Handtrykka og klemmene hang løst for hundre år sida i dag. Også Hjalmar Johansen måtte fram med neven, men hilste kanskje et aldri så lite grann mindre hjertelig enn de andre. Han møtte blikket til sjefen smilende, men sansa jernet i det, og øyeblikket var raskt over.
Kaffikjelen kom på og Lindstrøm gikk i gang med å steike lapper. Lukta bredde seg i den trange koia, og praten gikk om opplevelsene de siste månedene, begge sider måtte fortelle. Polpartiet hadde ikke hatt noen problemer de siste dagene, både 81- og 80-gradersdepotet var urørt, og alle, menn så vel som bikkjer, var spreke og velfødde, om enn de sistnevnte var desimert fra 52 til 11 underveis. 80-gradersdepotet var fortsatt velfylt. Mye var lagt igjen der som kanskje kunne komme til nytte på seinere ekspedisjoner.
Bitterheten over å bli etterlatt her lå ennå tungt over han. Det var ingen mening i det. Det var jo for å stå på polen at han hadde blitt lånt ut til dette foretaket. Han angra på at han hadde uttrykt seg slik nå, men det var bare på grunn av konsekvensene. Han hadde jo advart mot å dra ut så tidlig ved det første framstøtet i september. Og når de måtte snu, beviste det jo at han hadde hatt rett. Prestrud hadde neppe klart å komme seg hjem hvis det ikke var for han, og når han fikk spørsmål om hvorfor han kom så seint, kunne han ikke styre seg.
Akk ja, det skulle kanskje være slik. Det var Arktis som var hans land, her nede i sør var han en fremmed, det var nordpolen det var meningen at han skulle stått på. Han kunne ikke klandre Amundsen for det, siden det viste seg at de var for seint ute. Men han kunne iallfall spart seg den ydmykelsen å gi kommandoen til Presthus, som bare var løytnant, under ekspedisjonen til Kong Edward VII-landet. Det kunne han ikke bare glemme. Nei, det var meningsløst. Han rista på hodet og spiste taust lappene sine, skylte ned med kaffe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar