22. januar 1912 - Sun Yat-Sen igjen

I det provisoriske presidentpalasset i Nanjing slo vegguret på kontoret til dr. president Sun Yat-Sen timen med tunge slag. Presidenten reiste seg fra stolen og bretta sammen den korte teksten han hadde satt ned på det offisielle papiret og ga den til sekretæren som skulle ta den ned til telegrafkontoret. Det var gjort, skrittet var tatt.

Han hadde vært republikken Kinas valgte president i 3 uker nå. Men det var provisorisk, og ennå var i grunnen alt veldig provisorisk. Qing-dynastiet herska ennå i Beijing, og det var ennå flere lojale provinser, særlig i nord. Keiseren, ved regenten enkekeiserinne Longyu, hadde makt over sin del av landet. Presidenten over sin. Men mellom dem satt Yuan Shikai, som hadde kommandoen over Beiyang-armeen, Kinas eneste moderne hær. Og fordi den var landets eneste moderne hær, spilte den en nøkkelrolle som Yuan visste å utnytte.

Det tjente han til ære at han hadde gått i forhandlinger med opprørerne på eget initiativ da dynastiet hadde satt han inn for å knuse det. At han ikke ville bryte truskapseden sin og slutte seg til opprørerne tjente han vel også til ære, men hadde han gjort det, ville dynastiet vært ute på dagen. Sun hadde vært i telegrafiske forhandlinger med han siden den 18. desember uten å komme noen vei på det punktet. Det største problemet nå var internasjonal anerkjennelse. Alle utenlandske makter på et par bagateller nær anerkjente fortsatt Beijing-regjeringa. Skulle man komme videre, måtte man ut av isolasjonen. Statslån var det heller ikke mulig å få så lenge man bare var en bunke lurvete opprørere som ingen anerkjente, og midler var noe man sårt trengte i et revolusjonsherja land.

Yuan hadde lenge antyda hva som kunne få fortgang i denne dynastiavviklinga, men de gangene Sun hadde tatt det opp med revolusjonskameratene, hadde det utarta seg til rein krangel. Og rådgiveren han hadde tatt med seg fra Amerika var den mest krakilske av alle motstanderne. Vel, han hadde jo personlig mest å tape på det. Men Sun visste at det ikke var noen bedre utvei. Og med seg sjøl visste han jo at det ikke var makt han var ute etter, men fedrelandets beste. Det var for Kinas og kinesernes skyld at han nå for 100 år sida i dag hadde tilbudt å gå av som president og invitere Yuan ned til Nanjing for å overta hvis han kunne klare å få keiseren til å abdisere.

Skrittet var tatt. Og landet ville få sjansen til å nyte den moderne tidas goder, vokse i frihet og fred og velstand etter å ha vært holdt nede av opprør og vold og fremmedmakt så lenge. Bare det ville gripe den!