Oberst Li Yuanhong var sikker på at hans siste time var inne. Fra vindua i huset sitt i Wuchang kunne han se revolusjonshæren samle seg fra alle kanter. Livgarden hans var desimert. Storparten hadde slutta seg til opprøret, og de få som var igjen var satt til å vokte front- og hagedørene. Men nå kom rebellene strømmende inn gjennom porten og nærma seg inngangsdøra. Merkelig nok vifta de ikke med våpna sine, og han kunne heller ikke se at de hadde med seg noe reip. Men det kunne ikke være tvil om hva de ville ha. Hevn for de henrettelsene han hadde foretatt på tirsdag, i forgårs, på oppdrag fra guvernøren, før opprørerne fikk kontroll over byen – og for soldaten han hadde drept da han kom med en beskjed fra de revolujonære i går.
«Li Zuxian, må du beskytte meg nå!» mumla han, en liten bønn til den ærverdige stamfaren hans. Han så seg om etter et sted å gjemme seg.
«Soverommet, herre,» foreslo en av tjenerne.
Xiong Bingkun og Wu Zhaolin, anførerne for opprørerne, blei ikke beskutt, siden de ikke trakk våpen. Men de diskuterte heftig med dørvaktene og insisterte på å få komme inn. Dørvaktene ga etter da de forsto hvilket ærend de hadde. Snart var huset fullt av opprørere som endevendte det ene rommet etter det andre og forhørte tjenerstaben. «Hvor er Li? Hvor er Li?»
Omsider blei de vist inn på soverommet, der det var tomt, så det ut til. Men en av tjenerne løfta på sengedekkenet og avslørte en tennerhakkende Li Yuanhong under senga. To soldater dro han fram, skjelvende som et aspeløv, og Xiong la fram ærendet deres. Så å si alle lojale offiserer hadde rømt og de revolusjonære hadde blitt henretta før opprøret begynte, så denne demokratiske revolusjonen hadde ikke noen ledelse, bortsett fra Xiong og Wu, som hadde for lav rang og dårlig ætt til å lede den. «Derfor tilbyr vi deg vervet som militærguvernør i Hubei-provinsen av den nye republikken Kina.»
Li var himmelfallen. Men det nye dilemmaet han sto overfor var øyeblikkelig klart for han. Han hadde sjøl demokratiske sympatier og i 1910, da ei revolusjonær celle blei avslørt blant mennene hans, hadde han latt dem gå uten annen straff enn å sparke dem fra stillingene sine. Som styreform var han tilhenger av det nymotens konstitusjonelle monarkiet. Men å være med på et regelrett opprør mot keiserfamilien og til og med lede det, det var noe annet. Det hadde vært dusinvis av slike opprør de siste åra, og han visste godt hvilken skjebne som venta lederne.
«Nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei,» sa han og rista på hodet så hårpisken flagra.
«Men dette er ikke noen uorganiserte opptøyer slik som i Gengxu i fjor,» insisterte Xiong. «Vi har makta i provinsen, og flere provinser står klare til å falle fra. Dette er tingen.»
Li var ikke overbevist. «Hvordan kunne dere finne på noe slikt som dette? Jeg kjente deg som en kjekk og lydig gutt, Xiong.»
Slik holdt de på i minutter. Til slutt måtte pistolene fram, og stirrende inn i de svarte pistolmunningene avla Li Yuanhong til slutt embetseden som militærguvernør i den nye republikanske provinsen. At han skulle spille ei vesentlig rolle i den unge republikkens historie de neste åra, er ei anna sak.
(P.s.: Dette hendelsesforløpet er ikke den eneste versjonen som verserer om denne begivenheten. Det bygger seg lett opp myter i slike situasjoner. Men den er iallfall den mest dramatiske, og da synes jeg den hører hjemme her ;-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar