28. oktober 1911 - Max Heindel

–Måtte du vokse, måtte du blomstre, for å smykke korsets nakenhet og være til inspirasjon for et reint liv som vil dekke over alle gamle synder, uansett hvor mørkt dette livet måtte ha vært før.

Det var Carl Louis von Grashoff, eller det mer borgerlige Max Heindel som han foretrakk å bruke, som ytra disse orda da han og de åtte andre synlige frammøtte for 100 år sida i dag vanna den røde rosa som kona hans, Augusta Foss, nettopp hadde planta foran korset han sjøl hadde satt ned for å bryte grunn til det åndelige senteret sitt her i Oceanside, California, på et tidspunkt som han hadde beregna eksakt på sekundet.

Han bretta ut talen sin og begynte å legge ut for den lydhøre og tålmodige forsamlinga. Sola skinte fra en høy, blå og skyfri himmel, en praktfull dag som det var så mange av her på vestkysten. Men på veien hit tidligere på dagen hadde de fått sesongens første regnskur, og den blei fulgt av en slående vakker regnbue, som tilsynelatende hadde den ene foten planta akkurat her, på Mt. Ecclesia. Et uomtvistelig tegn på guddommelig velvilje til prosjektet de hadde tatt på seg om å redde flest mulig av dagens søkende sjeler fra all fordervelsen som den nye pluralismen bøy på og gi dem en sjanse til å oppnå et nytt gyllent daggry i denne nye tidsalderen, vannmannens tidsalder.

Informasjonsbombardementet i hans verden var høyst begrensa, og den var full, særlig denne nye her, av tomme hoder som han kunne fylle med all den skjulte kunnskapen han hadde lært av sin første store læremester, Rudolf Steiner, og gjennom det himmelske vesenet han møtte på båten over Atlanteren etter at han brøyt med Steiner, et medlem av den egentlige rosenkorsordenen, som ga han instruksjoner om hvordan han skulle finne rosenkreuzernes eteriske tempel et sted på den tysk-bøhmiske grensen. Der møtte han de 12 brødrene under ledelse av sin usynlige mester, alle høyt utvikla vesen som hadde levd i det undersjøiske Atlantis og det ildfulle Lemuria, men hadde kasta fra seg gjenfødelsens åk og nå var helt esoteriske eksistenser med uendelig viten om universets skjulte sannheter. Disse sannhetene hadde de delt med han, presist og logisk, og han hadde formidla de av dem som var språklig formulerbare i boka si The Rosicrucian Cosmo Conception.

Han bretta talen sin sammen og skjorteermene opp. Det var et hardt arbeid som sto foran dem. Men rikt.