30. januar 1912 - Edvin Aakvik

Edvin, fra Brevene
hjem til mor, av
Kjell Dønheim

Edvin Aakvik var ikke høy i hatten da han sto opp av køya for 100 år sida i dag. Det hadde vært tøft nok å få seg noen timer søvn, for skuta slingra som en jojo mellom de store sjøene, og det knaka og det brakte i det lange jernskroget. Ute på dekk var det bare å finne noe å gripe tak i, for fotfestet aleine nytta det ikke å stole på. Bygesnøen piska han iltert i ansiktet, ulinga av nordvesten i riggen var som fra en djevel, en lumsk, ondsinna skapning som sulta etter sjelene til de 15 mennene som var om bord. Smella fra seila var som kanondrønn hver gang hun kryssa mot vinden, og mennene oppe i mastene kjempa for livet for å holde seg fast. Edvin svelga, tok sats og begynte å klatre. Det var hans tur til å ta en tørn.

Eline av Kristiansund var født under navnet Eskdale som fullrigger i februar 1873 på verftet til Whitehaven Shipbuilding Co. i Whitehaven i Cumbria, landsdelen som ikke kom med i England før i 1092, og som var oppkalt etter de tidligere walisisktalende innbyggerne, folket bak det legendariske Rheged-riket. Eskdale var bestilt av det lokale rederiet Dale Line, et veldrevent foretak som dreiv med frakt omkring på alle verdas hav, og la vekt på gode forhold for mannskapa. Hun var heller ikke direkte vond å se på, og fikk det til å sitre i penslene til mer enn én ivrig maler i ungdommen sin. Nå 39 år seinere var hun ikke ultramoderne lenger, og etter et par eierskifter og omrigging til bark var hun nå på norske hender, eid av banksjef Bastian Width, skomakermester S. Næss og skipsføreren, kaptein S. C. Rasmussen fra Kristiansund. Til tross for alderen var hun forsatt høyt oppe i klassene hos Lloyds.

Edvin hadde vært ute av humør siden de lå i Libau i Kurland og venta, og venta, og venta, og venta på god bør. Det var jo så besnærende kort vei til hjemlandet, og han hadde hatt så inderlig lyst på å være hjemme til jul. I stedet hadde han nå feira den andre jula på rad hjemmefra, og det var mange for en 18-åring. Han hadde nok vært smart han, seilmaker Konrad Brandtzæg, som mønstra av i Libau. Han var nok hjemme for lengst. For første gang hadde han lengta etter damp, men ellers misunte han ikke de svarte, sotete steambåtene med kullstøv hvor du enn kommer, som han skriver i et brev.

Siden han mønstra på i Hamburg i februar 1910 hadde han hatt det som plomma i egget. Hvem ville ikke misunt han å gå i gatene og parkene i de vakre, rike byene i Søramerika med de fantastiske navna, Rio de Janeiro, Montevideo, Buenos Aires. Opplevelsene sto i kø. I Buenos Aires sist vår hadde de hatt samkvem med mannskapet på Fram, som lå og venta på anledning til å dra sørover og plukke opp Roald Amundsen etter sørpolsferden. Han skreiv hjem fra Mobile, Alabama om at de svarte var et forakta folk der nede i sørstatene, de fikk ikke sitte sammen med de hvite på sporvognene eller i en jernbanekupé.

Han kunne også fortelle om en «riktig hjertelig neger» som sjaua med lastinga.
– Jeg er neger, sa han til kapteinen, – meget vakker mann, i godt humør bestandig og alle kvinner elsker meg.
– Ja, sa skipperen, – det kan være, men det er nå bare den kuløren, da.
– Ja, det er bare den kuløren, sa negeren og lo mens han fortsatte arbeidet. (Dette var hundre år før Plumbo.)

Lyden av lerret som spjærer er en lyd som skjærer skarpt gjennom marg og bein til en sjømann med hjerte og sjel hengende i riggen. Stormen hadde ikke tenkt å gi seg, så det ut for. Den blei bare verre. Seil etter seil spjæra, og det var nytteløst å sende opp folk for å redde dem eller sette nye slik været var nå. Edvin begynte å bli ordentlig redd for første gang, og mismotet og verdensborgeren som hadde trådt gatene i millionbyer begynte å renne av han og vike plass for den opprinnelige, den virkelige Edvin, som i begynnelsen hadde avslutta hvert brev til mora med forsikringa om at han ennå var «godtemplar». Vårherre kom i tankene hans, den nådige, som bisto folket sitt, men ikke var fremmed for å stille krav. Like mye tenkte han kanskje på faren, som hadde satt livet til utafor Smøla seks år før og etterlot seg mor hans, Anna, og seks små. Den nådige måtte stå dem bi nå hvis han skulle se dem igjen, og han forma tankene til ord og sendte dem den veien, dit de skulle, midt i kampen mot elementene.

Det hadde vært dårlig vær siden de forlot Blyth den 22., med kull til Trondhjem. Tidlig om morgenen for 100 år sida i dag hadde de fått Utsira fyr i sikte, og kryssa videre nordover i stormen til det bare var fire seil igjen på mastene og sterk redusert styrbarhet. Ut på ettermiddagen så de Fedje fyr utafor Bergen, og ved 5-tida bestemte kaptein Rasmussen seg for å prøve å komme i havn. Mørket la seg og snøen falt tett. De passerte Fedje og prøvde å signalisere etter los, men det blei ikke observert i den dårlige sikten. Hvordan det så gikk, kan du lese i heftet til Kjell Dønheim, som er omtalt på denne sida.

Eline i Mobile, fra Brevene hjem til mor av Kjell Dønheim