hadde ment han hadde gjort som tilsa at han ikke fortjente å være med til polpunktet, og han kunne ikke skjønne hvordan disse stakkars engelskmennene skulle greie seg med bare en waliser og en skotte til hjelp, sjøl om de var sterke og flinke begge to. Å sette fot på polen med den æra og den gleda som fulgte med var noe han hadde ment at han hadde hatt gode sjanser til å oppleve. Men tapet av den sjansen var ikke det han felte tårer for, å nei, det var fordi den kjære lille mørke rosa hans ikke skulle være med til det store hvite målet. Det var meningsløst, det var ikke fair, men det var virkeligheten, slik den var.

Andre gang var da løytnant Evans falt sammen for 8 dager sida da de endelig nådde fram til det store depotet, og de trudde han hadde dødd. Det hadde blitt en krevende tilbaketur etter at de tok farvel med Scott og polpartiet den 4. januar. Sporet etter dem var forholdsvis lett å følge tilbake i begynnelsen, men etter noen dager mista de det og kom på villstrå. De kom i tidsnød og fikk proviantmangel. Til slutt fant de breen, men da sto de på kanten av en 600 meter høy skrent med stygt oppbrukken is som virka umulig å forsere. Likevel – etter alt å dømme ville de spare tre dager på det i forhold til å gå omveien rundt til et mer farbart sted, og det kunne være livsviktig med den proviantsituasjonen de hadde.

– La oss ake ned, foreslo Evans.
Crean protesterte. – Kaptein Scott ville aldri gjort noe så vanvittig.

Men løytnantens ord var lov, de satte seg på sleden og fikk seg en aketur som Georg Hackl neppe ville misunt dem, rutsjende i vill fart mellom halvt hundre meter breie sprekker og blokker store som hus før det endte brått mot en liten forhøyning nede på breen der sleden velta og kasta dem av, fullstendig uskadd bortsett fra at de fine vindbuksene til Crean var i laser.

Men etter noen dager på breen hadde løytnanten vist de første tegna på sjukdommen som forverra seg dag for dag og endte med kollaps da de nådde fram til depotet på 79º 29' S. Han sto overfor det første og siste tilfellet av ordrenekt i hele offiserskarriera si da Lashly og Crean lasta han opp på sleden og begynte å marsjere nordover med han tross de mest bestemte ordre om å etterlate han der ved depotet. Det var en marsj som tok på kreftene, som de også hadde brukt rikelig av på de 2000 kilometerne de hadde marsjert dag for dag siden begynnelsen av november. Marsjen endte sju dager seinere ved Corner Camp, for hundre år sida i går. Der var det folketomt, som de hadde frykta, og ingen forsyninger, som de hadde frykta enda mer. Det var på det nærmeste slutt på provianten, og det var fortsatt 4 dager igjen til Hut Point med det tempoet de hadde holdt til nå, det neste stedet det kunne være mulighet for å treffe på folk. Det var bare en ting å gjøre, sende den sterkeste av dem i forveien uten bør, mens den andre fikk være igjen og passe på Evans. Og den sterkeste var Tom Crean.

Med tre kjeks og to sjokoladestenger som proviant la han ut på den fem og ei halv mil lange marsjen, omtrent som fra Oslo til Drammen, men det var ikke asfalterte veier og hjulgående kjøretøy han hadde til rådighet. Evans trudde de la han i grava da de putta han i teltet, alvorlige og sorgfulle i minene. Så var det av gårde. Det var en sneglemarsj i forhold til hva han hadde klart hvis han hadde vært uthvilt og velernært, men han satte nå opp det beste tempoet han kunne, ikke bare for å skaffe hjelp så fort som mulig, men også fordi det var ting som tyda på at det var uvær i vente. En storm her ute nå, så svekka som han var og uten verken telt eller sovepose, det ville helt sikkert bety slutten, både for han og de to andre som var avhengige av han.

Det var kaldt, det var surt, og løypeprepareringa var under enhver kritikk. Men han arbeida seg gjennom det som han hadde arbeida seg gjennom verdas sju hav og fem kontinenter pluss dette sjette her som han hadde tråkka igjennom nesten fra ende til annen. Han fikk nok av tid til å tenke på den ensomme marsjen, og hvis han tenkte, tenkte han nok på gården ved Annascaul i county Kerry der han hadde vokst opp med ni søsken, og på en annen ensom marsj av omtrent tilsvarende lengde og like dårlig utrusta med proviant, da faren hadde skjelt han huden full fordi han hadde slept kuene inn på kålåkeren og han kasta fra seg det han hadde i henda og dro hjemmefra på flekken. Ved å juge på alderen hadde 15-åringen fått seg plass på ei skute som lå ved den lokale britiske flåtestasjonen, og Royal Navy hadde vært arbeidsgiveren hans siden.

Etter å ha gått i ni timer unte han seg en hvil samt en sjokolade og et par kjeks, og det smakte som manna fra himmelen. Men han kunne ikke hvile lenge, for det så stadig styggere ut på himmelen. Heldigvis var nettene ennå lyse tross at det var langt ute på sommeren. Om bare få dager ville sola begynne å gå ned her på 78º S, og høsten ville begynne å nærme seg. Men ennå var det forholdsvis enkelt å finne fram og bevege seg her i dette terrenget. Nye 4-5 timers marsj, og det var tid for en ny kort hvil og sluke de siste proviantrestene, som glei glatt ned til tross for at han ikke hadde noe å skylle ned med. De siste timene var han ganske ørsken, men til sist begynte hjemlige landemerker å tre fram, og snart varsla en svart prikk i det fjerne at han nærma seg Hut Point, stasjonen de hadde bygd for den første ekspedisjonen hans i 1901-04. Da han endelig kunne krysse dørstokken der for 100 år sida i dag, var det hans tur til å falle sammen som en tom sekk, hilst velkommen av Edward Atkinson og hundespesialisten Dimitr Gerov, som var her med et nokså beleilig hundespann, sist sett av Crean på vei ned Beardmorebreen i desember.

Stormen tvang dem til å holde seg i ro enda et halvannet døgn til, men så kom Atkinson og Gerov seg ut og klarte å bringe Lashly og Evans levende hjem. De antarktiske pionerekspedisjonenes kanskje største bragd var til ende. Og den var ikke gjort av plikt, ikke av lojalitet, ikke av lydighet, ikke en gang av kjærlighet, men fordi den måtte og skulle gjøres, og fordi han var den som skulle gjøre den. Han var Tom Crean.

Hail, hail, Tom Crean, hail, hail, Tom Crean,
He’s the bravest man that the world’s ever seen.
Hail, hail, Tom Crean, hail, hail, Tom Crean,
He’s the Irish giant from county Kerry.



Ballade komponert og spilt inn av deltakere på den andre Shackleton-ekspedisjonen i 1914-17 på en vokssylinder av Edison-patent, i eller omkring 1918.

lørdag 18. februar 2012

18. februar 1912 - n Oscar igjen

Det var like grått og tåkete i Kristiania for 100 år sida i dag som dagen før, men folkemylderet konstaterte at det var et par grader kaldere, så det skulle bli bra forhold for yndlingen deres i jakta på verdensrekordene. Og det var et folkehav som hadde møtt opp for å overvære andre dag av verdensmesterskapet, nesten som på en holmenkollsøndag. De 18000 billettene var solgt en halv time før start, og mange slapp inn gratis. Det yrte som ei maurtue en heit sommerdag på Gratishaugen like sørvest for stadion, der det var mulig å få et ganske bra overblikk over banen – 203-metershøyden som den blei kalt på denne tida etter et slagsted ved Port Arthur i den russisk-japanske krigen. Trær, balkonger, tak og andre steder der det var mulig å få et lite glimt av isflata var tettpakka av folk. Man estimerte at rundt 25000 hadde samla seg for å overvære mesterskapet denne søndagen.

Klokka ett braka det laus, og første par var Frang mot Sæterhaug, sølvvinneren fra europamesterskapet, som nå lå på en litt skuffende 4.-plass. Sprinteren Frang hang ikke med lenge, og trønderen vant paret på 2.26,3, halvsekundet bak tida hans fra Stockholm. I andre par ga Cederlöf en annen sprinter, Thoresen, tilsvarende behandling og satte pers med 2.28,2. Så utkjempa Strömstén og Lundgreen en ny spennende duell der nordmannen lenge hadde et lite initiativ, men finnen spurta fra på slutten og tok ledelsen med 2.26,1 mot 2.27,3. Klare lavlandsperser på begge, og Lundgreen satte pers. Ippolitov hadde mindre problemer med Berntsen i fjerde par, og havna ett tidel bak den nysatte persen sin med 2.28,9. En referent hevder her at han ikke går så bra i svingene, men skyter reddsom fart på langsidene. Mulig han var litt forutinntatt ettersom svingteknikken til Ippolitov sies å være nokså lik Burnovs. I 5. par gikk også Johannessen et bra løp i par med Herseth, og satte klar ny pers med 2.28,3.
På startstreken for 1500 m i VM 1912.
Denne og de to andre illustrasjonene er fra Oscar Mathisen, Mitt livs løp.
Oscar skulle gått i par med Henning Olsen i 6. par, men han hadde meldt avbud på grunn av en senestrekk (eller ‘sprengt muskel’ som det også blei omtalt som). Men det var nå for ille at favoritten skulle måtte gå aleine, så arrangørene spurte noen av juniorene om de kunne tenke seg å være behjelpelige. Karl Gulbrandsen, som hadde gått 2.40,5 i juniorklassa dagen før sa ja, og nå sto han da her på startstreken med verdensrekordholderen i den andre banen. Tida hans er dessverre ikke kjent, og det var ikke så mye Oscar så til han heller, det sies at han blei slått med ei halv runde. Oscar måtte gå sitt eget løp, og gjorde det upåklagelig, i det som for de fleste andre var reint sprinttempo. Tida blei 2.20,8 – langt foran noen andre, og hele 3 sekunder foran banerekorden som Strunnikov satte året før. Likevel var han litt ergerlig, det var jo så nære, og hvis han hadde hatt en brukbar makker, kunne det kanskje latt seg gjøre å presse enda lenger ned mot 2.20, eller under. Karl Gulbrandsen derimot hadde fått og nytt sin plass i sola. Et minne for livet. Og gjorde aldri noe større av seg på skøytebanen igjen.

I siste par slo Reidar Gundersen Olaf Hansen med 2.38,0 mot 2.39,8, begge et stykke fra persene sine.
Resultater
1.Oscar Mathisen     2.20,8 BR
2.Gunnar Strömstén   2.26,1 lp
3.Martin Sæterhaug   2.26,3
4.Trygve Lundgreen   2.27,3
5.Ernst Cederlöf     2.28,2 p
6.Stener Johannessen 2.28,3 p
7.Vasilij Ippolitov  2.28,9
8.Einar Berntsen     2.32,4 p
9.Bjarne Frang       2.33,8 p
10.Thoralf Thoresen  2.35,2 p
11.Magnus Herseth    2.35,8 p
12.Reidar Gundersen  2.38,0
13.Olaf Hansen       2.39,8

Sammenlagt:
1.Oscar Mathisen      3
2.Gunnar Strömstén    9,5
3.Trygve Lundgreen   10,5
4.Martin Sæterhaug   12
5.Ernst Cederlöf     15
6.Stener Johannessen 20
7.Vasilij Ippolitov  23,5
8.Bjarne Frang       24
9.Thoralf Thoresen   26
10.Einar Berntsen    26,5
11.Magnus Herseth    32
12.Reidar Gundersen  35
13.Olaf Hansen       36
Oscar var nå verdensmester og blei behørig hylla som sådan med laurbær og nasjonalsang. Etter en junior-500 m, der Gulbrandsen satte pers med 49,2 og blei nr. 11, var det så klart for 10000 m, en distanse som setter store fordringer til publikums tålmodighet etter hva avisene skriver, og under alminnelige omstendigheter ikke omfattes med synderlig interesse. Men denne gangen var det annerledes. Det var ingen som tenkte på å forlate skueplassen nå, tross at de hadde stått ute i vinterkulda siden lenge før stevnet starta for å skaffe seg billett. Og de skulle heller ikke få grunn til å angre.

Første par var ikke noen dårlig forsmak på det som skulle komme. Stener Johannessen mot Vasilij Ippolitov. Russeren setter opp et avsindig tempo fra start med 41- og 42-runder, han klarer å riste av seg parkameraten, men han legger seg ikke mer enn 20-30 meter bak. Rundetidene går opp i 44–45, og da er det ikke så vanskelig å holde følge lenger. Litt over halvveis setter han inn et angrep, og etter tre 44-runder på rad har han kontakt igjen. Det er klart at de ligger godt an i forhold til norgesrekorden. Jeg har skjemaet til denne rekorden, men det er ingen vits i å gjengi det her, siden den ikke var satt på 400-metersbane. Nå er det nordmannen som er i støtet, han rykker fra, og ved 8400 m er ledelsen oppe i 3 sekunder. Tempoet holder seg på 44–45 og ved siste passering ser forspranget sikkert ut, sjøl om det har minka noe. Men så samler russeren seg til en sluttspurt, både takt og steglengde øker merkbart. 200 meter igjen, og han er så mye nærmere at Johannessen blir oppmerksom på det, han setter i å spurte sjøl. På oppløpssida er de side om side, farta er som i en 500-meterinnspurt. Noen meter før mål skjærer den ene skøyta til nordmannen ut, kanskje det sinker han litt. Uansett blir utfallet at han taper paret med 1/10. Men han forbedrer den ferske norgesrekorden sin til 18.16,8.
Ippolitov
46-1.27-2.08-2.49-3.31-4.13-4.57-5.40-6.24-7.08-7.53-8.38-9.23-10.07-10.52-11.37-12.22-13.07-13.53-14.38-15.24-16.08-16.53-17.37-18.16,7
Johannessen
45-1.27-2.08-2.50-3.33-4.16-4.59-5.42-6.26-7.10-7.55-8.40-9.25-10.10-10.54-11.38-12.22-13.07-13.52-14.37-15.21-16.06-16.51-17.35-18.16,8
Som nybakt innehaver av den tredje gjenerobra tittelen sin for sesongen, kunne Oscar nå spandere på seg et koseløp, kanskje passiare litt med makkeren Lundgreen underveis, eller hvorfor ikke spise et appelsin på halvveien? Men han likte ikke helt de påstandene som hadde versert så lenge om at milløpet liksom ikke lå for han, og snakket som hadde gått siden i går om at makkeren burde være i stand til å slå han, bare 7,3 sekunder etter på halve distansen som han hadde vært. Det var også det at han hadde vært litt skuffa over 1500-meteren. Dessuten følte han seg så ualminnelig opplagt denne dagen. Derfor var det bare én ting han hadde i sikte da han sto klar til start: 17.50,6, den tolv år gamle verdensrekorden til Peder Østlund fra Davos.

Likevel begynte han ganske pent og lå etter Ippolitov til like før halvveis i løpet. Lundgreen begynte ikke å slippe før i 7. runde, og lå bare 7 etter ved passering 4400 m, da Oscar for første gang hadde best passeringstid etter ei sterk runde på 41. Da lå han 5 sekunder etter verdensrekorden, og tempoet hadde vært ei nennsom blanding av 42- og 43-runder. Men i motsetning til foregående par viste han ikke tegn til å sakke av. De sakkyndige på tribunene sto klar med skjema både for verdensrekord, banerekorden til Strunnikov og den nysatte norgesrekorden. De to neste rundene økte forspranget til Ippolitov/Johannessen fra 3 til 6 og videre til 9 og til banerekorden fra 4 til 5 og videre til 7, mens avstanden til verdensrekorden minka fra 5 til 4 og videre til 3. Det begynte å gå opp for publikum at han hadde til hensikt å avlive den ærverdige gamle rekorden, slik Oscar sjøl beskriver det, og han hørte hvordan det begynte som et brus i mengden, og hvordan dette bruset forplanta seg, steig og vokste, tiltok i styrke og økte til en storm som reiv alle med seg, også mannen som gikk rundene der nede på banen.

Videre gikk det i det samme harde, regelmessige tempoet – 43 ispedd noen på 42. 6000 m blei passert på 9.57, fortsatt 3 etter verdensrekorden. Johannessen og Strunnikov var lagt vekk nå, det var bare Østlund det dreide seg om. Så kom ei 42-runde, og bare 2 sekunder bak. Den gamle verdensmesteren hadde hatt tre 44-runder i siste halvdel av løpet og ei på 45, men avslutninga var sterk, på litt over 40, så det gjaldt å ha forsprang. De neste tre rundene var på 43, avstanden holdt seg på 2 sekunder de første av den, men så kom den første 44-runda til Østlund og ved 7200 m var det bare 1 sekund bak. Det var som om han var informert om det, og det var han kanskje også sjøl om han ikke røper noe om det i boka si, men i neste runde legger han altså inn en ny 42-er, og dermed er han ett foran!

Jubelbruset som fulgte var ikke spontant og momentant som i mer moderne tider med annonserte passeringer eller tidtavler, det bare spredde seg fra dem som hadde klokker på tribunene og forplanta seg fra person til person til det var oppe i orkans styrke. Folkehelten gikk som han hadde en flodbølge i hælene og leverte en ny serie 43-runder, som brakte han først ett, så to, så tre, så fem foran der Østlund hadde hatt 45. Det var to runder igjen og den nest siste runda til trønderen på 43 matcha han med ei på 42. På sisterunda tapte han litt, men han visste det når han gikk i mål, på reaksjonene til publikum, kanskje også på andre ting, at det var rekord, igjen. Og da tida 17.46,3 blei annonsert, var alle demninger og hemninger ute av spill. Men før alt oppløste seg i et hav av jubel og villskap, kunne Oscar høre en vantru trønderstemme som sa «Det e bætterdø løgn!» Så var det fullt kaos, banen blei storma og massene sloss om å få bære han på skuldrene. Det gikk over stokk og stein og var ikke helt smertefritt for gullgutten heller.

I skyggen av rekordløpet kjempa Lundgreen seg inn på 18.15,3, som nok var litt tilfredsstillende som ledd i den pågående rivaliseringa mellom han og Johannessen, og som han ikke minst håpa kunne bringe han sølvmedaljen sammenlagt. Kunne bare Strömstén holde seg bak de to i første par, så...
Mathisen
47-1.29-2.12-2.54-3.36-4.19-5.01-5.44-6.26-7.09-7.50-8.32-9.14-9.57-10.39-11.22-12.05-12.48-13.30-14.13-14.56-15.39-16.22-17.04-17.46,3
Lundgreen
47-1.29-2.13-2.54-3.37-4.20-5.03-5.46-6.29-7.14-7.57-8.41-9.24-10.08-10.53-11.37-12.22-13.06-13.51-14.36-15.20-16.05-16.49-17.33-18.15,3
Etter at banen var rydda og feid, starta mannen som kunne ta fra han denne sølvmedaljen i par med svensken Cederlöf. Men svensken sparka skøyta mot en stolpe allerede i første runde og knakk den tvert av. Dermed måtte finnen kjempe mot Lundgreen aleine. Han åpna hardt, men ikke så hardt som rivalen, og kom ikke føran før i 19. runde, men derfra og inn holdt han kontrollen, og sikra seg dermed denne sølvplassen.
48-1.29-2.11-2.54-3.38-4.22-5.05-5.48-6.32-7.15-7.59-8.44-9.27-10.10-10.54-11.38-12.22-13.07-13.50-14.34-15.18-16.03-16.46-17.31-18.13,3
Siden Henning Olsen hadde trekt seg, var Sæterhaug satt opp aleine i neste par, men stevneledelsen var ikke snauere i gledesrusen enn at de lot han få den uheldige svensken til parkamerat. Cederlöf hadde i mellomtida lånt skøytene til Oscar, «motorskøytene», som noen kalte dem, og takka for tilliten med å sette en fin ny pers på 18.18,2, nesten ei runde foran trønderen.
Cederlöf
45-1.28-2.11-2.54-3.37-4.21-5.05-5.50-6.33-7.18-8.03-8.47-9.31-10.16-10.59-11.43-12.27-13.11-13.56-14.40-15.26-16.06-16.51-17.35-18.18,2
Sæterhaug
45-1.30?-2.11-2.55-3.38-4.23-5.08-5.54-6.39-7.25-8.11-8.57-9.43-10.29-11.15-12.01-12.47-13.33-14.19-15.06-15.52-16.38-17.24-18.10-18.57,9
Mesterskapet dabba ut med to ufullstendige par, først Berntsen som fikk følge av Thoresen til litt over halvveis:
Berntsen
48-1.32-2.17-3.01-3.46-4.31-5.17-6.03-6.49-7.34-8.20-9.06-9.53-10.37-11.25-12.10-12.55-13.43-14.30-15.18-16.05-16.53-17.40-18.28-19.16,4
Thoresen
48-1.35-2.21-3.08-3.56-4.44-5.32-6.20-7.09-7.58-8.47-9.36-10.27-11.18
Så Hansen som fikk følge av Herseth til litt før halvveis:
Hansen
50-1.32-2.19-3.07-3.54-4.41-5.28-6.15-7.03-7.51-8.38-9.27-10.16-11.05-11.54.-12.43-13.33-14.21-15.10-15.59-16.47-17.36-18.24-19.13-19.57,2
Herseth
50-1.33-2.18-3.04-3.51-4.37-5.25-6.13-7.02-7.51-8.41-9.31

Resultater
1.Oscar Mathisen     17.46,3 VR
2.Gunnar Strömstén   18.13,3 lp
3.Trygve Lundgreen   18.15,3 p
4.Vasilij Ippolitov  18.16,7 p
5.Stener Johannessen 18.16,8 p
6.Ernst Cederlöf     18.18,2 p
7.Martin Sæterhaug   18.57,9
8.Einar Berntsen     19.16,4 p
9.Olaf Hansen        19.57,2
Thoresen og Herseth brøyt

Sammenlagt

1.Oscar Mathisen.Norge        4
2.Gunnar Strömstén.Finland   10,5
3.Trygve Lundgreen.Norge     12,5
4.Martin Sæterhaug.Norge     19
5.Ernst Cederlöf.Sverige     20
6.Stener Johannessen.Norge   22
7.Vasilij Ippolitov.Russland 24,5
8.Einar Berntsen.Norge       31,5
9.Olaf Hansen.Norge          36
Så fulgte alt seremoniell og enda mer tøylesløs feiring. Laurbærkransen var heldigvis utdelt etter 1500 m og i sikkerhet, ellers ville den nok gått føyka. Til slutt var det sexa i Frimurerlogen med premieutdeling og dans til langt på natt som tradisjonen tilsa.
Tekst: «Konow (til Bratlie): Nu nytter der hverken Maaltale eller Ministerkrise,
ikke engang dit nye Ministerium vækker Opsigt. Nu er det bare ’n Oscar.»

fredag 17. februar 2012

17. februar 1912 - stadig Oscar Mathisen

Hamar-Frogner-Hamar-Klagenfurt-Stockholm, det var reiseruta hans denne sesongen, og det hadde vært en triumfferd, med unntak for avstikkeren til Østerrike der han ikke hadde fått utretta noe. Det hadde ikke vært et stevne uten at han hadde pynta på en eller annen rekord, og i og med siste helg i den svenske kungsstaden hadde det begynt å gå på verdensrekordene løs. Han var spent på hvordan det ville gå nå i helga, for Frognerbanen pleide å by på god is så lenge været ikke slo seg vrangt, vel så god som den svenske, tenkte han nok. Men det så ikke helt ideelt ut fra morgenen for 100 år sida i dag. Det lå rundt 0 grader, kanskje litt over, det var overskya og lufta var fuktig og tung.
Noen VM-deltakere, fra v.: Strömstén, Frang, Sæterhaug, Lundgreen, Gundersen, Olsen, Cederlöf.
Sittende Ippolitov og Mathisen. Fra Oscar Mathisen, Mitt livs løp.
Om Oscar var spent så var det ikke fritt for at det var en hel del andre som var litt spente også. Arrangørene hadde bare fått trykt opp 18000 billetter, de hadde nemlig satt opp prisene til mellom 50 øre og 4 kroner, og trudde ikke det ville komme så mange. Men de billettene gikk fort unna. Det var ikke nytt at folk gikk mann av huse for å se på n’Oscar. Men ei slik folkevandring som det blei nå hadde man vel ikke sett makan til, ja, man måtte i hvert fall tilbake til Axel Paulsens dager. Sporvognsselskapet hadde henda fulle, alt materiell var tatt i bruk, vognene gikk uten stans og var så fulle at folk hang på utsida for å komme med. Alt som fantes av biler og kjøretøy var opptatt, og det betydde ikke lite i Kristiania.

Det eneste bitte lille skåret i gleda var at Strunnikov heller ikke denne gangen hadde møtt for å forsvare mesterskapet sitt. Men avisa brakte et intervju med erstatteren hans, den unge Ippolitov, som kunne kaste litt lys over affæra.

Vassili Ippolitow fra Moskva er bare 19 år gammel. Han er mekaniker av fag, snakker og forstår bare russisk, smiler av alt og later til å være såre fornøyd med omgivelsene sine. 
– Nordmennene er noen ualminnelig snille og hyggelige mennesker, sier han til den russiske medarbeideren vår. – Og så er de så glade i sin Matson.
– Hvilken Matson?
– Oscar Matson, naturligvis.
Russeren hadde vanskelig for å uttale Mathisen.
– Hva synes De om Matson som skøyteløper?
– Jo, svarte Ippolitov. – Han er storartet, absolutt den beste skøyteløper her, men Strunnikov er ham overlegen. Hvis Matson skal gå fra Strunnikov i et kort løp, så må de ikke løpe sammen, men hver for seg, for Strunnikov tåler ikke å se noen foran seg. Gjør han det, da bruker han de overmenneskelige kreftene sine og kommer alltid foran. 
(Hver holder på sitt, tenkte vi. Matson slipper også nødig noen foran seg. Og tidene hans i år taler et tydelig språk.)
– Hvorfor kom ikke Strunnikov hit i år for å forsvare verdensmesterskapet sitt? Er han syk?
– Ikke det minste. Tvertimot, Strunnikov har aldri løpt så godt som i år, men han har blitt uvenner med klubbstyret, og så la han skøytene på hylla og svor på at i år ville han ikke gå på skøyter. Men til neste år skal han gå på sin egen skøytebane.
– På sin egen!
– Ja, saken er den at Strunnikov i år gjerne ville reist til Davos og satt rekorder. Alt var klart. Han hadde skaffet seg reisepass og telegrafisk bestilt nye skøyter hos Hagen, men så nektet styret å sende med en språkkyndig mann, og slik var det at han ble uvenner med klubben. I St. Petersburg ble det innsamlet 600 rubler til Strunnikov, men da var det for sent. Nå vil han stifte ny skøyteklubb, og vi går selvfølgelig alle sammen over til ham. Strunnikov er nemlig den beste instruktøren vi kan ønske oss. 
– Har skøytesporten fått stor tilslutning i Moskva? 
– Både ja og nei. Ungdommen går mer og mer på skøyter, det er sikkert, men publikum og pressen betrakter denne sporten ennå mest som en guttelek. Kanskje kommer dette av at ingen kan bli en gammel skøyteløper hos oss. Når vi er 21 år, må vi i militærtjeneste. Der blir vi uavbrutt i 3-5 år, og etterpå er det for sent å begynne med sporten igjen. 
– Og De selv? Tror De at De makter å motstå Matson i morgen?
Ippolitov lo med det godmodige smilet sitt og svarte:
– Matson slår jeg nok ikke, det overlater jeg til Strunnikov, men jeg burde i hvert fall kunne la han få noe å bestille i de lange løpene, særlig nå, da jeg har fått nye skøyter fra Hagen, hvis det ikke var for det elendige beinet mitt. 
I sommer falt jeg under et sykkelritt på 50 kilometer. Så var det i vinter en gang, jeg kom syklende i ei gate i Moskva, og her traff jeg en kamerat som ropte «Ippolitov! Ta en spurt!» Jeg gjorde som han ba meg, men støtte på en dvornik og falt. Sykkelen gikk i stykker og jeg ble liggende bevisstløs i en halv times tid. Senere lå jeg til sengs i 6 dager. Dvorniken meldte meg for uvøren kjøring. 
– Men var det da ingen som tok Dem opp mens de lå bevisstløs? 
– Nei, ingen. Hjemme i Moskva legger ingen merke til slike småting. 
– Har De tatt noen premier i Russland?
– Å ja, jeg har da tatt noen, men denne her er jeg mest glad i. 
Han pekte på et nydelig gullemblem som han hadde festet i jakkekraven. Den fikk jeg like før jeg reiste til Stockholm, opplyste han. – Det er Pansjins premie, jeg deltok i 2 løp, 500 og 1500 meter. Det var 22 graders kulde og jeg holdt på å fryse nesa av meg. I første løp falt jeg. Det var beinet som slo feil. I andre løp brukte jeg 2 min 34 sek, som er ei fin tid hos oss. 
– Hvor mange medaljer har De?
– 127 foruten Pansjins, men de fleste er for sykkelløp.

Da stevnet tok til, antakelig ved 2-tida, hadde det begynt å snø litt, og skyfler og feiekoster kom i virksomhet. Banemesteren, den legendariske Zakken (Zacharias) Johansen I, hadde gitt isen den omhyggeligste pleie, og tok med glede imot en rekord eller to som lønn for strevet. Det var noe rundt 5-6000 tilskuere på tribunene, som var eksepsjonelt på en lørdag da det var meninga at man skulle være på jobb.

Første par var den 20 år unge og lovende Einar Berntsen mot den finske veteranen Gunnar Strömstén, som var populær, så populær at han var den eneste utlendingen som hadde eget tilnavn hos frognerpublikummet, Strømma. Finnen gjorde ganske kort prosess med unggutten og kom inn på 47,0, kort bak persen hans. Andre par var en annen ungdom, Magnus Herseth, mot Ippolitov. Herseth fikk stormende jubel da han kom inn 5 meter foran russeren. Publikum ante en sensasjon, men denne russeren var nok ikke så rask som den mer berømte landsmannen sin, og 47,7 var ikke pers en gang. Ippolitov fikk 48,2, som var tangering av den nye persen fra Stockholm. I tredje par kom den eneste svensken, Ernst Cederlöf, mot Stener Johannessen. Svenskene arrangerte det nasjonale mesterskapet sitt denne helga, og kunne ikke avse flere. Cederlöf gikk et bra løp og satte pers med 47,2. Johannessen forbedra seg også, til 48,1.

Det tyda på at isen var god, og da Oscar sto på startstreken i fjerde mot nok en ung, lovende klubbkamerat, Bjarne Frang, visste han at sjansen burde være der til å gjøre noe med den gamle rekorden til Gundersen, som han hadde tangert forrige helg. At broren hans hadde løpt på 44,4 sammen med Wikander tenkte han vel også på, men det var i ekstraløp utafor konkurranse som aldri kunne godkjennes. I hvert 500 m-løp denne sesongen hadde han gått med innbitt energi for å bevise for alle som hadde tvilt på evnene hans og på amatørstatusen hans at han var mannen, at han var best, at ingen kunne stoppe han. Bevisbyrden hadde falt litt av skuldrene på han nå, han hadde ikke sånt behov for å fly for livet lenger. Men det var noe med anledningen, med den kjente, kjære hjemmebanen og det opprømte publikummet som jaga opp løpshungeren hans, det var nå alt skulle kulminere. Han hadde trekt første ytre igjen, og for mange av de altererte på tribunene, inkludert mange journalister, så det ut som om Frang holdt godt følge den første halvdelen. De kom ut på vekslingssida side om side, og Frang måtte vike. Resten av løpet var det ingen tvil, bifallsstormen jagde han rundt banen, og han passerte målstreken med samme visshet om at løpet hadde vært godt som da han løp på 45,0 på Hamar, som da han løp på 44,9 på Frogner og som da han løp på 44,8 i Stockholm. Men at det skulle holde til 44,2. Og alle de tusener på tusener ga fra seg så mange desibel at det ikke var hørt makan så lenge Frogner hadde stått. Frang fikk 46,7, som også var pers.

I 5. par møtte Henning Olsen Aksel Mathiesen, som falt og brøyt både løpet og mesterskapet, antakelig en skade. Olsen fullførte aleine og gikk inn på andreplass med 46,2. Trygve Lundgreen slo overraskende den gode sprinteren Thoresen i 6. par og satte pers med 47,0. Han var åpenbart i form. Martin Sæterhaug i 7. par trakk også første ytre og distanserte raskt parkameraten Reidar Gundersen, men andre halvdel av løpet fikk han ikke til så godt og han kom inn på 46,6, som skulle holde til tredjeplass, siden Olaf Hansen, som gikk aleine i siste par bare fikk 51,0.
Resultater:
1.Oscar Mathisen.Norge      44,2 VR
2.Henning Olsen.Norge       46,2
3.Martin Sæterhaug.Norge    46,6
4.Bjarne Frang.Norge        46,7 p
5.Gunnar Strömstén.Finland  47,0
Trygve Lundgreen.Norge      47,0 p
7.Ernst Cederlöf.Sverige    47,2 p
8.Thoralf Thoresen.Norge    47,5
9.Magnus Herseth.Norge      47,7
10.Stener Johannessen.Norge 48,1 p
11.Einar Berntsen.Norge     48,2
Vasilij Ippolitov.Russland  48,2 p
13.Reidar Gundersen.Norge   48,6
14.Olaf Hansen.Norge        51,0
Aksel Mathiesen.Norge fall, brutt
I pausa hadde den tifoldige verdensmesteren Salchow kunstløpsoppvisning, og man merka seg at den russiske og den amerikanske ambassadøren var blant de applauderende. 5000 m starta ti på 4, med Johannessen og Herseth i første par. Johannessen blei karakterisert som en løper med gjennomgående klok beregning, god stil og kraftbesparende teknikk. Her åpna han imidlertid brennhardt med 64 og en 40-runde og gikk fort fra parkameraten som han tok igjen ei drøy runde fra mål, men klarte ikke mer enn 9.07,1, et godt stykke fra persen. Var isen i ferd med å bli oppgått i nullføret allikevel?
Johannessen
64-1.44-2.26-3.09-3.53-4.37-5.25?-6.07-6.53-7.38-8.22-9.07,1
Herseth
66-1.48-2.33-3.20-4.08-4.57-5.49-6.41-7.34-8.25-9.17-10.05,6
Så var det klart for paret alle venta på, Oscar Mathisen mot Henning Olsen. Oscar åpna overraskende moderat, og passerte 600 m 3 etter Johannessen. Olsen hang seg på. Men så kom den ene 42-runda etter den andre jevnt og sikkert. Den detroniserte norgesmesteren og norgesrekordholderen fulgte, men snart blei det en kamp, og i 6. runde måtte han slippe. Da var Oscar også i kapp med Johannessen, og holdt ikke bare tempoet, han økte det også til publikums overstrømmende hyllest.
Mathisen
67-1.49-2.31-3.13-3.55-4.37-5.19-6.00-6.42-7.22-8.04-8.45,2
Olsen
67-1.49-2.31-3.13-3.56-4.40-5.24-6.10-6.55-7.41-8.28-9.14,5
I tredje par fikk Sæterhaug lite hjelp av Frang, som ikke hadde ambisjoner på slike distanser som dette her, og skuffa kanskje litt med 9.11,9.
Sæterhaug
65-1.45-2.29-3.12-3.56-4.41-5.26-6.10-6.55-7.41-8.26-9.11,9
Frang
66-1.50-2.35-3.23-4.10-4.59-5.48-6.37-7.26-8.16-9.07-9.57,6
Ippolitov i 4 par åpna også hardt og prøvde å riste av seg 5000 m-debutanten Berntsen, noe som tok lengre tid enn han nok hadde tenkt. Han holdt seg foran Oscar til det var 7 runder igjen, men tapte mye på slutten.
Ippolitov
64-1.45-2.27-3.11-3.54-4.38-5.22-6.07-6.52-7.38-8.23-9.07,9
Berntsen
65-1.46-2.29-3.13-3.57-4.43-5.30-6.17-7.04-7.52-8.41-9.27,7
Så som det som nesten skulle vise seg å bli dagens høydepunkt. Strömstén mot Lundgreen, den elegante, sikre teknikeren mot den mer slengete, energiske nordmannen. De holdt et morderisk tempo fra start og fulgte hverandre nøye, snart leda den ene med en lumpen tomme, snart den andre. 1400 m blei passert 4 foran Oscar, og ennå ved 3000 m beholdt de et forsprang. Oscar var synlig nervøs. Men nå hadde rundetidene gått opp fra 41 til 43, og de tapte terreng. Lundgreen hadde fått seg et lite initiativ, og holdt ledelsen de siste rundene. I siste runde angreip finnen, som hadde siste indre, men Lundgreen var oppmerksom, holdt avstanden i siste ytre og kom inn på den glimrende tida 8.52,5, som ga han 9.-plass på verdensstatistikken og 7.-plass på lavlandsstatistikken. Finnen satte også klar pers med 8.53,3.
Lundgreen
65-1.46-2.27-3.10-3.52-4.35-5.18-6.01-6.44-7.28-8.11-8.52,5
Strömstén
65-1.46-2.28-3.10-3.53-4.35-5.18-6.02-6.45-7.29-8.12-8.53,3
Var det mange som åpna hardt her og lenge lå foran Oscar, så var det ingen som åpna så hardt som Cederlöf og få som lagde så mye oppstyr. Han gikk som en villmann de første rundene og lå 8(!!) sekunder foran Oscar ved 600 m. Ved 1000 m lå han 9 foran. Dette måtte da bli helsprekk, tenkte nok de fleste. Men han justerte snart farta ned til et mer passende tempo og klarte å holde dette overraskende godt til mål der han fikk ei ganske anstendig tid, ny pers med 9.06,6.
Cederlöf
59-1.40-2.24-3.08-3.52-4.37-5.22-6.07-6.52-7.37-8.22-9.06,6
Thoresen
66-1.50-2.35-3.22-4.09-4.56-5.44-6.33-7.22-8.11-8.59-9.47,6
Siste par var mer parentetisk. Olaf Hansen hadde flytta til Larvik og gikk nå for IF Fram som altså her fikk sin første VM-deltaker. Han var ikke helt den gode gamle lenger, men klarte iallfall å slå Gundersen.
Hansen
68-1.51-2.38-3.25-4.12-5.07-5.50-6.38-7.26-8.14-9.01-9.47,7
Gundersen
66-1.51-2.36-3.22-4.09-4.57-5.46-6.35-7.26-8.14-9.04-9.53
Resultater
1.Oscar Mathisen     8.45,2 lp
2.Trygve Lundgreen   8.52,5 p
3.Gunnar Strömstén   8.53,3 p
4.Ernst Cederlöf     9.06,6 p
5.Stener Johannessen 9.07,1
6.Vasilij Ippolitov  9.07,9 p
7.Martin Sæterhaug   9.11,9
8.Henning Olsen      9.14,5
9.Einar Berntsen     9.27,7 p
10.Thoralf Thoresen  9.47,6
11.Olaf Hansen       9.47,7
12.Reidar Gundersen  9.53,0
13.Bjarne Frang      9.57,6
14.Magnus Herseth   10.05,6

Sammenlagt:
1.Oscar Mathisen      2
2.Trygve Lundgreen    7,5
3.Gunnar Strömstén    8,5
4.Martin Sæterhaug   10
Henning Olsen        10
6.Ernst Cederlöf     11
7.Stener Johannessen 15
8.Bjarne Frang       17
9.Vasilij Ippolitov  17,5
10.Thoralf Thoresen  18
11.Einar Berntsen    20
12.Magnus Herseth    23
13.Olaf Hansen       25
14.Reidar Gundersen  25
Mesterskapet fortsetter i morgen med 1500 og 10000 m.