29. januar 1912 - Edward Leicester Atkinson

For hundre år sida i dag kom Scotts andre støtteparti med Patrick Keohane, Apsley Cherry-Garrard og Charles Seymour Wright under ledelse av løytnant Edward Leicester Atkinson hjem til hovedbasen på Cape Evans etter en problemfri tur, ikke fullt så triumferende som Roald Amundsen i Framheim fire dager før. Uansett var de nok velkomne etter nesten tre måneder på marsj, og kokken Clissold var nok ikke snauere enn Lindstrøm med å diske opp.

Atkinson, fra Wikimedia Commons

Atkinson kom med nye ordre angående hundene på ekspedisjonen. Opprinnelig hadde ikke Scott hatt noen tru på at de kunne bidra noe større, og ga først ordre om at de skulle spares til vitenskapelige ekspedisjoner i løpet av 1912, og at man ikke ellers skulle ta noen sjanser med dem. Men han hadde tydeligvis skifta mening, for på avreisedagen hadde han gitt Meares og George Simpson ordre om å se til at Ettonnsdeporet på 80º 29' S blei fylt på med rasjoner og så mye hundemat som de kunne få med seg innen den 12. januar. På veien sørover hadde han blitt positivt overraska og hadde tatt med bikkjene lengre enn planlagt. De blei ikke sendt hjem før den 11. desember, sammen med Meares og Gerov, og var hjemme igjen den 5. januar. Opprinnelig skulle de vært med Hooper og Day, som blei sendt hjem fra 81º S den 24. november. Av en eller annen grunn hadde Meares sørga for at de angitte rasjonene hadde blitt deponert, men ikke bikkjematen.

De nye ordrene som Atkinson hadde med seg, gikk ut på at han skulle ta med seg hundene til Ettonnsdepotet i februar, og komme så langt han kunne med depotet som var lagt ned der. Han var nå høyeste offiser på stasjonen, og overtok derfor ledelsen der. Det var snart februar, og han hadde ikke mange dagene på seg til å utruste en ny ekspedisjon til depotet, som etter Scotts ord å dømme var ment å skulle komme han i møte. I mellomtida var tredje støtteparti nede fra Beardmorebreen og på vei over Barriera. Men lederen, kaptein Edward Evans, hadde begynt å føle seg dårlig, han var slapp og kortpusta og hadde vondt i beina. Enn så lenge slepte han seg videre.

Samtidig hadde Scott hatt en bra dag, etter hva han har å fortelle, ettersom de tilbakela 31 km denne dagen på godt føre og med vind i ryggen, en av de beste dagsmarsjene på hele ekspedisjonen, og han regna med å være framme ved depotet på 87º 32' S om to dager. Det ville komme godt med, for de siste tre dagene hadde det begynt å bli følbart at rasjonene de kunne unne seg var litt i underkant. Særlig lunsjmåltidet var lite mettende, og de blei sultnere for hver dag. Det han ikke forteller i dagboka er at han hadde et fall og skada skulderen. Men det fikk nå være så lenge det ikke hemma dem.