12. januar 1912 - August Bebel

Bebel, fra Wikimedia Commons

August Bebel kunne smile i skjegget. Valglokala hadde stengt bare for noen timer sida og det ville gå dager før mandata var fordelt, men alle rapporter tyda på at tendensen var klar. Sosialdemokratene ville gjøre et brakvalg. Mye tyda på at de og det katolske sentrum aleine ville kunne blokkere alt de regjeringstro partiene, det tyskkonservative partiet, de nasjonalliberale og det tyske rikspartiet, kunne tenkes å ville foreta seg i Riksdagen. Dessverre hadde det ikke noen konsekvenser for regjeringsspørsmålet så lenge Bethmann-Hollweg hadde keiserens tillit. Men riksdagen var ikke helt uten makt, siden lover skulle vedtas der og den også hadde medbestemmelsesrett i økonomien. Dessuten var det ennå usikkert hva kansleren ville foreta seg etter det klare valgnederlaget. Kanskje det var mulighet for å bli kvitt han allikevel.

Ferdinand August Bebel var en noksagt fra en familie som ikke var for noe å regne. Men i denne nye tida var det mulig å stå fram likevel, skaffe seg posisjon i samfunnet og kjempe for andre av sitt slag som ikke hadde noe å si. Han hadde mista begge foreldrene tidlig og kjempa seg opp som fattig håndverker. Han blei tidlig med i liberale arbeiderforeninger, men diskusjoner med sosialister som Ferdinand Lassalle og Wilhelm Liebknecht dro han gradvis over i sosialismen, og i 1869 var han med på å grunnlegge Det sosialdemokratiske arbeiderpartiet (SDAP), som etter sammenslåinga i 1875 blei til Det sosialistiske arbeiderpartiet (SAP), og etter forbudstida 1878-90 blei reorganisert som Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD), der han hadde hatt formannsverv kontinuerlig siden 1892. Han hadde jobba hardt for å holde partiet samla om den marxistiske flertallslinja i sentrum som han representerte og unngå avskalling fra venstrefløyen, som ville trekke partiet ut av det parlamentariske systemet, og høyrefløyen, som ønska en gradvis forandring av samfunnet i stedet for revolusjon.

Da valgresultata til sist blei gjort kjent, viste det seg at sosialdemokratene hadde fått hele 34,8 % av stemmene og erobra 110 av de 397 kretsene slik at de dermed for første gang var størst i Riksdagen også. Og det katolske sentrum hadde 16,4 % og 91 mandater slik at de to ganske riktig kunne blokkere Riksdagen sammen. De tre regjeringsvennlige partia hadde alle en liten prosentvis tilbakegang, men store mandattap, og kunne bare til sammen mønstre 102. Det framskrittsvennlige folkepartiet, som hadde hatt et valgsamarbeid med sosialdemokratene, fikk bra uttelling med 12,3 % og 42 mandater. Forskjellige etniske minoriteter fikk 33 mandater, derav 18 delte polakker, 9 annekterte alsasere, 5 hannoveranere og 1 danske. Den antisemittiske alliansen tapte stort og med bare 10 kretser (deriblant 3 av de 8 kretsene i Hessen-Nassau), var de mer enn halvert siden forrige valg. De konservative sto sterkt i Preussen, der de tre regjeringsvennlige erobra til sammen 18 av de 30 kretsene, mens sosialdemokratiet sto spesielt sterkt i det mineralrike Sachsen, der de tok 19 av 23, og i Berlin der de tok 5 av 6.

Den berømmelige røde riksdagen var et faktum, og Bethmann-Hollweg tilbøy også ganske riktig å trekke seg etter nederlaget, men fikk ikke lov av keiseren. Jo, det skulle bli interessante tider. Også ellers var det mye gråt og tenners gnidsel på høyresida, og det var mange som misunte italienerne, som hadde fått fenomenal oppslutning om regjeringa si på grunn av krigen mot tyrkerne. Hm... undres om det ikke kunne gå an å få til noe nede på Balkan et sted eller noe?