mandag 30. januar 2012

30. januar 1912 - Edvin Aakvik

Edvin, fra Brevene
hjem til mor
, av
Kjell Dønheim
Edvin Aakvik var ikke høy i hatten da han sto opp av køya for 100 år sida i dag. Det hadde vært tøft nok å få seg noen timer søvn, for skuta slingra som en jojo mellom de store sjøene, og det knaka og det brakte i det lange jernskroget. Ute på dekk var det bare å finne noe å gripe tak i, for fotfestet aleine nytta det ikke å stole på. Bygesnøen piska han iltert i ansiktet, ulinga av nordvesten i riggen var som fra en djevel, en lumsk, ondsinna skapning som sulta etter sjelene til de 15 mennene som var om bord. Smella fra seila var som kanondrønn hver gang hun kryssa mot vinden, og mennene oppe i mastene kjempa for livet for å holde seg fast. Edvin svelga, tok sats og begynte å klatre. Det var hans tur til å ta en tørn.

Eline av Kristiansund var født under navnet Eskdale som fullrigger i februar 1873 på verftet til Whitehaven Shipbuilding Co. i Whitehaven i Cumbria, landsdelen som ikke kom med i England før i 1092, og som var oppkalt etter de tidligere walisisktalende innbyggerne, folket bak det legendariske Rheged-riket. Eskdale var bestilt av det lokale rederiet Dale Line, et veldrevent foretak som dreiv med frakt omkring på alle verdas hav, og la vekt på gode forhold for mannskapa. Hun var heller ikke direkte vond å se på, og fikk det til å sitre i penslene til mer enn én ivrig maler i ungdommen sin. Nå 39 år seinere var hun ikke ultramoderne lenger, og etter et par eierskifter og omrigging til bark var hun nå på norske hender, eid av banksjef Bastian Width, skomakermester S. Næss og skipsføreren, kaptein S. C. Rasmussen fra Kristiansund. Til tross for alderen var hun forsatt høyt oppe i klassene hos Lloyds.

Edvin hadde vært ute av humør siden de lå i Libau i Kurland og venta, og venta, og venta, og venta på god bør. Det var jo så besnærende kort vei til hjemlandet, og han hadde hatt så inderlig lyst på å være hjemme til jul. I stedet hadde han nå feira den andre jula på rad hjemmefra, og det var mange for en 18-åring. Han hadde nok vært smart han, seilmaker Konrad Brandtzæg, som mønstra av i Libau. Han var nok hjemme for lengst. For første gang hadde han lengta etter damp, men ellers misunte han ikke de svarte, sotete steambåtene med kullstøv hvor du enn kommer, som han skriver i et brev.

Siden han mønstra på i Hamburg i februar 1910 hadde han hatt det som plomma i egget. Hvem ville ikke misunt han å gå i gatene og parkene i de vakre, rike byene i Søramerika med de fantastiske navna, Rio de Janeiro, Montevideo, Buenos Aires. Opplevelsene sto i kø. I Buenos Aires sist vår hadde de hatt samkvem med mannskapet på Fram, som lå og venta på anledning til å dra sørover og plukke opp Roald Amundsen etter sørpolsferden. Han skreiv hjem fra Mobile, Alabama om at de svarte var et forakta folk der nede i sørstatene, de fikk ikke sitte sammen med de hvite på sporvognene eller i en jernbanekupé.

Han kunne også fortelle om en «riktig hjertelig neger» som sjaua med lastinga.
– Jeg er neger, sa han til kapteinen, – meget vakker mann, i godt humør bestandig og alle kvinner elsker meg.
– Ja, sa skipperen, – det kan være, men det er nå bare den kuløren, da.
– Ja, det er bare den kuløren, sa negeren og lo mens han fortsatte arbeidet. (Dette var hundre år før Plumbo.)

Lyden av lerret som spjærer er en lyd som skjærer skarpt gjennom marg og bein til en sjømann med hjerte og sjel hengende i riggen. Stormen hadde ikke tenkt å gi seg, så det ut for. Den blei bare verre. Seil etter seil spjæra, og det var nytteløst å sende opp folk for å redde dem eller sette nye slik været var nå. Edvin begynte å bli ordentlig redd for første gang, og mismotet og verdensborgeren som hadde trådt gatene i millionbyer begynte å renne av han og vike plass for den opprinnelige, den virkelige Edvin, som i begynnelsen hadde avslutta hvert brev til mora med forsikringa om at han ennå var «godtemplar». Vårherre kom i tankene hans, den nådige, som bisto folket sitt, men ikke var fremmed for å stille krav. Like mye tenkte han kanskje på faren, som hadde satt livet til utafor Smøla seks år før og etterlot seg mor hans, Anna, og seks små. Den nådige måtte stå dem bi nå hvis han skulle se dem igjen, og han forma tankene til ord og sendte dem den veien, dit de skulle, midt i kampen mot elementene.

Det hadde vært dårlig vær siden de forlot Blyth den 22., med kull til Trondhjem. Tidlig om morgenen for 100 år sida i dag hadde de fått Utsira fyr i sikte, og kryssa videre nordover i stormen til det bare var fire seil igjen på mastene og sterk redusert styrbarhet. Ut på ettermiddagen så de Fedje fyr utafor Bergen, og ved 5-tida bestemte kaptein Rasmussen seg for å prøve å komme i havn. Mørket la seg og snøen falt tett. De passerte Fedje og prøvde å signalisere etter los, men det blei ikke observert i den dårlige sikten. Hvordan det så gikk, kan du lese i heftet til Kjell Dønheim, som er omtalt på denne sida.

Eline i Mobile, fra Brevene hjem til mor av Kjell Dønheim

søndag 29. januar 2012

29. januar 1912 - Edward Leicester Atkinson

For hundre år sida i dag kom Scotts andre støtteparti med Patrick Keohane, Apsley Cherry-Garrard og Charles Seymour Wright under ledelse av løytnant Edward Leicester Atkinson hjem til hovedbasen på Cape Evans etter en problemfri tur, ikke fullt så triumferende som Roald Amundsen i Framheim fire dager før. Uansett var de nok velkomne etter nesten tre måneder på marsj, og kokken Clissold var nok ikke snauere enn Lindstrøm med å diske opp.

Atkinson, fra Wikimedia Commons
Atkinson kom med nye ordre angående hundene på ekspedisjonen. Opprinnelig hadde ikke Scott hatt noen tru på at de kunne bidra noe større, og ga først ordre om at de skulle spares til vitenskapelige ekspedisjoner i løpet av 1912, og at man ikke ellers skulle ta noen sjanser med dem. Men han hadde tydeligvis skifta mening, for på avreisedagen hadde han gitt Meares og George Simpson ordre om å se til at Ettonnsdeporet på 80º 29' S blei fylt på med rasjoner og så mye hundemat som de kunne få med seg innen den 12. januar. På veien sørover hadde han blitt positivt overraska og hadde tatt med bikkjene lengre enn planlagt. De blei ikke sendt hjem før den 11. desember, sammen med Meares og Gerov, og var hjemme igjen den 5. januar. Opprinnelig skulle de vært med Hooper og Day, som blei sendt hjem fra 81º S den 24. november. Av en eller annen grunn hadde Meares sørga for at de angitte rasjonene hadde blitt deponert, men ikke bikkjematen.

De nye ordrene som Atkinson hadde med seg, gikk ut på at han skulle ta med seg hundene til Ettonnsdepotet i februar, og komme så langt han kunne med depotet som var lagt ned der. Han var nå høyeste offiser på stasjonen, og overtok derfor ledelsen der. Det var snart februar, og han hadde ikke mange dagene på seg til å utruste en ny ekspedisjon til depotet, som etter Scotts ord å dømme var ment å skulle komme han i møte. I mellomtida var tredje støtteparti nede fra Beardmorebreen og på vei over Barriera. Men lederen, kaptein Edward Evans, hadde begynt å føle seg dårlig, han var slapp og kortpusta og hadde vondt i beina. Enn så lenge slepte han seg videre.

Samtidig hadde Scott hatt en bra dag, etter hva han har å fortelle, ettersom de tilbakela 31 km denne dagen på godt føre og med vind i ryggen, en av de beste dagsmarsjene på hele ekspedisjonen, og han regna med å være framme ved depotet på 87º 32' S om to dager. Det ville komme godt med, for de siste tre dagene hadde det begynt å bli følbart at rasjonene de kunne unne seg var litt i underkant. Særlig lunsjmåltidet var lite mettende, og de blei sultnere for hver dag. Det han ikke forteller i dagboka er at han hadde et fall og skada skulderen. Men det fikk nå være så lenge det ikke hemma dem.

lørdag 28. januar 2012

28. januar 1912 - Ejnar Sørensen

I kunstløps-VM for damer, som pågikk i Davos for 100 år sida i dag med sterkt snøfall, var det innlagt internasjonalt stevne i hurtigløp med følgende resultater:
Sørensen, fra
Morgenbladet.
Sier takk hvis du har
et bedre bilde å avse.
1500 m
1.Thomas Bohrer.Østerrike   2.30,6
2.Ejnar Sørensen.Danmark    2.33,6
3.Trygve Christiansen.Norge 2.36,6
4.Max Kniel.Sveits          2.56,8

10000 m
1.Sørensen     18.59,0 p
2.Bohrer       19.18,6
3.Christiansen 19.54,4 p
4.Kniel        20.43,6 p 
I kunstløpsmesterskapet var det Opika von Méray Horvath fra Ungarn som gjennomførte figurene sine penest i den lange pelskåpa og overbeviste de fem dommerne best. Hun vant overlegent foran Grennhough Smith, Phyllis Johnson og Gwendolyn Lycett, alle briter.

Ejnar Sørensen var sikkert bortimot like fornøyd som Opika, over at han vant milløpet og så 18-tallet for første gang, under ikke optimale forhold og i samløp med den berømte østerrikeren. Nå gleda han seg til VM nede i Klagenfurt neste helg. Ikke hadde han til hensikt å la dette bli det siste løpet i karriera, nei. Men han hadde følt seg litt sår i halsen etter det harde løpet. Han håpa at han ikke var i ferd med å bli forkjøla.

I Stockholm var det internasjonalt stevne med den nydetroniserte norgesmesteren Henning Olsen som eneste utenlandske deltaker. Været denne søndagen var ideelt, med kald, klar luft og sol fra skyfri himmel. I motsetning til i går var det nå full folkevandring ned til banen på Hammarby sjö, alt som fantes av idrettsinteresserte stockholmere og som ikke var ute på egen skøyteferd eller isseiling, var på plass. Vinden var litt sur, men det hjalp når en av favorittene gjorde det ekstra godt i paret. Publikum ildna seg opp og i følge referatet gikk det med et øre eller en fot her og der.

På 1500 m gikk Olsen og hjemmefavoritten Otto Andersson i par som på 5000 m i går. Svensken gikk til angrep fra start og fikk en ledelse. Olsen tenkte nok at han ikke skulle la seg slå på det han regna som sin beste distanse, men da han skulle til å svare, mista han balansen på ei langside og måtte over ende. Dermed var det gjort, og Andersson vant sin andre distanse.
1500 m
1.Otto Andersson  2.33,1
2.Jean Pettersson 2.34,2 tlp
3.Ernst Cederlöf  2.34,9 p
4.Albert Berglund 2.40,5
5.Henning Olsen   2.41,6f
6.Henrik Morén    2.42,4 p
7.Alexis Ekström  2.42,5 p
8.Henning Westin  2.43,5 p
Sven Lundgren     2.47,9
På 10000 m møttes igjen Olsen og Andersson. De gikk side ved side noen runder, men ganske snart blei nordmannen hengende etter til publikums store fornøyelse, og han blei slått med ei halv runde. I et annet par møttes Cederlöf og Jean Pettersson, og også her vant førstnevnte med samme differanse, for ikke å nevne at han også klarte å slå nordbaggen. Svenskene mente at de hadde bedre hastighetsåkare enn noen gang før og gleda seg til EM på hjemmebane uka etter VM.
Resultater 10000 m
1.Andersson  19.05,2
2.Cederlöf   19.08,9 p
3.Olsen      19.26,7
4.Pettersson 19.28,9
5.Morén      19.34,0 p
Også i Horten holdt det fine vinterværet seg til søndagen, og vi fikk igjen gode tider og to nye jevne og spennende oppgjør mellom Lundgreen og Johannessen. På 1500 m var det jevnt helt til slutt, og Lundgreen sikra seg med en tidels margin mot at parkameraten skulle stikke av med tre distanseseire og dermed førstepremien.
1500 m
1.Trygve Lundgreen         2.30,5
2.Stener Johannessen       2.30,6 p
3.Aksel Mathiesen          2.36,5 p
4.Magnus Herseth           2.37,9
5.Thoralf Thoresen         2.39,0
6.Ole Kristian Kristiansen 2.46,0 tp
I pausa vant Ragnvald Mathiesen 500 m for junior på 47,3, som også var ny pers, og så var det tid for den avsluttende 5000-meteren. Her møtte Herseth Thoresen, som brøyt, slik at han måtte gå aleine inn på 10.02,4. Ikke noe høydepunkt.
Thoresen
45-1.44-2.31,5-3.19-4.05-4.56-5.43
Herseth
45-1.44,5-2.30-3.18,5-4.05-4.53-5.44-6.34-7.29-8.20-9.13-10.02,4
Mathiesen møtte Kristiansen, og den kondisjonssterke, men lite tekniske hjemmeløperen hang lenge med til publikums store fornøyelse, men måtte slippe omtrent halvveis.
Mathiesen
51-1.36-2.21-3.08-3.56-4.44-5.30-6.17-7.03-7.51-8.39-9.26
Kristiansen
52-1.35-2.21-3.09-3.56,5-4.45-5.33,5-6.22-7.11-8.00-8.47-9.34,5
I paret mellom Johannessen og Lundgreen var det ikke noe rekordtempo denne gangen, og kampen om stevnepokalen var avgjort i og med 1500 m. Men de lagde et nytt jevnt og spennende samløp med snart den ene, snart den andre i teten. Den nyslåtte norgesrekordholderen klarte å rive til seg ei luke i tredje siste runde og Lundgreen klarte å svare, men kunne ikke motstå klubbkameratens sterke spurtrunde.
Johannessen
51,5-1.34-2.18-3.02-3.47  -4.32-5.18-6.03,5-6.48,5-7.32,5-8.17  -8.59,9
Lundgreen
52  -1.35-2.17-3.02-3.46,5-4.31-5.18-6.03  -6.48  -7.34  -8.17,5-9.02,5
Med denne sterke tida så han 8-tallet for første gang, klatra til 16.-plass på verdensstatistikken, passerte den tidligere europamesteren Johan Vikander på adelskalenderen og gikk inn på 22.-plass. Og ellers hadde disse to milslukerne gitt hortenspublikummet ei helg de seint skulle glemme og gjort uvurderlig reklame for skøytesporten i byen.

En av dem som sto på tribunene og lot seg inspirere var en trøndersk innflytter ved navn Kristian. Han hadde deltatt i et stevne arrangert den 29. januar året før på en liten flekk av en bane uten at det var registrert noen tid på han. Men nå var det stifta klubb, de hadde anlagt en ordentlig bane og disse to dagene hadde han sett hva skøytesporten virkelig kunne være på sitt beste. Undres om det ikke kunne være noe å gå inn for. Alle toppløpere i Norge til nå hadde riktignok vært fra Hamar, Kristiania eller Trondhjem, men Horten, marinebyen, var også en viktig by, landets 5. største med 10000 innbyggere, så hvorfor ikke?
Resultater 5000 m
1.Johannessen 8.59,9
2.Lundgreen   9.02,5
3.Mathiesen   9.26,0
4.Kristiansen 9.34,5 p
5.Herseth    10.02,4 p
Thoresen brøyt

Sammenlagt:
1.Lundgreen    6 poeng
2.Johannessen  8
3.Mathiesen   11
4.Kristiansen 15
Fra Hortensstevnet. Montasje fra Norsk Idrætsblad.
Lundgreen (t.v.) og Johannessen på flankene. I midten fire juniorer,
f.v. Gunerius Schou, Ragnvald Mathiesen, Thorolf Hansen og Trygve Aulie.

fredag 27. januar 2012

27. januar 1912 - Stener Johannessen

Oscar Mathisen sto for hundre år sida i dag ved Klagenfurt og så ut over Wörther See. Han hadde ikke skøytene under armen eller noe i nærheten av seg i det hele tatt, fordi det han så var ikke de ideelle, innbydende forholda fra første gang han hadde vært her, under EM-debuten sin i 1908, da han skaffa seg de første lykkelige minnene sine fra det store utland. Vannet var åpent, bare noen få tynne isrester i kantene var å spore etter nattefrosten.

Men VM-arrangørene hadde ikke gitt opp. Den lokale skøyteklubben, som hadde søkt arrangementet for å feire 25-årsjubileet sitt, hadde rydda og merka opp en improvisert bane på Steiner Teich litt lengre oppe i høyden, og der hadde Oscar nå i dag vært oppe og trent. Forholda var gode. Klubben kunne sakene sine, og det ville sikkert bli mulig å få gode tider. Men det som var skuffende var VM-deltakelsen. Det var bare fire påmeldte, og det var spesielt fortærende at Strunnikov i siste lita hadde meldt forfall. Visstnok på grunn av sjukdom. Ha! Han lurte nok på hva slags sjukdom det kunne være.

Foruten Oscar var det bare hjemmefavoritten Thomas Bohrer, dansken Ejnar Sørensen og en ny, ukjent russer, Nikita Naidenov, som var påmeldt til VM. Han var bare 19 år, men med velutvikla lårparti, og hadde etter sigende prestert 9.04 og 18.31 i det russiske mesterskapet, der han angivelig hadde slått Strunnikov, og det på en 260-metersbane med 7 svinger! Med den muskulaturen han framviste, var han nok truandes til litt av hvert, men dog!

Bohrer og Sørensen var ikke i Klagenfurt, de hadde meldt seg på et stevne i Davos, der Strunnikov også skulle gått, for å bevise den berømmelige påstanden sin om at meterne er kortere og sekunda lengre i Davos. Men det blei det altså ikke noe av. Under første dags løp hadde østerrikeren og dansken selskap av hjemmeløperen Max Kniel og nordmannen Trygve Christiansen, som var bosatt i Sveits. Og Bohrer fikk sine problemer med dansken, han hadde hatt dårlige treningsforhold hjemme i Klagenfurt og hadde lagt på seg 10 kilo siden året før. Det var sterkt snøfall under 5000-meteren.
500 m
1.Thomas Bohrer       45,2 p
2.Trygve Christiansen 46,4 p
3.Ejnar Sørensen      49,0
4.Max Kniel           49,4 p
5000 m
1.Sørensen     9.21,0
2.Bohrer       9.28,0
3.Christiansen 9.40,0
4.Kniel       10.05,2 p
Under stevnet blei det også arrangert VM i kunstløp for damer.

Henning Olsen, den nydetroniserte norgesmesteren og like nydetroniserte doble norgesrekordholderen, hadde også for en gangs skyld tatt seg fri fra jobben for å dra utenlands og gå på skøyter. Han var mutters aleine og hadde ikke verken med seg massør eller representant for klubben slik som Oscar, og arenaen var litt mer prosaisk, Hammarby sjö i Stockholm, der Hammarby IF arrangerte internasjonalt stevne, og der nordmannen var den eneste utenlandske deltakeren. Det var gode forhold, godt vær, hornmusikken spilte opp og det kunne vært god stemning rundt banen hvis det hadde vært noe særlig til tilskuere. Arrangementet var dessuten prega av noen unødige pauser som irriterte det frysende publikummet.

I første par på 500 m slo Jean Pettersson Sven Lundgren og fikk notert 49,8, mens jeg ikke har noen notering på parkameraten. Olsen møtte Oscar Ericson i 2. par, slo han klart og tok ledelsen med 48,6. Men Otto Andersson, den beste svensken de siste par åra, fikk det bedre til og tok en klar ledelse med 47,6, bare 4/10 bak lavlandspersen hans, i par med Albert Berglund som gikk på 49,9. Best i de andre para var Ernst Cederlöf som gikk på 49,2.
500 m
1.Otto Andersson  47,6
2.Henning Olsen   48,6
3.Ernst Cederlöf  49,2 p
4.Jean Pettersson 49,8
5.Albert Berglund 49,9
6.Alexis Ekström  52,0 p
Dessverre mangler jeg resten av resultata på 500 m. Kommenter gjerne hvis du har dem.

Antakelig møttes Berglund og Ekström på 5000 m, og her gikk sistnevnte seirende ut med 9.37,9 mot 9.55,6. Jean Pettersson møtte også antakelig Cederlöf, og blei slått klart med 9.36,4 mot 9.20,2. Samløpet mellom Olsen og Andersson blei spennende. De fulgtes i runde etter runde. Men svenskene hadde også hatt dårlige treningsforhold liksom kristianiaværingene, og Andersson mista mykheten i steget fortere enn man var vant til fra tidligere sesonger. Etter hvert opparbeida nordbaggen seg et forsprang på 10 meter. Men mot slutten samla hjemmefavoritten seg til en karakteristisk svensk spurt og tok igjen nesten alt det tapte.

1.Olsen        9.13,8
2.Andersson    9.14,0
3.Cederlöf     9.20,2 p
4.Pettersson   9.36,4
5.Ekstrøm      9.37,9 p
6.Henrik Morén 9.40,6 p
Berglund       9.55,6

Noen av de norske eliteløperne deltok på et stevne i Horten, der det også var prima forhold med solglans over den gamle marinebyen. Ifølge avisene var det førsteklasses speilblank is som banemester Johansen hadde oppnådd med «frysemaskinen» sin(!!) Hva nå enn det måtte bety(???) Løpere og funksjonærer karakteriserte den som tipp-topp. Reportasjene forteller om blankknappede marinemenn og like blanke dameblikk, mens nydalinger og andre skifantomer frøys figre og nesetipp i kristianiadalens kullstøvmetta tåkeluft. Her glei vi fram på ei glitrende solbelyst isflate, ombrust av sol, damesmil og en ellevill ungdoms umiddelbare begeistring, altså ifølge Norsk Idrætsblad.

Johannessen og Lundgreen møttes på 500 m, der stilen til førstnevnte karakteriseres som spenstig og sympatisk, mens Lundgreen går med lange, seige tak. Johannessen holdt på å falle og blei langt etter, mens Lundgreen gikk inn på 48,0, som bare blei slått av Thoresen.
500 m
1.Thoralf Thoresen.KSK            46,8 p
2.Trygve Lundgreen.KSK            48,0 tp
Magnus Herseth.KSK                48,0
4.Aksel Mathiesen.KSK             48,4 p
5.Ole Kristian Kristiansen.Horten 51,4 p
6.Stener Johannessen.KSK          53,4
Stener Johannessen på startstreken
Johannessen og Lundgreen var også satt opp i par på 10000 m, og dette blei ei dramatisk affære der det ganske tidlig var klart at det sto om norgesrekorden. Løperne veksla om teten gjennom alle rundene, som må ha vært litt lengre enn 400 m. Først fikk Lundgreen et forsprang etter et intenst åpningstempo med 44-runder, så angreip Johannessen og leda med opptil 3 sekunder med flere 44-runder. Men tempoet tok på, det gikk opp i 46-47, og da Lundgreen satte inn et angrep med 45 og 44 igjen i 14. og 15. runde, skaffa han seg et par sekunder (de 4 i 18. runde er nok feil). Begge var slitne nå, men den seige Johannessen kjempa seg innpå igjen, og ved nest siste passering var de likt etter ei 45,5-runde. Nest siste runde gikk helt nede i 45 igjen for begge, og fortsatt helt likt. Men i spurtrunden var det Johannessen som hadde mest krefter igjen og tok tilbake den norgesrekorden som parkameraten hadde kapra året før.

Et formidabelt samløp som befesta hortensernes skøyteelsk for generasjoner. Tida førte Johannessen opp på 9.-plass på verdensstatistikken og helt opp på 4.-plass på lavlandsstatistikken med bare Eden, Strunnikov og Burnov foran. Lundgreen, som var like bak, klatra opp til 20.-plass på adelskalenderen og passerte Peter Sinnerud.
Johannessen
56-1.38,5-2.21-3.05,5-3.51,5-4.35-5.19,5-6.05-6.49,5-7.34-8.18-9.05-9.50,5-10.37-11.23-12.10-12.56,5-13.46?-14.29,5-15.16-16.02,5-16.48-17.33-18.20,2
Lundgreen
56-1.38  -2.21-3.05  -3.49,5-4.34-5.19,5-6.05-6.50,5-7.36-8.21-9.06-9.52  -10.37-11.21-12.08-12.55  -13.42 -14.28  -15.14-16.01  -16.48-17.33-18.20,8
Grunnen til at sisterundene er så dårlige er nok at passeringene er tatt av journalisten med uakkreditert klokke, mens sluttidene er de offisielle.

Jeg har passeringstider på de andre para også, men ikke sammensetningen.
Mathiesen
57-1.41-2.27,5-3.14-4.01-4.50-5.40-6.30-7.19,5-8.08-8.57,5-9.48-10.36-11.22,5-12.10-12.57-13.47-14.36-15.26-16.17-17.07-17.57-18.45-19.32,0
Kristiansen
56-1.40-2.27-3.14-4.03-4.53-5.45-6.36-7.26-8.16-9.06-9.55-10.48-11.33-12.22-13.13-14.03-14.55-15.45-16.36,5-17.27-18.17-19.08-19.52,8
Thoresen
64-1.54-2.42,5-3.31-4.21-5.12-6.03-6.54,5-7.47-8.38-9.30-10.21-11.11-12.08,5?-12.55-13.48-14.43-15.36-16.30-17.25-18.20-19.13-20.06-20.57,3
Herseth
62-1.53-2.42-3.31,5-4.20,5-5.10,5-6.02-6.54-7.46-8.38-9.30-10.23 ga opp.
Resultater
1.Johannessen 18.20,2 NR p
2.Lundgreen   18.20,8 p
3.Mathiesen   19.32,0 p
4.Kristiansen 19.52,8 p
5.Thoresen    20.57,3 p
Herseth brøyt
I pausa vant Gunerius Schou en 1500 m for junior på 2.35,7.

torsdag 26. januar 2012

26. januar 1912 - Genovevo de la O

Escuche toda la gente que a los combates no entró 
el corrido del valiente Genovevo de la O
Desde los principios de enero de 1911 
apareció este guerrero, de cuerpo y alma de bronce.

Til alle dem som var hjemme, som ikke var med da slaget sto,
hør på sangen om den tapre Genovevo de la O.
Helt fra de første dagene av januar i nitten hundre og elleve
var han med dere, denne soldaten, med kroppen og sjela av bronse

Min oversettelse (litt bokstavelig),

Januardagen foran Cuernavaca var heit som alltid. Men oberst Genovevo de la O tørka ikke svetten av panna eller vifta seg med lommetørklet. Han var født og skapt for dette klimaet, og jorda under støvlene hans var ett med kroppen og sjela hans. Fra oppveksten i en familie av leilendinger i Santa María Ahuacatitlán, Morelos, hadde han kjempa for den og for dem som prøvde å leve av dem, og mot haciendaeierne som prøvde å ta alt fra dem. Under revolusjonen hadde han tidlig slutta seg til Zapata, og raskt avansert til oberst i hæren hans, et opprykk som ikke var basert på smøring og familieforbindelser som i regjeringshæren, men på dyktighet. Han hadde opprinnelig støtta Madero, men da han inntok presidentembetet og jordreformene uteblei, valgte han Zapatas side og var en av de utvalgte som underskreiv Ayala-planen.

Etterhvert hadde krigshandlingene tatt til igjen. Madero og de nye vennene hans i hovedstaden var opptatt av å gjenopprette lov og orden slik at de kunne komme i gang med eventuelle reformer de planla, og den 17. januar erklærte han unntakstilstand i Morelos. Opprørerne var fra nå av for banditter å regne. Men det stoppa dem ikke. De gikk fra seier til seier, og for 100 år sida i dag nærma de la O seg Cuernavaca, som hadde blitt tilfluktssted for regjeringsstyrkene, med 3000 mann. Situasjonen var prekær, og Madero bestemte seg samme dag for å løslate den tidligere stabssjefen til Zapata, Abrahám Martínez, som var tatt til fange, og sendte han for å forhandle, men Zapata var ikke forhandlingslysten.

Hjemme i Mexico by tente general Juvencio Robles ei snadde. Han lurte på om ikke han hadde en løsning på problemet.

onsdag 25. januar 2012

25. januar 1912 - Hjalmar Johansen

Han hadde ikke fått sove i mer enn 4-5 timer da han våkna av uro i huset. «Har dere vært der?» var det noen som spurte. Det tok et øyeblikk før han skjønte hva det betydde. Så var han med ett lys våken. Han hoppa ut av køya. Og det var dem. De var tilbake!

Handtrykka og klemmene hang løst for hundre år sida i dag. Også Hjalmar Johansen måtte fram med neven, men hilste kanskje et aldri så lite grann mindre hjertelig enn de andre. Han møtte blikket til sjefen smilende, men sansa jernet i det, og øyeblikket var raskt over.

Kaffikjelen kom på og Lindstrøm gikk i gang med å steike lapper. Lukta bredde seg i den trange koia, og praten gikk om opplevelsene de siste månedene, begge sider måtte fortelle. Polpartiet hadde ikke hatt noen problemer de siste dagene, både 81- og 80-gradersdepotet var urørt, og alle, menn så vel som bikkjer, var spreke og velfødde, om enn de sistnevnte var desimert fra 52 til 11 underveis. 80-gradersdepotet var fortsatt velfylt. Mye var lagt igjen der som kanskje kunne komme til nytte på seinere ekspedisjoner.

Bitterheten over å bli etterlatt her lå ennå tungt over han. Det var ingen mening i det. Det var jo for å stå på polen at han hadde blitt lånt ut til dette foretaket. Han angra på at han hadde uttrykt seg slik nå, men det var bare på grunn av konsekvensene. Han hadde jo advart mot å dra ut så tidlig ved det første framstøtet i september. Og når de måtte snu, beviste det jo at han hadde hatt rett. Prestrud hadde neppe klart å komme seg hjem hvis det ikke var for han, og når han fikk spørsmål om hvorfor han kom så seint, kunne han ikke styre seg.

Akk ja, det skulle kanskje være slik. Det var Arktis som var hans land, her nede i sør var han en fremmed, det var nordpolen det var meningen at han skulle stått på. Han kunne ikke klandre Amundsen for det, siden det viste seg at de var for seint ute. Men han kunne iallfall spart seg den ydmykelsen å gi kommandoen til Presthus, som bare var løytnant, under ekspedisjonen til Kong Edward VII-landet. Det kunne han ikke bare glemme. Nei, det var meningsløst. Han rista på hodet og spiste taust lappene sine, skylte ned med kaffe.

tirsdag 24. januar 2012

24. januar 1912 - John Jacob Astor IV

Han skulle like seg når han var langt ut på havet, vekk fra det ståkende mylderet av reiseglade mennesker her på New York havn. Men nå var landgangene senka, den stimende metallkolossen sugde opp passasjerene sine, og de ville snart være på vei, han og det lille følget hans. Han smilte til Kitty, som satt og pistra litt i buret, og la armen rundt sin mest verdsatte nyervervelse, den høyreiste, vakre, unge Madeleine. Tjenerne holdt seg respektfullt litt i bakgrunnen.

John Jacob Astor IV skulle på bryllupsreise. Turen gikk til pyramidenes Egypt og til det maleriske, velkledde Paris. Egentlig var det ikke noen tradisjonell bryllupsreise, de hadde jo gifta seg i september. Det var mye for å komme vekk at de reiste også, for sensasjonspressa i det moderne, pressefrie landet hans hadde begjærlig kasta seg over nyheten om at han skulle skille seg etter 17 års ekteskap for å gifte seg med en tenåring. Haha. Som en av landets rikeste hadde han sjøl råd til å gi blanke i det de skreiv. Men vakre Madeleine tok det tyngre, og måtte skånes. Han kunne ikke se noe ennå. Og kanskje visste han det ikke heller. Men Madeleine visste det nok, hun var to måneder på vei.

Astor var en av den nye verdas aristokrater, ei klasse som var oppvokst med grundigere gransking og et intensere, mer detaljskarpt nærvær enn de mer småskårne sjelene rundt dem. Han var oldebarn av den første John Jacob Astor som hadde slått seg opp på pelshandel og kjøpt opp land på Manhattan og omegn, der han ikke bare forutså men også foranstalta den sterke veksten som skulle komme. De kunne ikke slå om seg med titler og kongelige privilegier slik som de europeiske frendene sine, ettersom landets fedre hadde grunnlovsfesta forbud mot det. Privilegiene deres kom bare av pengemakt, og siden demokratiet hadde lov og rett til å begrense den, måtte de øse ut rikelig til de partiene og politikerne som satte seg imot det, det var en del av spillet. Og om de ikke hadde titler, hadde de iallfall siffer, romerske til og med. Det var da noe.

For 100 år sida i dag trakk det enorme skipet opp landgangene sine i den klare blå vinterkvelden, med buken full av store og små sjeler som snart skulle stå eller sitte på dekk i ulltepper og bevitne byens lys sakte svinne i det fjerne mens skipet, RMS Olympic, verdas største, satte de 59000 hestekreftene sine i sving for å ri over storhavets breie rygg. Ja, egentlig var det ikke det største lenger, for sist mai var det sjøsatt et søsterskip som var enda litt større. Det var ikke driftsklart ennå og lå i verft i Belfast for å montere det siste utstyret. Jomfruturen kunne ventes i april, litt seinere enn forutsatt ettersom Olympic måtte låne en propellaksel og legge beslag på litt verftskapasitet etter uhellet sitt i september. Men i april ville det da bli Titanic sin tur til å herske over de sju hav.

RMS Olympic, fra Wikimedia Commons

mandag 23. januar 2012

23. januar 1912 - Edgar Evans

Det var så fortærende, det var så fortærende! Han visste ikke hva han skulle si eller gjøre. Så det blei bare til å ligge der og holde ut, holde ut, som han hadde gjort i dag etter dag de siste ukene, mens de bekymra blikka til kameratene streifa over han.

Som ekspedisjonens eneste ætling av Cassivellaunos, mannen som lurte Julius Cæsar, og Cadwallon ap Cadfan av Gwynedd, mannen som gjenerobra Northumberland fra engelskmennene, var det ansvaret hans å tone fram som det tårnet av styrke han lykkelig hadde notert seg at han hadde blitt karakterisert som i dagbøkene både til Scott og flere av de andre deltakerne her. Men nå var det forspilt, det var forspilt!

Edgar Evans, fra
www.swanseaheritage.net
Han hadde marsjert under Y Ddraig Goch i Scotts lag på Antarktis før, under Discovery-ekspedisjonen 1901-04, og på denne ekspedisjonen hadde han vært en krumtapp. Mens skotten Bowers tok seg av det organisatoriske, var det han som tok seg av det tekniske, og det var ikke den slede, det telt, den sovepose, ponnisele eller hva som helst som ikke hadde nytt godt av de tekniske ferdighetene hans. Hva skulle disse saeson gjort uten dem? Han fnøys bittert gjennom den maltrakterte nesa.

Marsjen for 100 år sida i dag hadde egentlig gått godt, sammenlikna med gårsdagens, som var den mest anstrengende de hadde hatt. De hadde kryssa den 89. breddegraden og en kraftig kuling som blåste opp ga dem god bør i seilet som de hadde spent opp på sleden mellom de to norske meiebeslaga de hadde tatt med fra polen – den ene som Hassel og Bjaaland hadde brukt til å markere polpunktet med og den andre som fungerte som stang for det uhellsvangre svarte flagget de hadde sett for ei uke sida.

Am y diawl! Var det bare ei uke!? Som det hadde snudd seg for dem på disse få dagene! Den opplagte, ressurssterke gjengen som nærma seg sine dagdrømmers mål var ikke til å kjenne igjen. Nå var det bare slit og atter slit de hadde foran seg og ingen belønning som venta ved slutten av reisa. Sjøl gikk han mest i ørska, mye på grunn av smertene, og ville bare ha dagene til å gå.

Styrken hadde han ennå, og han trakk det han var kar om. De hadde gjort unna 14 km før lunsj og lå godt an til å nå halvannengradsdepotet dagen etter da Wilson, den forbaska horungen, hadde oppdaga at nesa hans var forfrossen! Den var hard og helt hvit. Scott beordra full stans og teltet kom opp for opptining kvart på 7. Så kom den ydmykende inspeksjonen da de trakk av han vottene og avslørte henda med blemme på blemme som han hadde klart å holde skjult helt til nå. Det var fortærende! Han snudde seg i soveposen og holdt ut litt til.

I den andre enden av teltet lå Scott sammen med de andre offiserene og bekymra seg for Evans, som han hadde seilt sammen med siden 1899. Og for Oates, som hadde tegn til forfrysninger på føttene. Det skulle bli en kamp, ja. Det skulle bli en kamp.

søndag 22. januar 2012

22. januar 1912 - Sun Yat-Sen igjen

I det provisoriske presidentpalasset i Nanjing slo vegguret på kontoret til dr. president Sun Yat-Sen timen med tunge slag. Presidenten reiste seg fra stolen og bretta sammen den korte teksten han hadde satt ned på det offisielle papiret og ga den til sekretæren som skulle ta den ned til telegrafkontoret. Det var gjort, skrittet var tatt.

Han hadde vært republikken Kinas valgte president i 3 uker nå. Men det var provisorisk, og ennå var i grunnen alt veldig provisorisk. Qing-dynastiet herska ennå i Beijing, og det var ennå flere lojale provinser, særlig i nord. Keiseren, ved regenten enkekeiserinne Longyu, hadde makt over sin del av landet. Presidenten over sin. Men mellom dem satt Yuan Shikai, som hadde kommandoen over Beiyang-armeen, Kinas eneste moderne hær. Og fordi den var landets eneste moderne hær, spilte den en nøkkelrolle som Yuan visste å utnytte.

Det tjente han til ære at han hadde gått i forhandlinger med opprørerne på eget initiativ da dynastiet hadde satt han inn for å knuse det. At han ikke ville bryte truskapseden sin og slutte seg til opprørerne tjente han vel også til ære, men hadde han gjort det, ville dynastiet vært ute på dagen. Sun hadde vært i telegrafiske forhandlinger med han siden den 18. desember uten å komme noen vei på det punktet. Det største problemet nå var internasjonal anerkjennelse. Alle utenlandske makter på et par bagateller nær anerkjente fortsatt Beijing-regjeringa. Skulle man komme videre, måtte man ut av isolasjonen. Statslån var det heller ikke mulig å få så lenge man bare var en bunke lurvete opprørere som ingen anerkjente, og midler var noe man sårt trengte i et revolusjonsherja land.

Yuan hadde lenge antyda hva som kunne få fortgang i denne dynastiavviklinga, men de gangene Sun hadde tatt det opp med revolusjonskameratene, hadde det utarta seg til rein krangel. Og rådgiveren han hadde tatt med seg fra Amerika var den mest krakilske av alle motstanderne. Vel, han hadde jo personlig mest å tape på det. Men Sun visste at det ikke var noen bedre utvei. Og med seg sjøl visste han jo at det ikke var makt han var ute etter, men fedrelandets beste. Det var for Kinas og kinesernes skyld at han nå for 100 år sida i dag hadde tilbudt å gå av som president og invitere Yuan ned til Nanjing for å overta hvis han kunne klare å få keiseren til å abdisere.

Skrittet var tatt. Og landet ville få sjansen til å nyte den moderne tidas goder, vokse i frihet og fred og velstand etter å ha vært holdt nede av opprør og vold og fremmedmakt så lenge. Bare det ville gripe den!

lørdag 21. januar 2012

21. januar 1912 - Oscar Mathisen nok en gang

For hundre år sida i dag var Oscar Mathisen tilbake på Hamar for å prøve å gjenerobre norgesmesterskapet sitt. Det skulle vise seg å gå ikke helt uten forviklinger. Stevnet starta på lørdagen i 14 kuldegrader og bare med 400 tilskuere på tribunene. For første gang sto 10000 meter på programmet i NM, og den var nok ikke noen publikumsmagnet, iallfall ikke i 14 kuldegrader. 500 m starta kl. 1 og gikk i grunnen etter programmet. Det var god is tross kulda.
1.Oscar Mathisen.KSK      45,1
2.Martin Sæterhaug.TSK    45,9 tp
3.Henning Olsen.KSK       47,0
4.Trygve Lundgreen.KSK    48,3
5.Johannes Fladaas.TSK    48,6 p
6.Bjarne Frang.KSK        48,9
7.Stener Johannessen.KSK  49,3
8.Lars Larsen.HSK         51,1
Hamarbanen
En halvtime etter var det tid for 10000 m. Her har jeg ikke noen parsammensetning, men jeg har passeringstider, som tyder på at banen på Mjøsa var litt lengre enn 400 m. Hvis vi forutsetter at para settes opp etter tidene på 500-meteren, møter Johannessen hjemmeløperen Larsen og slår han med to runder:
Johannessen
40-1.21-2.04-2.46-3.32-4.17-5.02-5.47,5-6.34-7.18,5-8.04-8.50-9.36-10.21-11.06,5-11.53-12.39-13.25-14.10,5-14.58-15.44-16.31-17.17,5-18.03-18.46,0
Larsen
44,3-1.36-2.18-3.05,5-3.54,1-4.43-5.33-6.22-7.16,2-8.00,6-8.50,7-9.36,8-10.24-11.14-12.04-12.55-13.45-14.36-15.26,4-16.16,3-17.06,5-17,56-18.47-19.23?-20.23,0
Frang skulle møte Fladaas, men trakk seg før start, slik at trønderen måtte gå aleine:
Fladaas
45,1-1.27-2.11-2.56,5-3.42,5-4.28-5.15-6.03-6.50,5-7.39-8.26-9.15-10.01,5-10.49-11.37,5-12.28-13.14-14.02-14.49,5-15.39-16.29,5-17.18-18.07,5-18.56-19.39
Olsen møtte Lundgreen, men måtte gi seg litt over halvveis etter en hard kamp. At begge havna bak Johannessen styrka nok ikke sjansene hans til å beholde mesterskapet.
Lundgreen
43,9-1.27-2.08,5-2.53-3.37,3-4.22,4-5.07-5.54-6.40-7.26,2-8.12-8.57,3-9.43,7-10.30,2-11.16,8-12.03-12.50-13.36,5-14.23,7-15.10-15.57,3-16.43,6-17.30,8-18.17-18.59,4
Olsen
44-1.27,2-2.09-2.53,4-3.38-4.23-5.07,5-5.53,5-6.39,9-7.25-8.11-8.57,2-9.44-10.30,4-11.17,3-12.05,7-12.55-13.43-14.30,6-15.21-16.09-16.56-17.44-18.32-19.14,7
Så var det tid for en ny duell mellom Oscar Mathisen og Martin Sæterhaug. Men i 12. runde (ikke 7. som han skriver i memoarene) slo dramatikken til, da Oscar kjente at han kjørte over noe. All gli var med en gang borte på den ene skøyta, og løpet var spolert. Det gikk et gisp gjennom de fåtallige på tribunen, synet av skøytehelten som halta seg gjennom neste runde omtrent som en moderne skiløper, var ikke vakkert. Han stoppa og studerte skøytejernet, vurderte å gi seg, kanskje var det muligheter for omløp. Men han bestemte seg for å fullføre for sikkerhets skyld, siden han måtte fullføre alle løp for å kunne bli mester. Tre distanseseire ville uansett gi han tittelen.
Mathisen
41,6-1.24-2.07-2.50-3.35-4.20,5-5.06-5.53,7-6.40-7.26,3-8.12-8.58,6-9.50-10.55-11.55-13.20-14.25-15.29-16.36-17.37-18.46,5-19.58-20.56-21,49-22.37,4
Sæterhaug
40,5-1.24-2.06,7-2.50,4-3.35,2-4.21,4-5.07-5.54,8-6.42,5-7.31-8.20-9.08,5-9.57-10.45-11.38-12.19-13.13,4-14.03,5-14.53,8-15.44-16.34,3-17.25,1-18.16-19.06-19.54,0
Sæterhaug kom etter sigende også borti noe, øyensynlig et par runder etterpå. Han gikk og studerte svingen etter løpet, og fant noe som han viste til Oscar da han kom til. Det var (ifølge Oscars memoarer) noen såkalte «lokkebusser», metallrester fra utstansing av naglehull i metallplater, mye brukt som leiketøy av unger på den tida. De bestemte seg for å nedlegge en felles protest og krevde å få gå om igjen neste morgen. Dommerne etterkom protesten, men forbundspresident Thue, som var til stede for å delta på forbundstinget, nedla (ifølge de samme memoarene) veto fordi han mente at de ville kunne få bedre vær, og det ville kunne bli strid om den endelige rekkefølgen siden de løperne som var fornøyde med tidene sine ikke ville løpe om igjen. Og Thue ville nok iallfall ikke ha på seg at han ville la det gjelde lempeligere regler for nasjonens kjæledegge enn for vanlige folk.

Disse spurtrundene på 48 må tas med ei klype salt. Det er mye som ikke stemmer med disse passeringstidene som er oppgitt. Det er nok gjort litt slurvete arbeid med dem. Blant annet har de fleste helt ekstreme spurtrunder. Det var riktignok ikke uvanlig på den tida, siden 10000 var en lang distanse å beregne riktig med datidas treningsnivå. Mange beregna nok feil. Men det kan også hende at tidene var tatt med offisielt godkjente og kontrollerte klokker, mens mellomtidene var noe journalistene skreiv ned etter sine egne klokker. Det blei ikke utropt passeringstider på denne tida. Det var nok ikke noe særsyn at ei klokke kunne gå flere sekunder feil på 20 minutter.

To hamarløpere som hadde slengt seg med, gikk i siste par:
Alf Lundaas
43-1.30,5-2.16-3.02,4-3.49,5-4.38-5.27-6.17,5-7.06,2-7.56-8.46-9.37-10.28-11,19-12.10-13.00-13.50,9-14.42,1-15.33,2-16.22,2-17.13,2-18.04,3.18.54-19.45-20.32,6
August Pihl Andersen
44-1.29-2.19,5-3.09,5-4.05-4.54-5.47-6.41-7.34-8.26,5-9.20-10.13-11,06-12.00-12.53-13.42-14.40-15.33-16.23-17.14,5-18.07-19.00-19.55-20.50-21.40,2
Resultater
1.Stener Johannessen.KSK   18.46,0
2.Trygve Lundgreen.KSK     18.59,4
3.Henning Olsen.KSK        19.14,7
4.Johannes Fladaas.TSK     19.39,0 p
5.Martin Sæterhaug.TSK     19.54,0
6.Lars Larsen.HSK          20.23,0 p
7.Alf Lundaas.HSK          20.32,8 p
8.August Pihl Andersen.HSK 21.40,2 p
9.Oscar Mathisen.KSK       22.37,4
Bjarne Frang.KSK ikke stilt
Sammenlagt
1.Trygve Lundgreen.KSK    6
Henning Olsen.KSK         6
3.Stener Johannessen.KSK  7
Martin Sæterhaug.TSK      7
5.Oscar Mathisen.KSK      8
6.Johannes Fladaas.TSK    9
7.Lars Larsen.HSK        13
Thue fikk gjennomgå i pressa for beslutningen, og forsvarte seg i Norsk Idrætsblad den 1. februar der han forteller at han hadde gått over banen umiddelbart før stevnet og fant den i orden. Den var enkelte steder ujevn og mindre god, særlig i en av svingene, men ellers fullt brukbar, og det var ingenting i veien for å avholde løp. Han anså det absolutt utelukket at det var sand eller småstein på banen da den blei undersøkt. Han mente at det må ha vært nedfryst i isen og kom opp da den blei oppgått. Han medgir også at de kunne fått lov til å starte på ny etter §34 i det internasjonals skøyteforbundets lover («Wett-lauf Ordnung»), men det skulle i så fall skje samme dag.

Om kvelden var det forbundsting, og den store saka der var lovforslaget fra TSK, som i likhet med fjorårets lovforslag fra Kristiania IF, var sendt inn etter fristen som var satt for at det skulle kunne tas opp til votering. Forslaget gjaldt at forbundet skulle overta all beramming av nasjonale og internasjonale løp for å unngå stevnekollisjoner. Trønderne hadde allerede tidlig på høsten avtalt et internasjonalt løp den 23.-24. februar som skulle danne idrettsuke sammen med Gråkallrennet. Så kommer Kristiania og setter opp matchen sin mot finnene på samme tid uten å ta hensyn til trønderne. Disse sender inn protest og får matchen utsatt til 3.-4. mars. Alt i orden? Nei, til alles forbauselse kommer den svensk-norske pokalen i stedet, åpenbart etter forhandlinger med Stockholm. Etter en skarp og langvarig debatt blir det satt fram følgende forslag: «Forbundsstyret henstiller til KSK å forhandle med Stockholms idrettforbund om å få den til 24-25/2 berammede pokalmatch utsatt i 3-4 dager på grunn av de internasjonale løpene i Trondhjem den 23-24/2. Hvis ikke, så utsettes til neste år.»

Så stiller Hamars Otto Monsen motforslag: «Forbundet anser seg denne sak uvedkommende og at det i denne anledning ikke videre foretages fra dets side.» Dette blei vedtatt. Tida for forbundsoppsetting av terminlister var åpenbart ikke inne ennå. Men trønderne var optimistiske og mente at de skulle få gjennomslag for forslaget sitt neste år, da de sjøl skulle stå verter for NM og ting.

Ellers blei Thue gjenvalgt som president, og Monsen og Gresvig gjenvalgt i styret. Det møtte delegater fra Kristiania, Skien, Hamar, Trondhjem og Steinkjær.

Søndag, for hundre år sida i dag, var det sur, isnende sno, gråvær og skarp kulde, og slett ikke bedre forhold slik Thue hadde vært redd for. Nå var det allikevel atskillig flere på tribunene, flere tusen, og de fikk se en knusende overlegen Oscar på 1500 m, som starta kl. 2.
Resultater
1.Oscar Mathisen.KSK       2.28,1
2.Martin Sæterhaug.TSK     2.33,6
3.Henning Olsen.KSK        2.37,0
4.Trygve Lundgreen.KSK     2.38,3
5.Stener Johannessen.KSK   2.38,9
6.Johannes Fladaas.TSK     2.39,3
7.Bjarne Frang.KSK         2.39,5
8.Alf Lundaas.HSK          2.49,9
9.Lars Larsen.HSK          2.56,0
8.August Pihl Andersen.HSK 2.56,2 p
Sammenlagt
1.Henning Olsen.KSK       9
Martin Sæterhaug.TSK      9
Oscar Mathisen.KSK        9
4.Trygve Lundgreen.KSK   10
5.Stener Johannessen.KSK 12
6.Johannes Fladaas.TSK   15
7.Lars Larsen.HSK        20
Hvis 5000 m blei satt riktig opp, går Oscar Mathisen mot klubbkameraten Bjarne Frang, uvisst i hvilket par, og slår han med godt og vel ei runde.
Mathisen
64,2-1.47-2.31,4-3.18,2-3.59,2-4.43,4-5.26,2-6.10,4-6.55-7.40-8.24,3-9.09,4
Frang
69-1.54,8-2.40-3.28,7-4.18-5.07,9-5.58,5-6.49,2-7.39,1-8.28-9.18-10.07,3
Lundaas møter Pihl Andersen. Her er det oppgitt passeringstider som stemmer dårlig med sluttida.
Lundaas
68,5-1.55,1-2.44,7-3.35-4.24,5-5.16-6.07,4-6.59,2-7.51,8-8.43,4-9.34,9-10.12,2
Pihl Andersen
10.51,3
Sæterhaug møter Larssen, som også må ha fått litt feilnoterte tider.
Sæterhaug
64-1.47,2-2-2.31,4-3.17-4.04,3-4.50-5.37,5-6.24,2-7.11,2-7.58-8.45-9.31,0
Larsen
68,4-1.54,9-2.47,2?-3.31,9-4.21,1-5.11,4-6.01,2-6.44?-7.34,3?-8.25,2?-9.44?-10.14,0
Olsen slår Fladaas etter å ha kjempa jevnt i 5 runder.
Olsen
66,5-1.50,4-2.34,9-3.19,4-4.05,1-4.50-5.34,4-6.22-7.07,2-7.55-8.42-9.27,4
Fladaas
66,4-1.50,3-2.35,2-3.20-4.05,6-4.52,1-5.39,9-6.26-7.13,7-7.59,8-8.47-9.32,9
Møtet mellom milslukerne Johannessen og Lundgreen skulle blitt et høydepunkt, men Lundgreen, som leda etter 1. dag, bryter etter å ha hengt godt med i flere runder. Det ene beinet hadde meldt forfall, som han sa.
Johannessen
67-1.49,4-2.33,3-3.17,2-4.02,4-4.47-5.32,2-6.17-7.02,3-7.47-8.35-9.20,3
Lundgreen
brutt
Resultater
1.Oscar Mathisen.KSK        9.09,4
2.Stener Johannessen.KSK    9.20,3
3.Henning Olsen.KSK         9.27,4
4.Martin Sæterhaug.TSK      9.31,9
5.Johannes Fladaas.TSK      9.32,9 p
6.Bjarne Frang.KSK         10.07,3
7.Alf Lundaas.HSK          10.12,2 p
8.Lars Larsen.HSK          10.14,0 p
9.August Pihl Andersen.HSK 10.51,3
Trygve Lundgreen.KSK brutt
Sammenlagt
GULL.Oscar Mathisen.KSK        3 distanseseire (9 poeng)
Sølv.Henning Olsen.KSK        11
bronse.Stener Johannessen.KSK 12 (31.34,5 i sammenlagt tid)
4.Martin Sæterhaug.TSK        12 (32.45,4 i sammenlagt tid)
5.Johannes Fladaas.TSK        17
6.Lars Larsen.HSK             23
Mesterskapet blei avslutta på sedvanlig vis ved at publikum stormer banen og bærer mesteren noen runder under assorterte ovasjoner. Og om kvelden den vanlige sexaen med sang og dans til langt på natt.

En av dem som kanskje var mest fornøyd med innsatsen sin var min (mulige) fjerne slektning Lars Larsen, som debuterte både på 5000 og 10000 m og hoppa inn på 135.-plass på adelskalenderen, samtidig som han fullførte alle NM-distansene og skaffa seg sin første (og siste) ærespris.

Mindre fornøyd var nok Henning Olsen, som på 14 dager var fratatt begge norgesrekordene sine og nå også mesterskapet. Men han klarte da iallfall sølv, med fire tredjeplasser på distansene. Og kunne trøste seg med at nasjonen iallfall nå burde ha sjanser internasjonalt. Det var da noe?

Neste stopp: VM i Klagenfurt.

fredag 20. januar 2012

20. januar 1912 - Sarah Bernhardt igjen

For hundre år sida i dag åpna mange norske avislesere avisene sine og kunne lese følgende betraktninger av Sarah Bernhardt om «kvindedragten»:

«Det karnevalsaktige i kvinnedrakten vil vi på ingen måte avskaffe. På andre områder er det mer enn nok av ensformighet og grått i grått. I klesdrakten vil vi unngå enformigheten. Alt er tillatt nå til dags. En empiredrakt og en directoiredrakt vekker ikke oppsikt noen steder, og en paradisfugl – Madame de Staëls yndlingspynt – kan sitte på halsen til en Gibson girl. En dame bør alltid selv si det siste ordet om drakten. Hun skal ikke underordne seg dameskredderens tyranni. Hun har rett til å ha sin egen mening og bør også si den. Hun skal ikke nøye seg med å være en kostbar dukke i dameskredderens hender og rette seg etter alle hans luner og innfall. Heldigvis hersker det for tiden en slik frihet i klesdrakten at ethvert nytt påfunn, enhver anakronisme tåles. Enhver kvinne har derfor leilighet til å hylle sine egne personlige innfall og luner og plukke ut av enhver stilart de bestanddelene som forekommer henne originale og kledelige. Allikevel skal vi ikke forakte hva som er moderne for tiden. Selv de aler nyeste moter er inspirert av en grunntanke som er riktig og smukk: de naturlige linjenes ynde skal gjengi den kvinnelige skikkelse. Men hva skal man gjøre med en skikkelse som ikke er skjønn fra naturens hånd? Svaret er at drakten må innrettes slik at man ikke ser de mindre skjønne linjene, og hvordan det lar seg gjøre, må enhver selv finne ut. En berømt mann har en gang sagt at i Frankrike finnes det ingen stygge kvinner. Det finnes i hvert fall få kvinner som ikke forstår å ta seg ut.»

Så langt madame Bernhardt. Her synes jeg det kan være på sin plass å gjengi ei pussig lita meningsutveksling i avisenes brevspalter om ett av datidas hotteste diskusjonstema: BUKSEDAMENE!

Morgenbladet ca. den 10. januar, undertegna «S.»:

«Forlængst vakte Fænomenet en ulmende Uvilje i mit Sind. Men jeg ofret det foreløbig ikke den Opmærksomhet, at jeg gjorde mig det klart, i hvilke Følelser min Uvilje var begrundet. Var det mine moralske eller mine æstetiske Fornemmelser, som ikke vilde forlikes med dette allernyeste Utslag av den stolte kvindelige Frihetstrang?

Forleden klargjordes mine Begreper. Jeg blev tvunget over i et Standpunkt. Det var ved en Høifjeldsstation. Jeg kom rullende ind foran Perronen en stormfuld Dag. Halvt begravet laa Husene under uhyre, fantastisk sammenpiskede Fonner. Alt stod i hvirvlende Røk av den tørre, finkornede Sne. To forpjuskede Renkalve stod midt i Kavet, vaklende paa spinkle Ben, nogen skindkledte Hallingdøler krøp hutrende i Ly for Vinden. Men midt paa Perronen, paa Toppen av en Snefon, aabenbaret sig et menneskelig Væsen, trodsende alle Elementers Rasen, utstillet til almen Beskuelse: Toplue, Finnekufte, Knæbukser, Puttees. Det gyldent nyfarvede Haar stod i en mægtig Kam rundt Hodet, det pudrede, sminkede Ansigt hadde en Skinkes rødviolette Kulør, i Munden gloet en Cigaret. – Fra Naturens Haand er Væsenet ment som Kvinde, personlig begjærer det vistnok en Dames Navn. I Øieblikket begjæret det altsaa intet andet end at bli beglodd. Derfor Posituren, derfor Bukserne, derfor Cigaretten, som tændtes, da Toget pep i det Fjerne.

– Naa, Gudbevares, alting lykkedes. To Hundre Par Øine stirret fra Kupéernes Vinduer. Paa de høist seværdige Renkalve gav ingen Agt, Restauranten lokket forgjæves med Smørbrød og glohet Boullion. Og Væsenet stod der standhaftig i den hylende Storm. Og i hendes Ansigt stod at læse hendes eneste henrykte Tanke: Jeg er Buksedame, jeg er Buksedame! Man ser paa mig, man spør, hvem jeg er! Også jeg glodde. Fænomenet v a r seværdig. Det indbød til nærmere Analyse. Og dets Art og Oprindelse var i Virkeligheten ikke vanskelig at eftervise. Idealet Sportskvinden og Idealet Pariserkokotten var Fænomenets Bestanddele i sælsom Blanding. Ikke den ene, ikke den anden av disse Tidens Gudinder hadde i rendyrket Form formaadd at tilfredsstille Væsenet. Hun maatte i sig forene dem begge, begge i samme Moment.

Men da følte jeg det overbevisende sterkt i mit Indre, nu reagerte jeg mot Fænomenet, ikke længre i ulmende Uvilje, men i heftig Indignation. Det var baade paa Moralens og Æstetikkens Vegne, jeg reagerte. Turde jeg saa ikke derav slutte, det var Moralen, som tok Forargelse av Kokotten, Æstetikken av Sporten? Og det var mig plutselig klart: Alene i Skjønhetens Navn maa Buksedamen bekjæmpes. Her nytter ingen Protester under Venanstændighets Paakaldelse. ‘De er kalvbente, mine Damer’, maa der tutes i Ørene paa de Forvildede. ‘Det er hæslig at være kalvbent’!

Naive Sjæle, som har trodd, det var Ærbarheten, som var Skjørtets Ophav! Som saa smukt har tænkt, at det foldet sig ut fra det første spirende Blufærdighetens Figenblad i Tidernes Morgen! – Å nei! Hun saa, hun var kalvbent, den første Kvinde. Da ilte hun med Skjørtets Opfindelse. – Den Historie har Troværdighetens Præg. Men Historien maa gjenta sig. Og naar der nu er de Kvinder, som i utrolig Selvforblindelse vil fornegte den beskjæmmende Kjendsgjerning, da tut dem atter og atter i Ørene: ‘De er kalvbente, mine Damer, det er hæslig at være kalvbent!’ – Se saa til, om ikke Skjørtene kommer i Ære!»

Kommentar fra redaksjonen: «Vi har lat Hr. S. rase ut, – det maa ha været en styggelig Aabenbaring, han har hat paa Fjeldet. Men er der ingen, som vil ta Buksedamerne i Forsvar, baade æstetisk, moralsk og sportslig?»

Svar fra «Eva», ca. den 13:

«Aa, du hellige Enfold, du værdige Repræsentant for det sterke Kjøn! Naar vil du komme ut over din naive Tro paa, at du er den Tap, hvorom alt dreier sig – ogsaa Buksedamen? Skal jeg faa Lov til at klargjøre dine Begreper en Smule? Der var engang – men det er heldigvis længe siden – da de fleste Damer vilde latt sig skræmme ind i Skjørtet igjen av dit frygtelige: ‘I er kalvbente, mine Damer!’ Det Individ du skildrer, kjære Adam – var det ikke saa, du het? – det er ingen Buksedame, men heldig var det for dig, at hun for Anledningen hadde prydet sig med dette forhadte plag, som hun tydeligvis har opfattet som sidste Mode. Om ikke saa hadde været, vilde nok du og Damen faldt i Armene paa hinanden, ved første Øiekast. Hun var da virkelig ellers en Repræsentant for det rette kvindelige Ideal! Alt hadde hun gjort for at falde i Smagen. Jeg synes, jeg ser hende paa Toppen av Snefonnen! Er det ikke underlig, du, hvor litet der skal til?

Hadde hun bare holdt sig i Skindet, det vil vi i et stramt Skjørtefutteral, der hadde hindret alle frie Bevægelser, vilde der vrimlet av Ildtilbedere. Alt var jo i Orden! Valker og Haarfarve og Pudder og Selvtilfredshet og Frækhet og Behagesyke. Og Skjørtet, du , som hun i sin Dumhet trodde gammeldags, det hadde jo bare gjort hende saa rørende hjælpeløs. Kan der tænkes noget mere bedaarende end en Kvinde, som altid vil trænge din Støtte og Hjælp og derfor vil være saa ydmygt taknemmelig?

Men det var slet ikke om dette utækkelige Individ, jeg vilde tale. Det var om Buksedamen. Vet du, har du det mindste Begrep om, hvem hun er? Jeg vet det, for jeg er det selv. Aa, du tilgir mig det aldrig, er jeg bange for! Jeg er – en 18-aarig Buksedame. Nu fik jeg sagt det! Vidunderlig er det at kunne være like saa letvindt og selvhjulpen paa ski og kjælke som mine Brødre.

Jeg hadde naturligvis mine Betænkeligheter, da jeg første Gang drog opover i min nye Dragt. Min Kalvbenthet maa jeg si, jeg ikke skjænket et Suk. Det er vel kanske heller ikke værre end Gutternes Hjulbenthet, men jeg likte ikke rigtig Tanken paa alle de Ord, der vilde falde om Lysten til at stikke sig frem. – Kritiken har nok været der, men nu gir jeg den en god Dag, og det endskjønt jeg vil paastaa, at jeg er noksaa kvindelig. Gad visst om jeg ikke skulde kunne konkurrere med Damen paa Snefonnen? Ja, jeg husker nok, du sa, at du ikke likte hende. Men – det var Bukserne, som hvæsset din Pen, ikke sandt? Haanden paa Hjertet. – Du lurer mig ikke, du gamle Adam. Jeg er klok, skal jeg si dig.»

Svar fra «S.», ca. den 16.:

«Frøken Eva!
De forutsætter med fortryllende Freidighet, at vi er dus. Jeg skulde oprigtig talt foretrække at ha Dem litt mere paa Avstand. Trods Deres skjønne 18 aar, og trods alle de andre Yndigheter, De maatte besidde – med og uten Bukser. Er De nu forresten en virkelig Buksedame? – Jeg danner mig altid et Billede av den, som har skrevet det, jeg læser. Ogsaa Deres Billede, Frøken Eva, steg sterkt og levende frem for mig, da jeg nød Deres Artikel. Men, vil De tro det, Billedet hadde Skjørter. – De kan aldrig saa meget bedyre Deres Bukser. Naar De tenker og ræsonerer, naar De skriver, Frøken Eva – sandelig da har de Skjørter paa.»

Åpenbart har hr. S. ment at dette var et tilstrekkelig tungtveiende argument, for vi hører ikke mer fra han om denne saka. Men temaet skulle bli hyppig tilbakevendende de neste månedene.

torsdag 19. januar 2012

19. januar 1912 - Enrico Caruso

Det burde vært rutine, siden han hadde gjort dette her dusinvis av ganger før. 133 for å være eksakt. Men han var stadig like nervøs. Han visste stadig like lite om han ville klare å komme seg helt gjennom til han var ferdig, eller om han ville bryte sammen slik at alt falt i fisk, ødelagt, spolert for alltid. Han visste bare at det var nødt til å være slik. Ellers ville han miste den.

Gaven.

Som hadde gjort han til den han var.

Den store.



Det var noe annet å stå her og synge inn i ei trakt i stedet for til et publikum. Men det at det ikke var publikum til stede, gjorde han ikke noe mindre nervøs. Trakta tok i seg og rissa ned hver tone han krysta ut av seg. Alt han gjorde ville bli bevart, krystallisert for all evighet, og det kunne være millioner som tok rissa inn i hjemma sine og satt der og lytta til han, til alt han hadde gjort, og ikke bare nå, men i generasjon etter generasjon i all framtid. Ja, det kunne bli milliarder. Derfor måtte det være perfektere enn perfekt. En eneste liten antydning til en feil, enten av sangeren sjøl eller et eneste av medlemma i orkesteret, og det var bare å begynne forfra igjen. Voks var billig. Tid, ikke så billig. Heldigvis var det bare en eneste sang som sto på programmet denne gangen for 100 år sida i dag.

Han tenkte ikke på noe annet, Enrico Caruso, der han sto og sang Tarantella Sincera av bysbarnet Vicenzo de Crescenzo i studioet til Victor Talking Machine Company. Han tenkte ikke på Robert Scott og den lange, tunge veien han hadde hjem, ikke på Lew Truby som hadde kasta loddet og var klar til å gå i kamp mot maktene, ikke på William Morgan Shuster og spissrotgangen han opplevde på veien hjem, ikke på dr. Sun som prøvde å redde det veldige gamle riket sitt, ikke på Oscar Mathisen og de kalde rundene hans på skøytebanene, ikke på Emiliano Zapata og hans bravader nede i Mexico eller på de tapre luftsportspionerene som ofra liva sine forskjellige steder rundt i verden. Ja, han tenkte ikke en gang på sine tapre landsmenn som sloss mot hedningene nede i Tripoli. Alt som sto i hodet på han var den ærlige tarantellen, hva den følte og gjorde og følelsene den vakte i de andre deltakerne i dramaet.

Med et kraftig crescendo var det hele gjort. Orkesteret pakka instrumenta sine og de studioansatte kunne begynne på prosessen med plateutgivelsen. Sjøl tok han veien til suiten sin på Knickerbocker Hotel der han skulle forberede seg til dagens siste økt, kveldens forestilling på the Met, La fanciulla del West, som Puccini hadde komponert spesielt for han og nå gikk på andre året. Jo, det var travelt.

onsdag 18. januar 2012

18. januar 1912 - igjen Scott

Scott på Polheim, fra Wikimedia Commons
«Nå blir det hjemtur og en fortvilt kamp. Jeg undres om vi kan klare det,» avslutta Robert F. Scott dagboksnotata sine med for hundre år sida i går. Han hadde kjempa og slitt, men var slått og følte seg slått. Ikke bare av disse hersens nordmennene, men også av sjølve Antarktis. Han hadde ikke hatt den rettferdige porsjonen flaks som man kan regne med når man er kjærkommen et sted, tvert imot følte han at han ofte hadde møtt mer motstand enn det som var rimelig. Det var som om isødet sjøl var imot dem, og det hadde begynt å forme seg en visshet i sjelslivet hans et sted, en visshet som ennå var langt unna det øverste klare, våkne bevissthetsplanet, men som manifesterte seg i disse dagboksorda, om at de ikke ville klare seg.

Gårsdagen hadde de tilbrakt med polsøking. De sto opp halv åtte om morgenen, uten at noen av dem hadde fått sove noe særlig. Været var i ferd med å snu seg til det verre, det hadde blåst opp en frisk bris som beit hardt i de 30 kuldegadene. Først fulgte de det norske sledesporet i 11,9 km, men mente at det førte for langt vest, og gjorde derfor holdt for lunsj ved halv ettida, og for å tine opp henda til Evans, som hadde begynt å plage han kraftig. Som vi veit, ville sporet ført dem til den første polleiren til Amundsen hvis de hadde gått 6,6 km til. Etter å ha tatt ei solhøyde som viste 89º 53' 37", feira de tross alt polnærheten med en ekstra feit pemmikanstuing og litt sjokolade. Wilson trakk fram noe fra lomma med et skjevt smil. Sigaretter som han hadde spart for å dele ut på polpunktet. De blei konsumert med få og lave kommentarer. Etter pausa gikk de 10,5 km rett sør før de la seg til for dagen.

For hundre år sida i dag begynte de med å konkludere ut fra alle peilinger, målinger og trianguleringer at de var 5,6 km fra polen, og marsjerte ut i den retningen, som også var i omtrent samme hold som den forhøyningen Bowers først to dager tidligere. Det tok heller ikke lang tid før de fikk syn på den igjen. Den var ikke hvit, slik det hadde sett ut på avstand med sola i ryggen. Den var rød, og det vaia noe fra toppen. Det norske flagget fra alle mareritta deres.

Inne i teltet lå det litt utstyr og noen reinskinnsvotter og -sokker som Scott kanskje ville gjort lurt i å ta med seg. Dessuten lå det et brev til kong Haakon, og en beskjed fra Amundsen der han ba Scott formidle det. Av alle ting!

Men han skjønte vel snart at nordmannen hadde etterlatt det der i tilfelle han sjøl og mennene hans skulle stryke med på hjemveien, det var jo alltid en mulighet i slike strøk. Og han var heller ikke noen dårligere gentleman enn at han tok vel vare på brevet i den fulle hensikt å gjøre alt han kunne for å besørge det. Han etterlot seg også en hilsen fra dem alle før de dro videre til det polpunktet de mente å ha peila inn.

Etter nye 3 km gjorde de holdt igjen, og peilingene viste nå at de var mellom 800 og 1200 meter fra polen. Tja, det fikk vel holde. Så de tok lunsjpausen der, kalte stedet Pole Camp og bygde en varde der de planta den stakkars foruretta Union Jack og fotograferte seg foran den, dels med omtrent samme miner som noen av oss kjenner fra sølvmedaljevinnerne i FA-cupen. Alt i den samme bistre, kalde vinden. Et minne som ikke skulle stå for dem i solglans i det de hadde igjen av livet.

På Pole Camp. Fra venstre Oates, Bowers, Evans, Scott og Wilson.
Fra Wikimedia Commons.
Noen hundre meter lengre sør fant de et nytt meiebeslag av samme type som det svarte flagget hadde vært festa til forrige dagen. Antakelig det samme som Bjaaland og Hanssen hadde satt ned da de blei sendt ut for å markere polen etter de siste observasjonene. Wilson gikk ut og sikra seg det for å bruke det som seilmast på hjemveien, og fant en lapp der det sto at polen var 3 km fra teltet.

Etter lunsjen blei de manglende 1200 meterne skritta ut og flagget satt ned på det man antok var det korrekte punktet. Så lå hjemturen foran dem. 1300 kilometer med hardt arbeid. Og uten de lyse dagdrømmene som hadde drivi dem fram på sørveien.

tirsdag 17. januar 2012

17. januar 1912 - Lewis Truby

Nede i et djupt hull i en planet som kretsa rundt ei frisk ung stjerne satt en liten mann. Han var frisk og ung og sikkerhetslampa kasta nok lys til at han kunne lese orda på lappen som han nettopp hadde fått i handa. Det var sterke ord, farlige. Ord som kunne forandre livet hans på så mange måter, det visste han, men til det verre eller det bedre? Det visste han ikke.



Lewis Truby visste ikke noe om sosialisme, marxisme, syndikalisme eller hvasomhelstisme. Han visste heller ikke at det svarte stoffet han dreiv og hakka i dag ut og dag inn og som la seg på hud og klær og avsatte seg i tjukke lag i lungene, hadde blitt til i ei døende stjerne som produserte det som ei av flere krampetrekninger i siste fase av det gamle livet sitt, før den ga fra seg alt da livet endelig var utslokt i en feiende flott siste stjernebrann. Eller at universet som hadde tatt imot det, forma noe av det til planeten han satt i, og at noe av det svarte hadde gått inn i molekyler som etter hvert ikke bare passivt oppsto og gikk til grunne i energien som den unge, friske stjerna bada planeten i, men som aktivt utnytta energien til å unnvike og motstå ødeleggelsen, og altså hadde blitt til liv. Liv som vokste og bredde seg og skapte om planeten til en juvel blant planeter, en planet som ikke bare passivt tok imot alt det den friske unge stjerna hadde å gi til den, men som våkna av mørket og døden og kunne se og føle og forstå det og til med takke for det hvis den hadde så pass til vett. Liv som i ei enda våtere tid enn denne hadde lagt av seg etterlatenskapene sine i sumpene her i Wednesbury, Staffordshire, og bygd opp disse laga han satt og leste og tenkte i for hundre år sida i dag. Lewis Truby visste heller ikke at hvis ryggen hans var krum, var det ikke bare fordi det var lavt under gruvetaket, det var også fordi den bar imperiet. Imperier er tunge å bære.

Men det var en ting han visste, og det var at han godt kunne tenkt seg litt mer i lønningsposen, så han kanskje kunne tenke på å stifte familie og få seg noe eget. Med sine snart 24 år var han ennå ung og hadde tida for seg, men det var trangt i det lille huset hjemme i Jowetts Lane med den fire år eldre broren hans og de to små, foruten foreldra deres. Han så på lappen igjen der det sto: «Are you in favour of giving notice to establish the principle of a minimum wage for every man and boy working underground in the mines of Great Britain?»

Han kryssa for ja, og leverte den tilbake. På slutten av arbeidsdagen kom han opp av jorda, tok imot den slunkne lønningsposen og dro hjem og skifta før han tok snareste veien ned til Gough Arms der han og kameratene brukte resten av kvelden til å diskutere utsiktene. Skulle det bli streik så kunne det bli hardt, men mest for de uorganiserte. Med fullt medlemskap ville MFGB holde dem med noen shilling i uka iallfall i et par måneder, også nå som det så ut til at streiken skulle bli landsomfattende. Det blei snakka om at streikene året før nesten hadde fått regjeringa i kne, og skålt for at den lille mann i gata endelig hadde sjansen til å få sin rett. Mer skåling og skråling fulgte, og Lewis Truby var ganske fornøyd da han gikk hjem et stykke ut på kvelden, kanskje litt ustøtt, og forhåpentligvis ennå med litt igjen i lønningsposen.

mandag 16. januar 2012

16. januar 1912 - egentlig Bowers igjen

Det var en opplagt guttegjeng på fem som spiste lunsj på 89º 42' sør for hundre år sida i dag. De hadde gjort unna et godt stykke den formiddagen, med lettere slede etter gårsdagens depotlegging, og var enige om at innen 24 timer ville målet deres være nådd. Været var like godt, og den sirkulerende sola øste fortsatt gavmildt strålene sine over det golde isødet, et monotont, flatt landskap uten markerte trekk i noen retning – polplatået. Men det hadde vist en litt synkende tendens de siste dagene, og de lå nå på 2975 meters høyde. Temperaturen lå fortsatt rundt -30*.

Samtalen gikk ikke ivrig over tekoppene i denne lunsjpausa. Mennene hadde nok med å få seg litt varmt i kroppen og litt hvile etter arbeidet, som fortsatt var hardt her oppe i den tynne lufta. De veksla kanskje noen løse og faste ord om vær og føre, utstyr og målinger, litt vennskapelig erting, der Bowers som yngste- og minstemann som vanlig var den som mottok mest. Men det var en ting det ikke blei sagt noe om, og det var heller ikke noen som hadde den i tankene, iallfall ikke langt framme i pannebrasken, iallfall ikke så langt framme at det hadde festa seg ord på det. Det var jo ikke noen bikkjer her som væra mot sør, og heller ikke var det noen søte små jenter som kom med blomster til dem der de lå i soveposene og drømte i de solklare nettene.

Snart var de på marsj igjen. Bowers var ikke så handikappa nå som underlaget var fast og godt. Disse engelskmennene og waliseren brukte jo skia bare som en slags avlange truger allikevel. Tjenestene til Gran, som var tatt med som ekspedisjonens skiinstruktør, hadde ikke vært utnytta mye. Handa til Evans verka, men ikke verre enn at han kunne holde maska og late som ingen ting, ennå skjenka han den ikke mange tankene. Marsjen fortsatte et par timer i det jevne, konturløse landskapet. Så løfta Bowers handa.

– Der, kan dere se det?

En liten forhøyning i horisonten, noe hvitt som skinte mer i sola enn omgivelsene. Noe menneskeskapt?

– En litt stor skavl, kanskje?

Det var sikkert en litt stor skavl. De trava videre noen meter uten særlig flere kommentarer. Den rimete snøen gnissa tørt under skiene og sledemeiene. Skritta til Bowers og de regelmessige hogga av bambusstavene skar gjennom den polare stillheten. Etter en halvtime blei Bowers igjen vár noe i horisonten, noe mørkt. Ikke lenge etter var han sikker. Han løfta ikke handa og pekte nå, han bare skotta bort på de andre for å se om de også hadde lagt merke til noe.

Kullstiftskisse av Edward Adrian Wilson, 16. januar 1912,
fra Race for the South Pole, the Expedition Diaries of Scott and Amundsen, av Roland Huntford
Det svarte vokste og var ikke noe dyr eller en skygge av en eller annen naturlig formasjon, det var et flagg festa til ei sledemeie. Det var klart at det hadde skjedd. «Det verste eller bortimot det verste,» som Scott kalte det. Snart fant de også de første skispora og sledespora, rester etter en leirplass og spor etter bikkjer, mange bikkjer. De hadde tapt. Tankene som meldte seg var ikke lystige og kommentarene som falt var ikke blide og bløte. Flagget var ett av de tre som Bjaaland, Hassel og Wisting hadde gått ut med for å sirkle inn polen den 14. desember. For Scott og guttene hans var det ikke noe annet å gjøre enn å gå videre til polpunktet dagen etter, foreta de nødvendige målingene og så pakke seg hjemover igjen så fort som bare mulig. Det var bittert. Handa til Evans verka plutselig som besatt. Over dem sirkla sola videre uanfekta og bada polarlandskapet i de skarpe, nådeløse strålene sine.

Helt uvitende om noe av dette, eller iallfall mesteparten, ankom Amundsen og hans 5-mannslag depotet på 82 grader sør og fant det rana. Ei av kassene var åpna og tømt for innholdet, kjeks og menneskepemmikan. Den andre kassa med selkjøtt og sjokolade var hel, og det var også posen med tørrmelk. Men de to bikkjelika på toppen var det ikke en trevl igjen av, og Lussi fant de bare kjevebeinet av 5 og en halv km lengre sør, den gamle kjæresten til rømlingene Karenius, Sauen og Schwartz, som antakelig var identiske med ranerne. Heldigvis var det fortsatt rikelig med forsyninger til alle, og de feira milepælen med selsteik, pemmikan og sjokoladepudding. Det var Wisting som var kokk når det skulle være litt festlig slik som dette.


*) Om vi skal tru det, for det har vært kasta tvil over temperaturmålingene til Scott, ettersom de ekstreme temperaturene han noterer seinere stemmer litt for dårlig overens med de målingene som blei gjort ute ved kysten samtidig. Det kan vel aldri være noen som har forsynt seg av termometerspriten? Pussig nok var også høyda over havet nærmere 400 m lavere enn det Amundsen hadde målt.

søndag 15. januar 2012

15. januar 1912 - Henry Bowers

Bowers, fra conscott.blogspot.com
Henry Bowers vrengte av seg klærne i den varme julidagen og kasta seg ut i Rothesay-bukta for å ta den daglige svømmeturen sin fra Ardbeg til Craigmore, en strekning på godt og vel ei skotsk mil hver vei. Det var iallfall det han gjorde om nettene. Om dagene hang han, antarktisekspedisjonens «plucky little Scotsman», i stroppene og dro i sleden til engelskmannen Scott og de andre to engelskmennene og waliseren, tråkkende i laussnøen mens de andre gikk på ski. Det tok på kreftene, men han var ikke kjent for å mangle krefter, og han hadde slett ikke til hensikt å tilkjennegi noen slik mangel så lenge dette her pågikk, det var iallfall sikkert. Hvor sliten han enn følte seg etter hver økt, hvilte han ikke før han hadde tatt alle de aktuelle trianguleringene, og i soveposen sov han ikke før alle beregninger var gjort og nitidig nedtegna i dagbøkene.

Været for hundre år sida i dag var slett ikke så ille. Det hadde klarna opp og det var et vakkert, men skarpt solskinn. Vinden hadde dødd nesten helt bort, men det var kaldt, −32 ºC, og et rimete, trått føre. Det var stadige skavler som gikk mer eller mindre på tvers av kjøreretningen, ikke altfor høye, men nok til at det blei en humpete framferd som sugde krefter. Ved lunsj bestemte kapteinen seg for å legge ned et depot igjen, det siste før polen. De hadde bare med seg proviant for 9 dager nå, og den lettere sleden sammen med et par krus god varm te gjorde ettermiddagsøkta atskillig greiere. Da de gikk til ro for dagen, viste observasjonene 89º 26' 57" S, bare et par-tre dagsmarsjer unna hovedmålet for ekspedisjonen. Det var i et ganske lystig humør de la seg i soveposene igjen for dagen, og det var bare én ting som kunne ta fra dem det humøret, det grufulle synet av et norsk flagg. De måtte bare håpe at Shackleton hadde rett da han spådde at det ikke ville fungere med hunder under slike forhold som dette.

Samtidig var Edward Evans, Tom Crean og William Lashly, det siste støttepartiet, som hadde blitt sendt hjem den 4., på vei ned Beardmorebreen, som de hadde tatt fatt på dagen før, blant annet medbringende ei melding fra Scott til omverdenen. Det var en ferd som skulle vise seg å bli dramatisk nok den også.

Ellers hadde også Terra Nova returnert og begynt å plukke opp mannskaper. Første støtteparti kunne ventes tilbake på Cape Evans rundt den 20. januar, andre rundt den 12. februar, tredje rundt den 9. mars og Scott sjøl rundt den 4. april hvis de holdt samme tempo som på veien sørover. Ventelig ville det gå noe raskere nedover Beardmorebreen enn opp, dessuten var det jo færre forsyninger å dra på.

Amundsen og hans menn hadde samtidig observert flere livstegn. To dager før ankom de 83-gradersdepotet og fant ferske bikkjespor! Muligens etter Karenius, Sauen og Schwartz, som hadde desertert her på veien sørover etter at kjæresten deres blei slakta. Merkelig nok var depotet intakt. Til og med Else, den siste tispa de hadde slakta, lå der urørt, bare litt muggen. Bikkjespora kunne følges nordover også den neste dagen, men så tok de av mot vest.

lørdag 14. januar 2012

14. januar 1912 - nok en gang Oscar Mathisen

Kristianiaborgerne våkna spente og forventningsfulle for 100 år sida i dag og kikka litt engstelig ut på været, men konstarterte letta at det var nok en god vinterdag, stadig grått og litt fuktig i lufta, men 4-5 kuldegrader og god og hard is. De hadde gode grunner til å fundere over isforholda denne dagen, for byens kjæledegge, n’Oscar, var på farta igjen etter å ha vært utestengt det siste året. Urettmessig, mente nok de fleste. Men det var kanskje noen som lurte litt også, ikke minst var det dem som lurte på om det gjaldt andre regler for n’Oscar enn for vanlige folk. Uansett var det ikke noen lunken mottakelse han fikk fra de 10000 som valgte å møte opp på Frogner denne søndagen, med eller uten billett, under vaiende flagg. Klubben hadde som i går hengt opp det som var å oppdrive av nasjonalflagg. Det var ei nærmest elektrifisert nasjonalistisk atmosfære. Alle venta spent på nytt fra Amundsen, samtidig som spenninga mellom de store europeiske nasjonene etter Agadir-krisa holdt folk åndeløse.

Mathisen og Sæterhaug på startstreken, fra Norsk Idrætsblad
Det hadde begynt å snø litt da Oscar sto på startstreken for 1500 m sammen med Martin Sæterhaug, toeren fra 500-meteren. Men isen var hard og glatt, og det gikk godt unna. Skjær for skjær kjempa de to gamle rivalene, oppover første langside, gjennom den første svingen og så første oppløpsside der de passerte side ved side. Oscar lot kreftene spille, han visste hvor han hadde dem og beina visste alltid alltid hvor han hadde. Ved neste passering hadde han en liten ledelse, deretter økte den steg for steg inn mot mål. Da tida blei opplest, 2.24,4, hadde Henning Olsen også mista den andre norgesrekorden sin og var nå rekordløs. Ovasjonene var endeløse. Sæterhaug gjorde også et godt løp og fikk 2.29,9. Men banerekorden til Strunnikov fra i fjor overlevde.
Resultat 1500 m
1.Oscar Mathisen.KSK     2.24,4 NR lp
2.Martin Sæterhaug.TSK   2.29,9
3.Henning Olsen.KSK      2.31,2
4.Trygve Lundgreen.KSK   2.34,8
5.Bjarne Frang.KSK       2.37,8
6.Stener Johannessen.KSK 2.38,3
7.Aksel Mathiesen.KSK    2.39,0 p
8.Magnus Hereth.KSK      2.39,9
9.Einar Staff.KIF        2.40,0
10.Thoralf Thoresen.KSK  2.40,8
11.Einar Berntsen.KSK    2.41,2
12.Reidar Gundersen.KSK  2.42,5
Ludvig Engebretsen.KIF fall
Sammenlagt etter tre løp:
1.Oscar Mathisen      3
2.Henning Olsen       8
3.Martin Sæterhaug    9
4.Trygve Lundgreen   11
5.Stener Johannessen 16
6.Aksel Mathiesen    18
7.Einar Staff        19
I pausa var det 500 m for junior. Heller ikke her orka avismedarbeiderne å notere alle resultata, så det er bare de 15 beste vi har tider for.
Resultat 500 m junior
1.Ragnvald Mathiesen.KSK 48,7
2.Trygve Aulie.KSK       48,8 p
3.Ivar Fyhn.TSK          49,0
4.Gunerius Schou.KSK     49,2
Thoralf Hansen.KSK       49,2 p
6.Jacob Sæterhaug.TSK    50,0f p
7.Wilhelm Wolff.KSK      50,1
8.Sigurd Syversen.KSK    50,2
9.Yngvar Jacobsen.KSK    50,3
10.Karl Gulbrandsen.KSK  50,4 tp
Lars Larsen.HSK          50,4 p
Thorolf Hansen.KSK       50,4
Einar Mathiesen.KSK      50,4
14.Johan Evensen.KSK     51,3
15.Jonas Syversen.KSK    51,8
Henning Olsen,
fra Norsk Idrætsblad
På 5000 m møtte Oscar en av dem som lurte litt, toeren fra milløpet, den regjerende norgesmesteren Henning Olsen, mannen som på ei uke hadde mista begge de to norgesrekordene han hadde erobra i Oscars fravær året før – også identisk med mannen som til alles forundring og fornøyelse skulle komme til å svare ‘Burnov’ på spørsmålet om hvem som var tidenes løper gjennom alle de åra han levde og virka for skøytesporten. Olsen hadde ikke endt opp langt bak rivalen på milløpet dagen før, og hadde bestemt seg for å henge på. De første rundene gikk det ikke så galt, men så satte kjæledegga farta opp, og 42-rundene kom som perler på ei snor. Enda klarte han å henge med, men så skrudde den gamle mesteren farta enda et hakk høyere og gikk ned i 41. Da blei det for tøft, det oppsto ei luke som raskt økte, og den gamle og fornya skøytekongen gikk i mål i ensom majestet på 8.45,8, også nå bak Strunnikovs banerekord, men til et enormt jubelbrøl som ennå ikke hadde lagt seg helt da den slagne norgesmesteren passerte målstreken drøye 100 meter etterpå. Passeringstider: 1.07-1.50-2.32-3.14-3.56-4.38-5.19-6.00-6.41-7.22-8.04-8.45,8.
Resultat 5000 m
1.Oscar Mathisen.KSK     8.45,8 lp
2.Henning Olsen.KSK      8.58,0
3.Trygve Lundgreen.KSK   9.06,3
4.Stener Johannessen.KSK 9.09,6 p
5.Martin Sæterhaug.TSK   9.13,0
6.Aksel Mathiesen.KSK    9.27,2
Sammenlagt:
1.Oscar Mathisen      4
2.Henning Olsen      10
3.Martin Sæterhaug   14
Trygve Lundgreen     14
5.Stener Johannessen 16
6.Aksel Mathiesen    19
Stevnet blei avslutta på tradisjonelt vis med et 2000 m handikapløp som Martin Sæterhaug vant sammen med Henry Johansen fra Torshaug, som hadde hatt 300 meters forsprang. Men handikapløpet, som tidligere blei omtalt som ‘rosinen i pølsa’ og var den mest populære øvelsen, hadde nå kommi litt i bakleksa, og folk hadde så smått begynt å gå hjem til søndagskjøttkakene da det starta. Det kunne jo ikke bli noe annet enn et antiklimaks etter de fire oscarslige prestasjonene man hadde vært vitne til denne helga.

Strunnikov var på alles lepper. Nå skulle han sannelig passe seg. Han blei sitert i avisene på at Oscar Mathisen fløyt som ei and bortover isen når han gikk 1500 m, og at meterne var kortere og sekunda lengre i Davos. Avisleserne blei også advart mot å etterlikne russeren for mye i stilen og Olsen blei trekt fram som et nytt godt forbilde. Neste helg skulle det være NM på Hamar, og så gikk det slag i slag med VM i Klagenfurt og EM i Stockholm. Det var mye å se fram til!

Forkortelser:
KSK = Kristiania Skøiteklub
NR = nasjonal (her norsk) rekord
lp = lavlandspers (lavland definert som baner mindre enn 500 meter over havet)
TSK = Trondhjems Skøiteclub
p = pers
KIF = Kristiania Idrætsforening
f = fall
HSK = Hamar Skøiteklub
tp = tangering av pers