Pukkelen, det store handikappet hans som han hadde gått med i så mange år etter fallskaden i spedbarnsalderen, hadde de retta på i 12-årsalderen, 23 år før, med et kirurgisk inngrep. Men høyden kunne de ikke gjøre noe med. Nyrebetennelsen og hodepinen var i ferd med å bli verre, og synet var sviktende. Nå som han endelig hadde fot på landjorda igjen og kunne røre litt på seg, ville det kanskje hjelpe på plagene.
Han hadde blitt interessert i Kina da familien flytta til Los Angeles i 1894, og han tok til å vanke i Chinatown i lag med alle disse inntagende små kineserne. Gradvis gikk det opp for han at dette tilbakestående gamle keiserdømmet kunne være et utmerket virkeområde for de ikke ubetydelige evnene hans. I 1899 måtte han ta seg fri fra universitetet fordi han blei smitta av kopper, og mens han rekonvalescerte, fikk han nyss om et hemmelig selskap, Paowanghui, som var danna for å sette Guangxu-keiseren, som ved et kupp hadde blitt avsatt av enkekeiserinne Cixi for reformvennlighet, tilbake på trona igjen.
Han hadde alltid vært interessert i krigshistorie, med en spesiell forkjærlighet for den småvokste korsikaneren Napoleon, og mente seg å være så belest i emnet at han kunne presentere seg som militær ekspert og tilby tjenestene sine til selskapet. Siden overtalelseskunster var ei av evnene hans, drøyde det ikke lenge før han var forfremma til generalløytnant i opprørshæren og befant seg i en båt på vei over Stillehavet for å delta i Bokseropprøret. Dessverre gikk ikke det helt etter planen, og de neste åra tilbrakte han med å skaffe hjelp til å trene opp eksilkinesere til opprørssoldater, et opplegg som førte til brudd med Paowanghui da det blei avslørt.
I mellomtida debuterte han som forfatter, med romanen The Vermillion Pencil i 1908, som blei godt mottatt, og debattboka The Valor of Ignorance i 1909, der han advarte detaljert om en kommende krig mellom USA og Japan, som var en enda større suksess og skaffa han ry som geopolitisk skribent. Boka skulle havne i hyllene til alle amerikanske og japanske generaler og studeres flittig. I 1912 hadde han tenkt å følge opp med The Day of the Saxon, der han advarte den angelsaksiske rasen mot den slaviske og den teutoniske rasens ekspansjonisme og oppfordra briter og amerikanere til å ruste seg for å bevare verdensherredømmet. Han hadde også planer om et tredje verk som skulle forklare hvordan demokratiet gjorde menneskene svake og ville frarøve angelsakserne verdensherredømmet hvis de ikke skjerpa seg.
I 1908 døde den bakstreberske Cixi, men det konservative regimet var sikra fordi den avsatte og reformvennlige keiseren beleilig døde dagen før henne, bare 37 år gammel, slik at hun fikk anledning til å oppnevne den mindreårige Pu Yi til ny keiser. Samtidig stifta Lea sitt eget hemmelige selskap, Røde drage, som i samarbeid med den reformvennlige eksilkineseren Yung Wing og flere kinesiske hemmelige selskap og grupperinger samt en krets amerikanske forretningsmenn planla å erobre de sørligste provinsene av Kina og innstifte ei revolusjonær regjering der med Yung som overhode samtidig som forretningsmennene skulle få privilegier som takk for finansiell støtte.
Uten hell prøvde han å få innpass i landet ved å søke embeter som ambassadør og handelsrepresentant hos Roosevelt-administrasjonen. Men da Sun Yat-Sen kom til USA i 1909 for å finansiere det neste opprøret sitt, møtte han Yung Wing, som overbeviste han om at Røde drage kunne tjene formålet hans. Dr. Sun var begeistra over å få denne velrennomerte forfatteren og strategen på si side og tok han til seg som betrudd rådgiver. Dessverre slo opprøret hans igjen feil i mai 1911, og Røde drage blei oppløst. Men Sun beholdt Lea som rådgiver, og da revolusjonen brøyt løs for alvor i oktober, reiste de sammen til London og Paris for å søke støtte til den, også dette uten hell.
Uansett hadde Sun lovt han ei stilling som stabssjef for den revolusjonære hæren med fullmakt til å forhandle med hoffet om fred og overføring av regjeringsmakt, ei oppgave han var sikker på at han var perfekt skikka til å løse. Men det gikk ikke som planlagt. Han hadde venta at ryktene om arbeidet hans for Paowanghui og Røde drage skulle løpe foran han og at de to bøkene han hadde utgitt skulle være kjent. Men han hadde overvurdert informasjonsflyten i det tilbakestående keiserriket. For miljøet i Nanking var han bare en irriterende, pretensiøs og storkjefta utlending, og han fikk pressa mot seg når han prøvde å forklare hvordan han hadde klart å komme så høyt på strå. Dessuten fikk han en av de siste dagene av desember klar beskjed fra utenriksdepartementet at som amerikansk soldat hadde han strengt forbud mot å blande seg inn i utenlandske revolusjonære bevegelser. Det var en forseelse som kunne straffes med døden.
Derfor var det en litt skuffa Homer Lea som sto i den tidligere guvernørboligen og var vitne til innsettingsseremonien mens orkesteret spilte See, the Conqu’ring Hero Comes og God Be with You till We Meet Again. Men han hadde fortsatt den nyinnsatte presidentens fulle tillit, og stadig godt håp om at bragdene han hadde bak seg og de han mente å kunne utrette i månedene som kom skulle tale for han og få kritikerne til å tie. Hva så om ikke papira var helt i orden? Det er resultata som teller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar