20. desember 1911 - Shuster igjen

Når, o Mazda, vil fromhet føre til rett, når vil overmakt føre til lykkelige landsbyer rike på godt beite? Hvem er disse som vil stifte fred med blodtørstige løgnere? Og hvem vil motta lærdommen om den gode tanke?

litt fritt etter Avesta

Det hadde vært en vakker solskinnsdag i Teheran for hundre år sida i dag, men nå var det kveld, og vannpyttene i gatene og rennesteinene var i ferd med å fryse til etter de siste dagenes regn. William Morgan Shuster, skattmester i det persiske riket, satt og passiarte med kona si over et lett kveldsmåltid da tjeneren meldte at det var noen på døra. En delegasjon fra Majlis, det persiske parlamentet. Tolv mann hvorav de to fremste (sannsynligvis) var nawab Hossein Gholi khan Noori Mo’tamed ol-Vezareh og Mirza Hasan Ashtiani Mostowfi a-Mamalek.

Nawaben tok ordet. «Herr Shuster, som De veit går det siste ultimatumet til russerne ut i morgen. Hvis vi ikke etterkommer ønskene deres, vil de 4000 soldatene som okkuperer Qazvin, marsjere mot Teheran. Derfor holdt vi et møte i Majlis i dag for å bestemme oss for hva vi skal gjøre. Vi kommer rett fra dette møtet.»

Shuster nikka. Han visste ikke hva mer han kunne kommentere.

Nawaben fortsatte. «Herr Shuster, vi har lært deg å kjenne som en forstandig og rettskaffen mann, og alt du har gjort i løpet av de månedene du har hatt ditt virke her, viser at du har omsorg og kjærlighet for Persias land og folk. Derfor vil vi be deg om å utvise skjønnet ditt i denne avgjørende situasjonen.»

Shuster svelga. «Jeg skal gjøre mitt beste,» svarte han.

Bakhtiar-kriger, fra filmen
Grass, A Nation's Battle for Life
av Merian C. Cooper,
via www.bakhtiarifamily.com

«Vi har vedtatt at vi skal prøve å gjøre motstand hvis russerne marsjerer mot Teheran,» fortsatte nawaben. «Det vi kan mønstre av styrker er 2000 bakhtiari, tapre krigere som imidlertid sannsynligvis er mest lojale mot den avsatte statsministeren, klansoverhodet deres. Yeprim Khan har 300 armenere, noen av dem utstyrt med maskingeværer. Dessuten har vi 3000 fidei, patrioter som har meldt seg frivillig for å forsvare konstitusjonen og demokratiet, men ikke har verken trening eller utstyr. Og så er det ditt eget gendarmeri på 1100, som er veltrente, men ikke egentlig militært utstyrt. Tross at vi er mangelfullt utstyrt er jeg imidlertid sikker på at vi kan holde fjellpassa nord for byen, også om russerne setter inn alle de 15000 troppene de har stående i landet. Det er de videre konsekvensene vi er mer usikre på.»

Shuster svelga igjen. Så var altså loddet kasta. Han hadde nok ikke venta noe annet av disse hederlige patriotene i nasjonalforsamlinga. De følte et spesielt ansvar fordi de var valgt av folket og ikke utnevnt av en eller annen tilfeldig hersker. Skulle de nå altså gå til full krig mot det russiske imperiet? Han rista på hodet. De var sjanseløse. Det var antakelig ikke noe annet russerne ønska høyere. Veien fram til ei isfri havn lå strak. Blodet de kom til å utgyte ville renne som elver. Kvinner, barn, oldinger ville ikke bli spart. Og skulle han og de andre amerikanerne han hadde ansatt som offiserer lede skattmestergendarmeriet ut i felten mot den russiske armeen? Han kunne krystallklart se for seg de diplomatiske forviklingene det ville forårsake.

Samtalene pågikk i 3 timer. Men konklusjonen var klar. Militær motstand var ikke til å tenke på. Ingen overveide i så mye som en brøkdel av et sekund å gi etter for ultimatumet. Men passiv, fredelig motstand var den eneste farbare utveien. Det var over midnatt da de 12 delegatene fikk utdelt kappene sine igjen og gikk ut i den persiske natta.