18. januar 1912 - igjen Scott

Scott på Polheim, fra Wikimedia Commons

«Nå blir det hjemtur og en fortvilt kamp. Jeg undres om vi kan klare det,» avslutta Robert F. Scott dagboksnotata sine med for hundre år sida i går. Han hadde kjempa og slitt, men var slått og følte seg slått. Ikke bare av disse hersens nordmennene, men også av sjølve Antarktis. Han hadde ikke hatt den rettferdige porsjonen flaks som man kan regne med når man er kjærkommen et sted, tvert imot følte han at han ofte hadde møtt mer motstand enn det som var rimelig. Det var som om isødet sjøl var imot dem, og det hadde begynt å forme seg en visshet i sjelslivet hans et sted, en visshet som ennå var langt unna det øverste klare, våkne bevissthetsplanet, men som manifesterte seg i disse dagboksorda, om at de ikke ville klare seg.

Gårsdagen hadde de tilbrakt med polsøking. De sto opp halv åtte om morgenen, uten at noen av dem hadde fått sove noe særlig. Været var i ferd med å snu seg til det verre, det hadde blåst opp en frisk bris som beit hardt i de 30 kuldegadene. Først fulgte de det norske sledesporet i 11,9 km, men mente at det førte for langt vest, og gjorde derfor holdt for lunsj ved halv ettida, og for å tine opp henda til Evans, som hadde begynt å plage han kraftig. Som vi veit, ville sporet ført dem til den første polleiren til Amundsen hvis de hadde gått 6,6 km til. Etter å ha tatt ei solhøyde som viste 89º 53' 37", feira de tross alt polnærheten med en ekstra feit pemmikanstuing og litt sjokolade. Wilson trakk fram noe fra lomma med et skjevt smil. Sigaretter som han hadde spart for å dele ut på polpunktet. De blei konsumert med få og lave kommentarer. Etter pausa gikk de 10,5 km rett sør før de la seg til for dagen.

For hundre år sida i dag begynte de med å konkludere ut fra alle peilinger, målinger og trianguleringer at de var 5,6 km fra polen, og marsjerte ut i den retningen, som også var i omtrent samme hold som den forhøyningen Bowers så først to dager tidligere. Det tok heller ikke lang tid før de fikk syn på den igjen. Den var ikke hvit, slik det hadde sett ut på avstand med sola i ryggen. Den var rød, og det vaia noe fra toppen. Det norske flagget fra alle mareritta deres.

Inne i teltet lå det litt utstyr og noen reinskinnsvotter og -sokker som Scott kanskje ville gjort lurt i å ta med seg. Dessuten lå det et brev til kong Haakon, og en beskjed fra Amundsen der han ba Scott formidle det. Av alle ting!

Men han skjønte vel snart at nordmannen hadde etterlatt det der i tilfelle han sjøl og mennene hans skulle stryke med på hjemveien, det var jo alltid en mulighet i slike strøk. Og han var heller ikke noen dårligere gentleman enn at han tok vel vare på brevet i den fulle hensikt å gjøre alt han kunne for å besørge det. Han etterlot seg også en hilsen fra dem alle før de dro videre til det polpunktet de mente å ha peila inn.

Etter nye 3 km gjorde de holdt igjen, og peilingene viste nå at de var mellom 800 og 1200 meter fra polen. Tja, det fikk vel holde. Så de tok lunsjpausen der, kalte stedet Pole Camp og bygde en varde der de planta den stakkars foruretta Union Jack og fotograferte seg foran den, dels med omtrent samme miner som noen av oss kjenner fra sølvmedaljevinnerne i FA-cupen. Alt i den samme bistre, kalde vinden. Et minne som ikke skulle stå for dem i solglans i det de hadde igjen av livet.

På Pole Camp. Fra venstre Oates, Bowers, Evans, Scott og Wilson.
Fra Wikimedia Commons.

Noen hundre meter lengre sør fant de et nytt meiebeslag av samme type som det svarte flagget hadde vært festa til forrige dagen. Antakelig det samme som Bjaaland og Hanssen hadde satt ned da de blei sendt ut for å markere polen etter de siste observasjonene. Wilson gikk ut og sikra seg det for å bruke det som seilmast på hjemveien, og fant en lapp der det sto at polen var 3 km fra teltet.

Etter lunsjen blei de manglende 1200 meterne skritta ut og flagget satt ned på det man antok var det korrekte punktet. Så lå hjemturen foran dem. 1300 kilometer med hardt arbeid. Og uten de lyse dagdrømmene som hadde drivi dem fram på sørveien.