 |
| Edgar Evans |
Hva hadde skjedd? Han åpna øya og verga dem mot det skjærende skarpe islyset. Hvor var han? I lungene var det fullt av tung, solid isluft og han pressa den ut. Noe var feil. Han greip etter snadda og siste nummer av South Wales Daily Post, men de var ikke der. Han strøyk med handa over det varme armlenet på den gode skinnstolen og kjente det varme møbelet hvile mot rygg og lår, men den var også vekk og snadda full av god røyketobakk som brant og fylte de gode, unge lungene hans med lindrende mild varme løste seg også opp og blei til tåke under fingrene hans som famla fåfengt med de onde stroppene som hang og stramma, hang og stramma, fjernt og tungt, sløvt og dumt over brystet og vekk, tungt, rart og inkapabelt, visste ikke hva, ville hjem, tett, overskya med lette snøbyger og tungt, hjem, hvor, ikke noe liv, sløvt og tungt, ski og staver, hvem, fremmed, våken og ikke lenger i det mørke vilt, tungt, ikke mer, ikke mer nå.
Et sted skøyt ei spire opp av den kalde, harde jorda, full av håp. Verda var full av jenter og svir. Men det var et annet sted, langt, langt av lei. Stil og strand, drinker i høye glass og varm sol. Hjerter banka og føtter trampa, sjeler som løfta seg høyt på det unge århundrets lyse drømmer. Verda var full av jenter og svir. Men det var like fjernt, og rett som det var endte disse drømmene med brutale fall. Stil og strand, drinker i høye glass og varm sol. Den nye folkehelten sirkla i runde etter runde mens hjertet hans vokste og vokste i varmen fra de nye likemennene hans. Verda var full av jenter og svir. Bladmannen bladde og folket leste folkelesninga, full av bilder, nye tanker og drømmer, håp i ny tid. Stil og strand, drinker i høye glass og varm sol. Løfterike kløfter, fjell høye og stinne av forventninger, hardt og tungt. Verda var full av jenter og svir. Hun slo an en streng, og jorda dirra under de hendige stengene. Stil og strand, drinker i høye glass og varm sol. Hva skal det være godt for å gå til polene når du kan seile til Monte Carlo? Verda var full av jenter og svir. Den tunge krysseren knuste vanndråpene under kjølen og vendte mot nord. Stil og strand, drinker i høye glass og varm sol.
Han åpna øya for hundre år sida i dag og verga seg mot det skjære, skarpe islyset. Under han dreide kloden rundt, sløvt og tungt, og svingte sola i ustanselig evige skjeve sirkler på den antarktiske himmelen. Han hadde falt. Det hadde vært en sprekk. Kloden dreide og han dreide med den. Alt dreide rundt og rundt. Han var kvalm og sjuk. Kapteinen var der. Han snakka til han. Han hadde også falt og snakka til han. Men han forsto ikke, ville ikke forstå. Han løfta henda sine, løfta og så på dem. Henda som han elska å gjøre vanskelige ting med, ting som ikke andre klarte. Han elska det, elska dem. Han ville ikke forstå. Fram og tilbake. Gjennom ødemarka og tilbake. Marsjere endeløst og marsjere. Sløvt og tungt svingte kloden rundt aksen sin og svingte dem med alle sammen. Tre engelskmenn på ski og en skotte, også han nå på ski. I tredve minus, langt, langt vekk fra alt liv og glede, langt vekk fra alt. Spirer av liv, hjerter som banka av håp, som marsjerte. Spirer av håp, av ny tid, ny rettferd og drømmer, nye høye svev og fatale fall. Stil og strand, drinker i høye glass og varm sol.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar