24. januar 1912 - John Jacob Astor IV

Han skulle like seg når han var langt ut på havet, vekk fra det ståkende mylderet av reiseglade mennesker her på New York havn. Men nå var landgangene senka, den stimende metallkolossen sugde opp passasjerene sine, og de ville snart være på vei, han og det lille følget hans. Han smilte til Kitty, som satt og pistra litt i buret, og la armen rundt sin mest verdsatte nyervervelse, den høyreiste, vakre, unge Madeleine. Tjenerne holdt seg respektfullt litt i bakgrunnen.

John Jacob Astor IV skulle på bryllupsreise. Turen gikk til pyramidenes Egypt og til det maleriske, velkledde Paris. Egentlig var det ikke noen tradisjonell bryllupsreise, de hadde jo gifta seg i september. Det var mye for å komme vekk at de reiste også, for sensasjonspressa i det moderne, pressefrie landet hans hadde begjærlig kasta seg over nyheten om at han skulle skille seg etter 17 års ekteskap for å gifte seg med en tenåring. Haha. Som en av landets rikeste hadde han sjøl råd til å gi blanke i det de skreiv. Men vakre Madeleine tok det tyngre, og måtte skånes. Han kunne ikke se noe ennå. Og kanskje visste han det ikke heller. Men Madeleine visste det nok, hun var to måneder på vei.

Astor var en av den nye verdas aristokrater, ei klasse som var oppvokst med grundigere gransking og et intensere, mer detaljskarpt nærvær enn de mer småskårne sjelene rundt dem. Han var oldebarn av den første John Jacob Astor som hadde slått seg opp på pelshandel og kjøpt opp land på Manhattan og omegn, der han ikke bare forutså men også foranstalta den sterke veksten som skulle komme. De kunne ikke slå om seg med titler og kongelige privilegier slik som de europeiske frendene sine, ettersom landets fedre hadde grunnlovsfesta forbud mot det. Privilegiene deres kom bare av pengemakt, og siden demokratiet hadde lov og rett til å begrense den, måtte de øse ut rikelig til de partiene og politikerne som satte seg imot det, det var en del av spillet. Og om de ikke hadde titler, hadde de iallfall siffer, romerske til og med. Det var da noe.

For 100 år sida i dag trakk det enorme skipet opp landgangene sine i den klare blå vinterkvelden, med buken full av store og små sjeler som snart skulle stå eller sitte på dekk i ulltepper og bevitne byens lys sakte svinne i det fjerne mens skipet, RMS Olympic, verdas største, satte de 59000 hestekreftene sine i sving for å ri over storhavets breie rygg. Ja, egentlig var det ikke det største lenger, for sist mai var det sjøsatt et søsterskip som var enda litt større. Det var ikke driftsklart ennå og lå i verft i Belfast for å montere det siste utstyret. Jomfruturen kunne ventes i april, litt seinere enn forutsatt ettersom Olympic måtte låne en propellaksel og legge beslag på litt verftskapasitet etter uhellet sitt i september. Men i april ville det da bli Titanic sin tur til å herske over de sju hav.

RMS Olympic, fra Wikimedia Commons