1. februar 1912 - Wollert Konow

Konow, fra Wikimedia
Commons

For 100 år sida i dag var landets riksmålsaviser, og de var ikke få, fulle av edder og galle etter at det kom fram hva statsminister Wollert Konow hadde uttalt sist søndag på en middag han var invitert til i Bondeungdomslaget i Kristiania:

«Fra min første ungdom har jeg følt mig varmt og sterkt og inderlig knyttet til landsmaalsbevægelsen. Jeg har været og er og vil alltid vedbli at være taksam i min inderste sjæl, fordi jeg engang blev knyttet til denne sak; ingen opportunistiske politiske hensyn skal formaa mig til at fornegte den opfatning, at maalsaken har været den sak, som sterkest har baaret det norske folk frem i det sidste halve hundredaar. Det fanatiske had mot denne bevægelse vil nok bli lagt ned om ikke saa mange aar som magtesløst og ørkesløst.»

Partiet hans, Frisinnede Venstre, hadde danna ei koalisjonsregjering med Høyre, som de hadde fått et knapt flertall sammen med i stortingsvalget 1909, siden begge mente at de hadde bedre sjanser til å få igjennom politikken sin i et flertallssamarbeid enn med ei mindretallsregjering, og Konow blei valgt som regjeringssjef fordi han var den eneste samlende kandidaten ettersom den liberalkonservative høyrekandidaten Stang var for liberal for den konservative fløyen av Høyre og den konservativkonservative høyrekandidaten Bratlie var for konservativ for den liberale fløyen. Dessverre for Høyre hadde ikke Konow ført så mye høyrepolitikk som de hadde ønska, og mange hadde lenge prøvd å finne et påskudd til å bli kvitt han. Nå så det ut til at de hadde sjansen.

Om spådommen hans er det ikke så mye å si. Nå som nynorsk er fortrengt til et fåtall utkantkommuner på vestlandet og i indre øst- og sørland, er ikke språkstriden så intens lenger. Men ungdommen i bokmålskommunene oppdras fortsatt til et fanatisk og irrasjonalt hat mot nynorsken. Se debattene her, her og her, for eksempel. Ørkesløst, kanskje, men ikke så maktesløst.