Land med trær, skoger av trær. Den varme sola som skinte gjennom løvkronene. Suset av den milde brisen, den muntre fuglesangen fra kvistene. Han så det alt sammen, hørte suset og sangen, kjente varmen fra solstrålene og den milde lufta. Skogene var av sørbøk, tempeltrær og konglepalmer, og det ertende gule blikket fra den langhalsa sauropoden som beita på løvet ville fortelle han noe, men hva?
Han holdt en stilk av løvet til ei slik konglepalme i handa, det visste han iallfall. Men den var død, død for evigheter sida, antakeligvis så lange evigheter at det ikke levde noen som kunne begripe hvor lange de var. Det var bare kullet igjen av cellulosen den var bygd opp av, og kullsjiktet han hadde tatt den fra lå i et lag sandstein under Mount Buckley som kapteinen hadde tatt for morene, og som breen hadde spist seg loddrett ned gjennom i årtusen etter årtusen etter at det frodige livet på kontinentet måtte vike for død – iskald, årtusenlang død.
Det hadde vært så velsigna godt å sette fot på hard stein etter 7 uker i bare is og snø, det var som å gå i land igjen etter ei lang sjøreise, som kapteinen uttrykte det. De hadde tatt for seg av 85-gradersdepotet under Mt. Darwin, og sulten var ikke så påtrengende som før. Det hadde kanskje vært lurest å holde tempoet oppe, men denne fantastiske fossilførende sandsteinsskjæringa var verdt en halv dags stans. Det var også denne fryden over å ha solid grunn under beina, samtidig som de var i ly for vinden, som var bitende til tross for at det nå her i nede i 1900 meters høyde bare var 18 kuldegrader. Dessuten hadde Evans begynt å henge etter. Nedover breen hadde det gått i god fart noen steder, med kapteinen og Bowers på ski i front, han sjøl og Oates travende til fots ved sida av sleden, og Evans i baktroppen.
Kvelden tilbrakte han med å tegne skisser av det frodige livet som måtte ha levd her før isen kom og gjorde kål på alt sammen. Han hadde også samla en kalksteinstuff med archaeocyathus, et slags marint svampdyr av enda eldre opphav, så dette landskapet som nå lå i 1900 meters høyde måtte en gang ha vært sjøbunn. Han undra seg over de mektige kreftene som måtte ha vært årsak til disse enorme jordskorpebevegelsene, og over klimaet som kunne endre seg så mye over tid. En gang hadde det vært isbreer i England, en annen gang hadde det vært isfritt og frodig liv her. Hvordan kunne det skje?
Da de kom til depotet dagen før, lå det en beskjed fra løytnant Evans om at de hadde passert den 14. januar og tatt med seg det som var beregna for dem. Lite ante de at løytnanten, ekspedisjonens nestkommanderende, samme dag, noen hundre kilometer lengre nord, var sterkt medtatt av skjørbuk og knapt nok klarte å holde seg på beina. Ennå hadde han, Crean og Lashly langt igjen til Cape Evans.
 |
| Konglepalme og Diana Dors |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar