13. februar 1912 - Edward Evans igjen

Han åpna øya og så opp i himmelen. Det var bare jevnt, grått, konturløst, ikke noe å feste blikket på, så han bare lot det flyte. Under han hvisla meiene mot den kalde, våte snøen. Den ustanselige ristinga mot det ujevne underlaget sendte stadige ilinger av smerte gjennom den forpinte kroppen hans. Men hva var vel smerte, egentlig? Ikke annet enn tegn på den fysiske kroppens svakhet. Å tenke på smerter når det var så mye annet som var viktigere var bare ørkesløs sjølopptatthet. Det var bare det at for øyeblikket var det så vanskelig å føre tankene hen mot noe annet. Særlig så lenge han bare lå her fastspent og ikke hadde noe annet å bry seg med.

Han tenkte på søndag da han hadde det fatale sammenbruddet. Crean trudde han hadde dødd og han hadde kjent de heite tårene hans på ansiktet før han slo øya opp igjen. Tom Crean var en god gutt, en kjempe, men også en mann med hjerte i brystet. Han hadde kjent seg svakere og svakere for hver dag og på søndag da de endelig var framme ved det store depotet på 80º 29' S, hadde han falt sammen, beina ville ikke bære han lenger. Han hadde bestemt nekta å bli spent fast på sleden ettersom han mente at Tom og Bill satte liva til alle tre på spill hvis de prøvde å dra han helt til nærmeste bemanna stasjon sammen med det de trengte av forsyninger, for ikke å snakke om at de kunne sette liva til Scott og polpartiet på spill hvis de tok med så mye som de trengte. Han nedla strengt forbud mot det og ga dem streng sjømilitær ordre om å la han ligge igjen. Men de ville ikke lystre.

Det var 160 km mellom depotet og Hut Point, som var det nærmeste stedet de kunne regne med å treffe mennesker, og for 100 år sida i dag hadde de tilbakelagt 35 av dem med forsyninger for ei uke på sleden. Det så ikke lovende ut. I lunsjpausen kom Crean borttil med noen dråper brandy og prøvde å oppmuntre han ved å si at onkel Bill sikkert ville hatt stor moro av å male portrettet hans, glad som han var i farger. Huden hans kunne framvise de merkeligste fargekombinasjoner, fra svart til purpur, blå, gulbrun, gul og hvem visste hva. Bare normal rosa hudfarge var det lite av. Hvis de kom seg gjennom dette, var det vel utenkelig at han skulle slippe uten varige men, og hva med de to andre? Hvis de lot han være igjen her, ville de kanskje klare seg. Han ville argumentere og kommandere igjen, men han var så sliten, så sliten. Han lukte øya igjen og lot det velsigna mørket omfavne seg.

Samtidig var Scott og polpartiet framme ved det midtre bredepotet på 84º 26' S, som de hadde lagt ned den 17. desember, den dagen Amundsen reiste nordover igjen fra polen. Det hadde tatt dem fire dager den gangen å gå opp til det neste depotet på 85º 7', derfor hadde de ikke beregna mer enn fire dagers forsyninger på tilbakeveien. Det burde vært rikelig, men nå var ikke det gamle sporet som var mer eller mindre synlig helt til toppen av Beardmorebreen mulig å følge lenger, og de måtte styre etter landemerkene. Det gikk galt, de kjørte seg fast flere ganger i opprevne sprekketerreng og måtte snu. Det blei knapt med mat, og rasjonene, som fra før ikke var spesielt mettende, måtte reduseres ytterligere. På den sjette dagen, med bare ett måltid igjen å gå på, fant de jevnere terreng i et morenespor og kom fram til depotet med mat for 3,5 dager ved lunsjtid. Bowers hadde da alvorlige problemer med snøblindhet og Wilson nesten like alvorlige, mens Edgar Evans var sterkt svekka, han kunne ikke gjøre noe med hendene og hadde ikke mye krefter å trekke med. Klagene hans bidro ikke til å heve stemningen i leiren heller. Hadde han vært bikkje, ville han nok vært skutt for lengst.

5 trekkdyr og en slede, av Edward A. Wilson