20. oktober 1911 - Roald Amundsen

Av sted!

Roald Amundsen hadde vært klar til avmarsj siden den 15. Været hadde blitt mildere også i Framheim. Ikke så mildt som på Cape Evans, men det bikka iallfall over -30 nå og da, og det var klart at vinterkulda hadde gitt seg. Men den 15. kom det tjukk tåke, og starten blei utsatt. Dagen etter letna det midt på dagen, men det varte ikke lenge før det var like tjukt igjen. Den 17. var det tåke hele dagen og kuling fra sørvest, men fortsatt like mildt, -31. Vinden løya på kvelden og man gjorde seg klare, men dagen etter var det like tett og surt. Torsdagen, den 19., var det storm om natta og turen blei utsatt igjen, tross at temperaturen nå var helt oppe i -19.

For 100 år sida i dag starta dagen like tjukt og tett, men det var stille, og ved halv 10-tida kom det en bris fra øst som gjorde det av med tåka. De 5, Amundsen, Oscar Wisting, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen og Sverre Hassel, var ikke seine med å spenne for «gangerne», 13 hunder for hver av de 4 sledene, og sette av sted. Kristian Prestrud sto nede på sjøisen med filmkameraet når de passerte, og han var det siste de så før de gikk over barrierekanten og var ute av syne fra Framheim. Føret var friskt og sledene lette, så det gikk bra unna. De hadde bare utstyr nok med til å nå det første depotet på 80 grader.

Ganske snart kom tåka sigende igjen, og de måtte styre etter kompasset. Amundsen satt på med Wisting og koste seg i den friske farta da det bar opp en liten skråning. Det var ganske bratt ned på den ene sida, og før de visste ordet av det, ga det tilsynelatende solide underlaget etter og forsvant. De så ned i et gap som kunne slukt både sleden, hundene og de to mennene. Det var ikke mer som skulle til før Scott kanskje hadde blitt førstemann til polen allikevel.

Terrenget tyda på at de hadde havna litt for langt øst. Kursen blei satt vestover, og etter ei stund kom ett av merkeflagga til syne. Da hadde de kjørt 37 km, og regna det for ei god dagsøkt. Teltet kom opp i ei fart og tre av hundene blei erklært arbeidsudyktige og sendt hjem. En av dem, Rotta, dukka faktisk også opp i Framheim. En annen, Peary, fulgte etter ned til depotet der den slo seg til og blei tatt med hjem av etterfyllingspartiet. Den tredje, Neptun, blei aldri sett igjen.