 |
| Ernest Solvay, fra Wikimedia Commons |
Solvay hadde sjøl ingen teoretisk utdannelse, siden plevritten i ungdommen hadde hindra han i å gå på universitetet. Likevel hadde han allerede før konferansen skaffa seg et navn ved hjelp av prosessen for å produsere soda av saltvann og kalkstein han hadde utvikla i ungdommen mens han jobba på fabrikken til onkelen. Han tok patent på den i 1872, og dette patentet hadde skaffa han atskillige inntekter som han kunne brukt på store hus, raske biler, enda raskere kvinner og dovne dager på varme, solfylte middelhavsstrender. Men han var ikke typen til det. Penger var godt for noe bare hvis de kunne brukes til noe godt, mente han. Derfor hadde han finansiert to nye fakulteter ved det frie universitetet i Brussel, ett for samfunnsfag og ett for økonomi, og gitt rikelige bidrag til alle som han trudde kunne utrette noe av betydning, blant annet disse fysikervennene hans som han hadde prøvd å diskutere ideene sine med. Han gleda seg virkelig til alle diskusjonene han hadde tenkt å delta i denne uka. Hvis det ikke skulle la seg gjøre å komme noen vei med dette nå, blei det vel aldri.
Det var vennen Nernst som hadde gitt han ideen til konferansen da han hadde forsøkt å ta opp en av disse tankene sine med han. Hvorfor ikke finansiere en konferanse med de beste fysiske hjernene i Europa? Det måtte vel han klare med de midla sine. Og ganske visst, å skaffe opphold og bevertning for disse 22 herrene og den ene dama var en smal sak når du hadde ressursene til det, og 1000 franc til reisepenger for hver bladde han gladelig opp.
Han så ut over bordet igjen. Til venstre for seg hadde han Hendrik Lorentz, konferansens ordstyrer, professor i fysikk ved universitetet i Leiden og mest kjent for Lorentz-transformasjonen. Så kom Emil Warburg, som var sjef for det tyske justervesenet og kjent for arbeider i fotokjemi og stråling fra svarte legemer, og Jean Perrin, professor i fysikalsk kjemi ved Sorbonne, som hadde bidratt til å oppdage elektronet og bekrefte atomteorien. Så Wilhelm Wien, fysikkprofessor ved universitetet i Würzburg, brennfersk nobelprisvinner og opphavsmann til Wiens lov om varmestråling. Til venstre for han den berømmelige madame Curie, en annen av årets nobelprisvinnere, kjent for oppdagelsen av radium og polonium, som hun nå var opptatt av å finne medisinsk bruk for. Så fulgte universalgeniet Henri Poincaré, professor i astronomi ved den polytekniske skolen i Paris, som var med og la grunnlaget for relativitetsteorien og bl.a. var kjent for Poincaré-gruppen. Deretter Robert B. Goldschmidt, en belgisk oppfinner, bl.a. involvert i trådløs telegrafi. Til ventre for han Max Planck, mest kjent som grunnlegger av kvanteteorien og for h, konstanten sin. Sammen med Nernst hadde han vært med på å organisere konferansen. Så kom Heinrich Rubens, fysikkprofessor i Berlin og kjent for arbeid med varmestråling. Deretter Arnold Sommerfeld, professor i teoretisk fysikk og leder av det teoretiske fysikkinstituttet ved universitetet i München, en annen av kvanteteoriens og den moderne fysikkens grunnleggere. Så Frederick Lindemann, konferansens yngste deltaker, men allerede kjent bl.a. for den atomære smelteteorien. Til venstre for han hertug dr. Maurice de Broglie, kjent for røntgendiffraksjon, spektroskopi og trådløs kommunikasjon, og bror til den siden mer kjente bølgemekanikeren Louis de Broglie. Deretter dansken Martin Knudsen, lektor ved universitetet i København og bl.a. kjent for studier i molekylær kinetikk. Så Friedrich Hasenöhrl, som arbeida sammen med Lorentz i Leiden og hadde bidratt til utviklinga av relativitetsteorien. Deretter Georges Hostelet, kjent for elektrokjemiske arbeider ved universitetet i Liège. Til venstre for seg hadde han en annen belgisk fysiker, Edouard Herzen, som hadde utgitt en artikkel om overflatespenning. Deretter James Jeans, kledd i uklanderlige tweedbukser, lektor ved Cambridge, kjent for Rayleigh-Jeans-loven, et alternativ til Wiens og Plancks beskrivelser av varmestrålinga. Som sidemann hadde han ingen ringere enn Ernest Rutherford, som nylig hadde publisert modellen sin for atomets indre struktur. Til venstre for disse to satt Heike Kamerlingh-Onnes, som hadde arbeida mye med temperaturer som de antarktiske til Amundsen var blåbær ved sida av og nylig hadde oppdaga supraleding. Så har vi den gale sveitsiske jøden Albert Einstein, som var fullt opptatt med å generalisere relativitetsteorien sin og nylig hadde utgitt en artikkel om tyngdekraftas virkning på lyset (Annalen der Physik 35: 898–908). Til venstre for Einstein satt Paul Langevin, som var litt kjent for Langevin-likningen for de brownske bevegelsene, men for øyeblikket mest kjent for affæra han nylig hadde hatt med Marie Curie, som skandalepressa hadde fått snusen i og brukt mye energi på å ødelegge. Til venstre for han satt Nernst sjøl, en av organisatorene til konferansen, mannen som oppfant Nernst-lampa og hadde formulert Nernst-teoremet, som noen mente burde bli en tredje hovedsetning i termodynamikken. Ringen blei slutta av Marcel Brillouin, professor i teoretisk matematikk ved Collège de France, som satt mellom Nernst og Solvay.
Altså var det ikke noen forsamling av gamle, etablerte tjukkaser i fysikkens øverste hierarki som var samla her, sjøl om de hadde meritter nok de fleste av dem, med 15 professorater og 4 nobelpriser til sammen. Nernst hadde vært smart nok til å invitere dem som dreiv med de mest banebrytende arbeidene og var i ferd med å revolusjonere den moderne teoretiske fysikken. Stråling og kvanter, som var konferansens tema, var i ferd med å kaste om på alle gamle ideer og gi fysikken et nytt ansikt. Snart skulle fysikere lyttes til av politikere og opptre som kjendiser i den moderne mediavirkeligheten. For 100 år sida i dag var dette ennå et stykke unna, men Solvay-kongressen, som skulle bli en hel serie kongresser som også fortsatte etter Solvays død, var et skritt på veien.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar