2. januar 1912 - Aleksandr Zakharevitsj Mysjlajevskij

Det vintergrå skydekket hang lavt over Tabriz. Dagen var kjølig og kvikksølvet hadde så vidt klart å klatre over frysepunktet. Den lette brisen fra Kaspihavet i nordøst snodde seg leikent mellom hus og tårn, plukka litt i eviggrønne busker og nakne trær og fingra med flikene i gevantene til mennene, de åtte mennene som duva og dreide litt i brisen der de hang som frukter, rare frukter fra trær snekra av folk. Her og der hørtes et jammer, fjernt og nært. Svarte fugler satt på tak og hushjørner og fulgte interessert med. Et sted hørtes taktfaste tramp av støvler.

Mysjlajevskij, fra
runivers.ru

Asjura-dagen, den 10. muharram, er en dag for jamring, den er nemlig sørgedagen for Husayn ibn Ali, Muhammeds sønnesønn, den tredje shia-imamen, til minne om den 10. muharram 61 (eller 10. oktober 680 med vår tidsregning), da han falt i slaget om Karbala. Derfor er den også en av de helligste dagene i året for alle shiamuslimer. Men general Aleksandr Zakharevitsj Mysjlajevskij, øverstkommanderende for de russiske styrkene i Tabriz, hadde beslutta at disse shiamuslimene skulle få jamre skikkelig denne asjuraen, for mennene som hang der oppe og duva var ikke hvem som helst, det var Sikut-ul-Islam, den høyeste geistlige i byen, en mann som var høyt akta og ansett i hele landet, og sammen med han to andre prester og 5 funksjonærer med høyere eller lavere stilling i den konstitusjonalistiske administrasjonen.

Folket i Tabriz hadde hatt grunner til å jamre siden klokka 10 om kvelden den 20. desember, dagen før det siste ultimatumet utløp, da de ansatte ved politistasjonen hørte at det var noen som romsterte oppe på taket. Det var ei gruppe russiske soldater som dreiv og strakk på en telefonledning. De fikk beskjed om å komme ned, og svarte med å skyte. Stemninga mellom lokalbefolkninga og russerne hadde lenge vært på bristepunktet, og nå brast det. De første par dagene raste gatekampene vilt, men Mysjlajevskij satte inn alt han hadde og ga soldatene frie hender. De hogg ned for fote, menn, kvinner, barn og oldinger. 1000 fideis, frivillige, lett bevæpna frihetskjempere, søkte tilflukt i en borg, men Mysjlajevskij satte inn artilleriet og desimerte dem time for time.

Første juledag fikk Stanislaw Poklewski-Koziell, den russiske ambassadøren i Teheran, melding om blodsutgytelsene. På det tidspunktet hadde 7-mannsgruppa fra den persiske eksregjeringa gjennomført kuppet sitt, og ambassadøren telegraferte til Mysjlajevskij og ba han stoppe kampene, siden det var i ferd med å ordne seg nede i hovedstaden. Generalen svarte at han tok ordre fra visekongen av Kaukasus i Tiflis, ikke fra Teheran. Myrderiene fortsatte og alle konstitusjonalister eller mistenkte konstitusjonalister man kunne oppspore blei skutt eller hengt. En høytstående funksjonær i utenriksdepartementet uttalte til pressa at Russland ville utøve hevnen sin inntil den revolusjonære bermen var tilintetgjort en gang for alle. Det halvoffisielle regjeringsorganet Novoje Vremja skreiv at «i dette tilfellet er det mest humant å være grusom. Hele befolkninga i Tabriz må holdes ansvarlige og straffes. Til og med den russiske tålmodigheten har sine grenser.»

At det ikke gikk likedan i Teheran skyldtes mest William Morgan Shuster, iallfall hvis vi skal tru memoarene hans. Stemninga i Teheran var ikke noe mindre ulmende enn i Tabriz, og han hadde tre sjanser til å kaste byen ut i en voldsorgie hvis han ville. Først da delegasjonen fra Majlis kom for å rådslå med han den 20., dagen før ultimatumet gikk ut, og han råda dem til passiv motstand, ikke full krig og ikke underkastelse. Så, da bakhtiarene hadde stengt nasjonalforsamlinga den 24., kom flere av de utestengte parlamentsmedlemma til han opphissa og betrudde han at de ønska enten å drepe disse forræderske bakhtiarene eller seg sjøl, men han fikk overtalt dem til å velge ingen av delene. Tredje gang da han dagen etter fikk oppsigelsesbrev fra kuppmakerne og hadde valget mellom å godta det, ignorere det eller avvise det og dermed kaste byen ut i opptøyer.

I et koselig kontor i London satt sir Edward Grey, den britiske utenriksministeren, som personlig hadde garantert at russerne ville trekke ut styrkene sine så snart perserne ga etter for krava deres. Hvor mye han visste om situasjonen i Tabriz for 100 år sida i dag er vel uvisst, men han må vel ha visst nok til å gremme seg iallfall litt, til tross for at det bare gjaldt noen fillete hedninger i et utlevd kongedømme i østen et sted.

I et gyllent kammer i St. Petersburg satt tsar Nikolai II og koste seg med snadda si og en kabal mens tankene hans kanskje streifa situasjonen i Tabriz et sekund eller to. Det store landet hans hadde hatt forferdelige problemer med et modernisert og restaurert naboland langt borte i øst for ikke så mange år sida. Å få et restaurert naboland til på nakken kom ikke på tale. Det måtte unngås, for enhver pris.