9. februar 1912 - Wollert Konow igjen

Konow, fra
www.regjeringen.no

Statsminister Wollert Konow kasta fra seg avisbunken og rista på hodet. Etter at måltalen hans i Bondeungdomslaget kom fram i begynnelsen av måneden, hadde riksmålsavisene rent over av hatske kommentarer. Denne her fra Fredriksstad Tilskuer var ikke av de verste:

Dyp forargelse har statsminister Konows flaasede snak vakt inden alle kredser av flertalspartiene. Vi er ikke i tvil om at hver eneste en av regjeringens politiske tilhængere har fuld forstaaelse av at det nærmer sig det skandaløse, naar den mand som skulde være partiene overlegen og vidsynets leder umiddelbart før en valgkamp slynger de ni tiendedele av dem som følger ham en taabelig fornærmelse i ansigtet i form av en beskyldning for at de tuller omkring i «magtløshet» og «ørkesløshet», «fanatisme» osv. Hr. Konow har selvsagt ret til at mene hvad i alverden han vil, men han har ingen ret til at bli staaende som leder for og tillate sig at betegne som nogen fanatiske ignoranter dem som motarbeider det, som ifølge hans mening er «landets utvikling». Det er ganske utenkelig at hr. Konow kan bli staaende paa saa fremskutt plads efter det som er passert. Politisk sømmelighet forbyr det.

Pressa kunne ikke tvinge ei flertallsregjering til å demisjonere, det hadde han ment. Men kanskje han hadde feilberegna. Bladsmørere som satt og utøvde maskuliniteten sin på hurtigskytende Remington-maskiner hadde virkelig vokst fram som en ny maktfaktor etter oppveksten hans på Stend i Fana midt i forrige århundre. Han turte ikke tenke på hva overmotet deres ville føre til hvis de attpåtil skulle klare å velte regjeringa hans. Det verste var at hans eget partiorgan Tidens Tegn ikke var snauere:

Dommen over statsministerens optræden er i virkeligheten enstemmig inden de 2 partier. Selv paa maalfesten vakte den forbløffelse. Den maa dadles saa meget sterkere som ingen bedre end statsministeren kjendte stillingen i stortinget. Ingen hadde lettere for at indse hvilke vanskeligheter, hvilken forvirring han kunde fremkalde. Av det ene parti maatte hans tale føles som en likefrem fornærmelse. Overfor det andet var den illoyal. Nuvel, vi har den tillid til statsminister Konow, at han er en mand som tar de fulde konsekvenser av sin egen handling, den være tilsigtet eller overilet. Vi tror ikke om ham, at han et eneste øieblik vilde trænge sig ind paa partier hvis tillid han i den stilling han er, har tapt og for hvis arbeide hans vedbliven under slike omstendigheter vilde lægge de alvorligste hindringer i veien... osv. osv.

Etter å ha bladd igjennom avisene for 100 år sida i dag, vaska han seg på henda slik det var vanlig å gjøre den gangen, og tok fatt på dagens post. Der lå det noe enda alvorligere. Henstillinga han hadde fått fra flere av regjeringskollegaene om å avgi en lojalitetserklæring i målspørsmålet hadde han forbigått i djup taushet. Hva tok de han for, egentlig?

Men nå lå neste skritt på bordet hans. Avskjedssøknader fra samtlige 4 høyrestatsråder, handelsminsister Bernhard Brænne, justisminister Herman Scheel, forsvarsminister Karl Bull og kirkeminister Just Knud Qvigstad. I samme bunken lå også avskjedssøknaden fra hans egen partifelle, utenriksminister Johannes Irgens. De andre partifellene, finansminister Abraham Berge, arbeidsminister Hans Jørgen Darre-Jenssen og landbruksminister Bernt Holtsmark, holdt seg ennå lojale. Så langt den såkalte enstemmigheten.

Vel, så kom det altså til det. Skulle de ri stormen av, måtte han finne erstatninger for disse 5. Det kunne bli vanskelig, især hos koalisjonspartneren. Men han følte seg forplikta til å gjøre et forsøk. Ikke minst fordi det falt han tungt å skulle overlate seieren til bladsmørerne og de fettete skriftene deres. Det måtte ikke skje.