5. januar 1912 - Lin Zongsu

Det var ikke fritt for at hun var litt nervøs, Lin Zongsu, da hun blei vist inn på kontoret til Sun Yat-Sen, den nyvalgte presidenten i republikken Kina. Den nyvalgte provisoriske presidenten i den provisoriske republikken fikk man kanskje strengt tatt si. Men dr. Sun hadde tidligere på dagen sendt ut et «manifest til alle vennlige nasjoner fra republikken Kina», i håp om at flest mulig skulle anerkjenne den nye statdannelsen, til tross for at det vaklende dynastiet ennå holdt det gående oppe i Peking, og noen provinser fortsatt var lojale. Manifestet innebar at den kinesiske isolasjonismen offisielt var avskaffa. Med modernisering og åpenhet skulle det stolte, gamle riket gjenvinne posisjonen sin igjen og komme på likefot med dagens stormakter.

Kontoret var enkelt innreda i europeisk stil, litt mørkt og tungt, men ikke uten en viss eleganse. Hun likte det, det var litt kontrast fra keiserhoffet. Bak en pult ved sida av et vindu på kortveggen satt han, iført den enkle dressen han hadde gjort til varemerke, også en slående kontrast. Hun hadde jo vært med i Tongmenghui, det revolusjonære fellessamfunnet hans siden starten i 1905, men hadde aldri møtt doktoren ansikt til ansikt, ikke før nå. Han reiste seg. Hjertet hennes slo et par ekstra slag. Han kom mot henne med utstrakt hand, på vestlig maner. Ansiktet hans bar preg av dynamikk og besluttsomhet, men også en indre ro og visshet. Hun hadde tillit til denne mannen, og var sikker på at han ville føre landet inn ei lysende ny tid med demokrati, likhet og frihet for all evighet.

- Jeg er veldig glad for å treffe deg, Lin Zongsu, sa han.

- Jeg er også veldig glad for å treffe deg, herr president Sun Yat-Sen.

- Sitt ned, vi har mye å diskutere.

Han vifta med ei hand mot en djup stol trekt med ensfarga lys fløyel som sto innved veggen, og satte seg i en tilsvarende.

Hun hadde avtalt dette møtet for 100 år sida i dag for å diskutere kvinners rettigheter, forbud mot fotbinding, stemmerett og slikt, og den nyinnsatte presidenten viste seg behagelig imøtekommende på nesten alle punkter. Hun spurte også om lov til å referere diskusjonen i kvinnebladet sitt, og det var visst greit. At mange av de mer konservative revolusjonskameratene til dr. Sun skulle komme til å finne disse stemmerettsgreiene litt tunge å svelge, var ei anna sak, som de kanskje hadde forutsett, men kanskje ikke helt forutså konsekvensene av.

Kina var kanskje et tilbakestående land, men på kvinnesaksfronten var det ikke tilbakestående. Kinesiske kvinnesakskvinner var minst like tallrike og aktive som de vestlige søstrene sine. De nøyde seg heller ikke med å agitere og utgi feministiske skrifter, de danna militære tropper og terrorceller og deltok i revolusjonskampene. En av pionerene, Qiu Jin, var en av de to lederne for en oppstand i Anhui-provinsen, som blei avslørt før den kom i gang, men martyriumet hennes fikk en veldig symbolverdi både for revolusjonsbevegelsen og for kvinnesaken.

Tidlig kinesisk kvinneblad. Fra www.womenofchina.cn

Lin Zongsu var født i 1878 i Fujian-provinsen. Da hun og broren Lin Baiyong, som var journalist, flytta til Hangzhou i 1898, kom de inn i et revolusjonært miljø og fikk kontakt med Qiu Jin. Broren tok henne med til Japan for at hun skulle få studere et år sammen med mange andre kinesiske kvinner på skolen til Utako Shimoda, Japans store kvinnesakspioner, som beundra vestens sterke kvinner og mente at å prøve å stå imot vestens makt med svake og undertrykte kvinner var som å kappløpe med et halt bein.

I 1904 var paret på plass igjen i Shanghai, der de kasta seg inn i avisbransjen med liv og lyst og utga, redigerte eller skreiv i diverse aviser og tidsskrift som gjerne blei stoppa av styresmaktene etter få måneders drift. Noen av dem var blant de første til å ta i bruk baihua, et mer talemålsnært skriftspråk som erstatta klassisk kinesisk som standard skriftspråk på 20-tallet. Da Jiang Kanghu stifta Det kinesiske sosialistpartiet i november 1911, var Lin Zongsu med fra starten, og uka etter stifta hun Kinas første stemmerettsforening for kvinner, Kameratalliansen for kvinnelig stemmerett, som ei underavdeling av Sosialistpartiet. Den velpubliserte diskusjonen med den nye presidenten skulle raskt føre til at det dukka opp flere.

Det var nok i optimisme og rødgyllen framtidstru at Liu Zongsu tok farvel med dr. Sun for 100 år sida i dag, med et smil og et nytt hjertelig håndtrykk.

秋瑾〈日人石井君索和即用原韻〉
漫云女子不英雄，萬里乘風獨向東。
詩思一帆海空闊，夢魂三島月玲瓏。
銅駝已陷悲回首，汗馬終慚未有功。
如許傷心家國恨，那堪客裡度春風。
Si meg ikke at kvinner
ikke kan være helter,
Jeg som har ridd på Østhavets vind
aleine i over ti tusen mil.
Diktertankene mine strekker seg stadig mer,
som et seil mellom hav og himmel.
Jeg har drømt om de tre øyene dine,
alle juveler, alle glitrende i måneskinn.
Jeg sørger over bronsekamelene,
Kinas voktere, fanga i et tornekratt.
Skammelig lite har jeg gjort;
ikke en eneste seier har jeg tatt.
Stridshesten min svetter for meg.
Sorgen over hjemlandet mitt
skjærer meg i hjertet. Si meg bare:
hvordan skal jeg tilbringe dagene her?
En gjest som nyter vårvindene dine?


Dikt av Qiu Jin (inspirert av den japanske eksiltida), 
min oversettelse er basert på en engelsk av Zachary Jean Chartkoff.