4. oktober 1911 - Mirza Hasan Ashtiani Mostowfi a-Mamalek

Finansminister Mirza Hasan Ashtiani Mostowi al-Mamalek marsjerte opp mot parlamentsbygningen i Teheran for 100 år sida i dag og kasta et varmt blikk mot kulehulla i veggen og dørkarmen. Ved sida av seg hadde han William Morgan Shuster, og de var på vei til et møte med statsministeren, revolusjonshelten Mohammad-Vali Khan Sepahsalar-e Khalatbari Tonekaboni (eller Azam blant venner). Nyheten om at Hamadan var falt og kuppforsøket til den avsatte sjah Mohammad Ali Qajar etter alt å dømme ville mislykkes, fylte brystet hans med brennende fryd, men også iver. Nå gjaldt det å handle raskt.

Hasan var et lykkebarn. Det åpne og vennlige vesenet og de åpenbare evnene hans gjorde han raskt til yndlingen i husholdninga til faren Mirza Yousof Khan Ashtiani, som i to perioder var statsminister under sjah Naser al-Din. Sjahen sjøl blei så begeistra for regneferdighetene til guttepjokken at han sjenka han tittelen Mostowfi al-Mamalek i 16-årsalderen, «høyeste finansmann i landet». Da adelen ved hoffet begynte å erte han for denne pretensiøse tittelen, ga sjahen han i tillegg tittelen Aaqaa, «overordnet herre», og ga ordre om at de måtte tiltale han med denne, som også blei det mest brukte tilnavnet hans blant venner. 18 år gammel fikk han så sjahens barnebarn Khanom Esmat el Molouk til ekte, og blei medlem av kongefamilien.

Mye hadde skjedd siden det. Demokratibevegelsen hadde vokst fram. Han kom ikke overens med den neste sjahen, Mozaffar al-Din, og reiste til Paris for å studere. Der omfavna han demokratiet. Kontrasten med det tilbakestående hjemlandet hans var slående, og han tilbrakte mye fritid med å reise rundt til forskjellige europeiske land for å granske styresettet. Nå var monarkiet og presteskapet nedkjempa, og parlamentet, Majlis, kunne treffe beslutningene sine uten å overprøves av sjah eller presteråd. Den nye sjahen, en mindreårig sønn av den gamle, spilte bare en konstitusjonell rolle.

Nei, alt så ut til å ordne seg, slik det gjerne gjorde for flinke og energiske folk slik som dem. Han og sidemannen, en glatt, men også flink amerikaner, hilste hjertelig på Azam og begynte å diskutere forslaget de skulle fremme om å konfiskere formuene til de medlemmene av kongehuset som hadde støtta kuppforsøket. Det ville komme godt med, for regjeringa eide ikke midler og hadde i begynnelsen av året overtrekt kontoen sin i den kongelige banken med nærmere en halv million toman (ca. 400000 dollar). Alle revolusjonskampene sammen med Qajar-dynastiets grådighet hadde fullstendig tatt knekken på finansene i landet. Engelskmennene, som til å begynne med hadde vært velvillige overfor demokratiforkjemperne, stilte seg nå etter revolusjonen helt avvisende, og det var umulig å skaffe noe lån der som kunne få økonomien på fote igjen. Derfor hadde de vendt blikket over atlanteren og ansatt Shuster som skattmester i midten av mai etter anbefaling fra den amerikanske ambassaden i Teheran. Han hadde gjort en ypperlig jobb siden det.

Glisende i barten betrakta Hasan tellekorpset etter avstemninga om konfiskeringsspørsmålet. De hadde en lett jobb. Det var åpenbart bare å sette amerikaneren i gang med arbeidet. Hva kunne hindre han? Han tenkte på russerne, som lå under for denne evige lengselen sin etter isfrie havner. De hadde støtta kuppforsøket åpenlyst og hadde tropper på persisk jord i nord. Han tenkte på engelskmennene som nå også hadde tropper i landet, angivelig bare for å beskytte virksomheten til det oljeskapet sitt som nå hadde begynt å produsere der nede i Zagros-fjella. Mnjo, det var nok dem som kunne tenkes å stille seg i veien. Men det ville gå bra. Han var optimist som alltid. Han hadde klart brasene til nå, så hvorfor ikke i fortsettelsen? Han så fram til de neste hundre åra med vekst, framgang og hell for det rike, stolte og gamle landet hans. Gleden og stoltheten fylte brystet hans og han blei ør av lykke.