Dagen før hadde italienerne vedtatt å annektere Kyrenaika og Tripolitana, og nå ville de legge press på tyrkerne for å få dem til å akseptere det ved å eliminere det de hadde av flåtestyrker i det østre Middelhavet, styrker som iallfall teoretisk utgjorde en trusel, ikke bare for trafikken til og fra Libya, men også til og fra de italienske besettelsene i Somalia og Eritrea sør for Suezkanalen.
Ei stripe av land begynte å komme til syne i øst, omtrent der de hadde venta den. Den vokste og fikk skoger og hus, med fjerne fjell i bakgrunnen. Husa vokste til en by, Beirut, den evige drømmen om havet, som lå og sov i de tunge skyggene av sedertreskogen. En verdensby med 100000 innbyggere, tredjeparten europeere, mest franskmenn (som kalte den Beyrouth). En åpen by uten befestninger eller forskansninger, de eneste kanonene var de som var montert på korvetten Avnillah, som lå i den moderne havna, bygd av franskmennene i 1894, og den lille torpedobåten Ankara, oppkalt etter en forholdsvis ubetydelig gammel by i det anatoliske høylandet. Dette var den tyrkiske østmiddelhavsflåten.
Patetisk, tenkte Revel mens han senka kikkerten. Sjøl hadde han i tillegg til Garibaldi panserkrysseren Francesco Ferruccio med seg, og sin egen korvett og torpedobåt.
– La oss vekke disse hedningene, sa han til en sidemann. – Klar med skremmeskuddet!
Det smalt. Den hvite røyken sto ut av kanonrøret og den tomme granaten traff sjøen ikke langt fra den nærmeste tyrkerbåten. Omsider blei det firt en båt ned fra Avnillah, og den kom roende utover med hvitt flagg i baugen. Det var kapteinen, og kommandanten for den tyrkiske styrken. Revel kalte han til seg. Det var korte forhandlinger.
– Klokka ni må altså båtene være overgitt, oppsummerte han. – Ellers vil kanonene spille opp.
Klokka var halv åtte. Tyrkeren stavra ned leideren igjen. Roerne arbeida seg møysommelig inn mot land.
Tida gikk. Kommandanten virra rundt i byen på jakt etter guvernøren, walien av Beirut, som hadde autoritet til å overgi den lille flåten. Hvis en skal tru tyrkerne, fant de han ved halv 9-tida, og satte han raskt inn i saka. Ti over halv ga han ordre til å overgi båtene. Ifølge italienerne, nekta han.
Imens gikk minuttene også om bord på Guiseppe Garibaldi. Den blei ti på ni uten at noen hadde sett snurten av noen forhandlere, den blei fem på ni. Revel hadde lommeuret i handa. 37-38-39-40-41-42-43-44-45-46-47-48-49-50-51-52-53-54-55-56-57-58-59-9.00.00. Han senka handa med lommeuret. Kommandoen blei gitt. Avstanden var 6000 meter. Rykket i skipsdekket da breisida blei avfyrt og ikke minst braket og de tjukke grå veltende røykskyene ga en sånn fjetrende følelse av virilitet, syntes han. Han drømte om den dagen da han skulle stå på brua til ei av de virkelig store skutene, men ville han få bruke talenta sine da? Denne konflikten kunne umulig vare så mye lengre. Og hvem visste hvor mange år det kunne gå til neste gang sjansen kom? Det fikk bli noe nede i koloniene kanskje, ei bombardering av opprørske landsbyer eller noe sånt. Bah!
Prosjektilene tegna vakre usynlige buer gjennom de seks kilometerne luft og deisa ned i og omkring det gamle tyrkiske skipet med høye vannsøyler eller ildgule eksplosive glimt. For hvert glimt blei det drept og lemlesta tyrkere under forvridd stål. Muhammed fikk færre tilhengere hvert sekund.
Innen klokka 2 var alt over. Da lå tyrkerbåtene på sjøbunnen, og guvernørpalasset og den ottomanske banken hadde fått noen treffere som ekstrabonus, uten at en eneste italiensk sjømann eller skute hadde fått så mye som ei skramme. Perfekt gjennomføring. Rein slakt. Men heroisk? Slaget om Beirut. Litt av et «slag». Revel slo kikkerten sammen og stakk til sjøs uten videre seremoniell. Ville de aldri lære, tenkte han. Ville de aldri lære?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar