27. februar 1912 - igjen Edward Wilson

Wilson, fra
Wikimedia Cmns

Han hadde fått nok, Edward Wilson, av den diabolske freden som hvilte over dette gudsforlatte kontinentet. Kapteinen hadde stadig de siste dagene bekymra seg over hvor seint på sesongen det var, og for 100 år sida i dag hadde bekymringene plutselig manifestert seg i form av nærmere 40 kuldegrader. For bare seks dager sida hadde det vært behagelige 13 midt på dagen. Så hadde det falt til 19, til 23, til 27, så 24, så 27 igjen, og de hadde klagd over kulda, men dette var noe annet. De hadde målt 36 midt på dagen og det var nede i 38 om natta. Ikke så fælt enkelt å holde varmen i soveposene. Var det høst allerede nå, eller var dette forbigående?

Heldigvis hadde føret ikke vært så ille de siste dagene. De hadde tilbakelagt et tosifra antall engelske mil for tredje dag på rad, og i dag var distansen 12,2 mil, 19,6 km, det beste de hadde klart siden de kom ned fra breen. Det var bare 50 km igjen til neste depot, det midtre barrieredepotet, og siden de hadde 6 dagsrasjoner igjen, planla kapteinen å øke rasjonene i morgen. Det skulle smake! Praten gikk omtrent ikke om annet enn mat, bortsett fra rett etter måltidene. De var like sør for den 82. breddegraden. 25 dagers marsj i dette tempoet burde kunne bringe dem i sikkerhet. Det skulle bety omtrent ved høstjevndøgn. Det var iallfall noe å se fram til. Et fire måneder langt eventyr, som hadde blitt til et mareritt, var i ferd med å nærme seg slutten.

Det største problemet nå var parafinen. I nedre barrieredepot hadde det vært atskillig mindre enn de hadde tenkt, og smaken på noe av provianten tyda også på at det hadde vært en lekkasje. Med forsiktig rasjonering var det nå igjen parafin til 3 dagers bruk, så det var best at de holdt tempoet oppe. Forhåpentligvis var det ikke noen slik lekkasje i neste depot. Men det var ikke noen lystelig marsj, å spise parafindunstende kjeks og ikke ha nok brensel til å smelte den snøen man trengte for å drikke. Det begynte å nærme seg tida da det kunne være muligheter for å møte folk nordfra. Bikkjer var omtrent det eneste de snakka om nå bortsett fra mat, og lyden av bikkjeglam, som betydde at de var i sikkerhet, sto øra stadig på stilk etter. Men hadde ordrene vært klare nok? Det var ikke fritt for at det var en del forskjellige å velge mellom.

Den harde kulda var deprimerende, og til og med Bowers hadde problemer med å holde humøret oppe. Tapet av kameraten ti dager før gjorde også sitt. En snikende følelse av å være fortapt i ødemarka hadde begynte å gjøre seg gjeldende, den alle kjenner som har opplevd å gå seg bort på tur i guttedagene. Det lune hjemmet var noe man alltid bar med seg når man forlot det, uansett om man var på den andre sida av kloden eller like rundt nærmeste hjørne. Men gikk man seg bort, svant det trygge hjemmet plutselig hen og var utafor rekkevidde. Få ting var så ensomt som den følelsen. Wilson løfta blyanten og beskreiv nøkternt været og marsjen de hadde gått. Han hadde skrivi dagbok hele livet, men nå visste han ikke om han hadde lyst til å skrive mer.

Ensom i isødet, fra Edward Wilson's Antarctic Notebooks av D M Wilson og C J Wilson