26. februar 1912 - Lewis Truby igjen

Det store hjulet dreier, dreier. Langsomt, langsomt mens det maler livets minner ned til støv. Skjebner løftes begge veier, opp og ned mens unge rygger krøkes, gamle knekkes, liv blir død.

Det var en livlig kveld på Gough Arms i Wednesbury. Mellom avsynging av gamle og nye travere som Lavender Trousers, Margie eller The Girl I Left Behind Me, gikk praten fra munn til munn om de siste begivenhetene. Lew Truby og arbeidskameratene hans satt og diskuterte ivrig med halvlitere i hendene. De var ferdig med dagens jobb og hadde fått betalt for dagen, men hvem visste hvor mange dager til de ville være i jobb. I Alfreton, Derbyshire hadde streikevarselet gått ut for 100 år sida i dag, og arbeiderne der var de første som gikk ut. I Wednesbury hadde de bare et par dager til på seg.

Forhandlingene hadde pågått siden streiken blei vedtatt i uravstemning den 17. januar, men ingen av partene hadde vært villige til å fire i minstelønnsspørsmålet. Lew hadde i dag som alle dager fått betaling per kubikkfot for det kullet han hadde brakt opp i dagen, med intrikat beregna tillegg for eventuelle uproduktive oppgaver som å rydde eller justere stempler eller liknende, og for «unormale steder», der det var vanskeligere å hakke ut kull enn ellers, på grunn av mye stein, vannårer, bløtt tak og sånt. Hver arbeider var sjøl ansvarlig for å gjøre krav på slik ekstrabetaling, og Lew var lei for det, men han var ikke så flink til sånt, var litt for tilbakeholden av seg. Han var sikkert en av dem som ville dra fordel av minstelønnssystemet, mente han.

Om ikke lenge nå, så ville hjulet slutte å dreie også i Wednesbury.